Å lese en klassikker

Hver gang jeg finner en nettside om klassikere enhver mann bør lese så klarer jeg ikke å la være å sjekke hvilke bøker jeg har lest på den listen som er nevnt. Vet ikke hvorfor, men det er et eller annet med å ha lest klassikere, det føles riktig. Det er ikke alltid er jeg helt enig i hvilke klassiske bøker som er på listen, for noen ganger er det litt for sært. Det er greit, jeg skjønner at det ikke er lett og sett opp en slik liste. Det er jo smak og behag.
Det er en klassiker som jeg leste i 17-18 års alderen jeg husker den dag i dag. Jeg kommer tilbake til den, men først, noen gode grunner til å lese en klassiker en gang i blant.

Jeg utvider ordforrådet. Hver eneste gang jeg leser en klassiker så gjenoppliver jeg et godt gammelt ord eller utrykk. Det er gøy å få et innblikk i hverdagsspråket som gjaldt for kanskje 150 år siden. Her vil jeg trekke frem Bram Stokers Dracula, først skrevet i 1897. Boken er blant annet skrevet i brev og dagbokform, og gir et fantastisk inntrykk av datidens språk. Mange artige ord og høflighetsfraser, spesielt høflighetsfrasen i brevene er jo ren underholdning i seg selv. Virkelig fornøyelig lesning. Hver gang jeg har lest en klassiker så får jeg lyst til å bli høfligere og savner et mer fargerikt språk. Jeg liker den gentlemannsholdningen og evnen til å være tøff i språket med stil. Tviler på at man snakket like høflig som man skrev i gamle klassikere. Noen ganger er det litt sånn; mann som henvender seg til en som ligger på slagmarken med et spyd i brystkassen. «Hvordan går det?», «Takk som spør, jeg har hatt det bedre».

Om du er historieinteressert så vil det å lese en klassiker gjøre det lettere å forstå konteksten i hverdagslivet i tidligere tider. Man overfører en følelse av en tid og sted i historien til en annen. Jeg tror klassisk litteratur er den beste, og kanskje den eneste måten å overføre en slik følelse på.

Klassiske bøker er en arv fra en tid til en annen. Ikke teknologisk eller økonomisk, men mer en intellektuell arv, man får en titt inn i tankesettet til våre forfedres beste folk.

Mange er veldige gode bøker som virkelig tåler tidens tann. Selvfølgelig er en del av de tunge og uaktuelle verk som er litt sånn skrytebøker.

Egentlig er det litt trist er at det ikke er så lett å orientere seg i bokhandlerne for å finne klassikere. Det er veldig fokus på nyutgivelser. Personlig skulle jeg ønske meg flere klassikere pent og eksklusivt innbundet. Det er jo veldig fine fine gavebøker, gøy å gi bort, bra lesning, og tar seg godt ut i bokhylla.

Bibliotekene burde hatt en egen hylle for klassikere, så vi alle kan få et forhold til disse bøkene.

Jeg har lest noen klassikere (skryt,skryt), holder faktisk på med en av de yngre klassikerne nå med The Catcher in the Rye fra 1945  av J. D. Salinger. Men akkurat i disse dager så er det en klassiker som jeg skulle ønske særlig den yngre garde ville lest. Boken husker jeg som lettlest, og med det passende for yngre og uerfarne lesere også. Den har senere blitt en populær Disney tegnefilm, noe som etter min mening på mange måter har ødelagt for boken.

Boken kom første gang ut i 1831, handlingen er lagt til 1400-tallets Paris, boken er skrevet av Victor Hugo og heter Ringeren i Notre Dame. Jeg leste den for 30 år siden, noe av handlingen har jeg glemt, men noe av moralen i boken husker jeg fortsatt etter så mange år. Jeg tenker faktisk på boken en gang i blant den dag i dag, særlig når jeg ser friske blomster i litt slitne keramikk krukker (den som har lest boken skjønner hvorfor). Den yngre leser vil fort oppdage at moralen er og ikke dømme folk for sitt ytre. Quasimodo fremstilles som farlig, enkel og dum siden han er stygg og deformert, Esmeralda som ond siden hun er sexy kvinne, og Phbus som heroisk og nobel siden han er en kjekkas. Boken har også dypere elementer en voksen leser vil kjenne seg igjen i. Boken har en dybde av de sjeldne, som gjør at jeg tenker at jeg trolig bør lese boken en gang til.

Moralen i denne boken handler om og ikke dømme folk etter hverken sitt ytre eller sosial status. Handling i seg selv kombinert med dybden i det moralske gjør at jeg har tenkt jevnlig på boken i mange år.

Det slår meg hvor lenge menneskene har forsøkt å påvirke hverandre til å vektlegge at det å være pen på innsiden, og ikke dømme noen på bakgrunn av utseende. Tenk at Viktor Hugo skrev så fengende om dette temaet i en tidløs klassiker i 1831, og hvor aktuelt temaet fortsatt er! Slike tidløse klassikere viser at menneskesjelen er uforanderlig. Og med det er bokens verdi konstant. Viktor Hugo skrev i 1831 et slikt verk med flere psykologiske aspekter og en dybde som er utrolig. Poenget er ikke å skrive om boken, det for lenge siden jeg leste den, men mer som et eksempel på hvor lenge en klassisk bok påvirker leseren.

Nå i 2018 er moralen i denne boken minst like aktuell.

Jeg er selv far til barn i en alder hvor utseende, klær, stil  og materielle goder betyr mer og mer. Jeg tenker ofte på denne boken, og setter den i sammenheng med min bekymring for hva barna skal igjennom av mote og kroppspress. Det er rart at man finner igjen tanker man selv har og følelser man selv har nå i nesten 200 år gamle bøker.

Når jeg skriver dette så minner jeg meg selv på verdien av klassikere og at jeg skal lese flere. Jeg skal begynne med å lese Ringeren i Notre Dame på nytt, 30 år siden sist.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar