Vi som vokste opp under NRK sitt dystre monopol har trolig fått varig svekket inntrykk av Finland. Var det på tirsdager at NRK sendte fjernsynsteateret? Husker ikke hvilken dag, tror det var tirsdager. Om man skulle se på TV i Norge på den dagen så var det fjernsynsteateret som gjaldt. Og verst av alt var de dagene det var finsk fjernsynsteater.
I 2009 hadde Norstat en undersøkelse om hvilket annet nordisk land en nordmann ville valgt om måtte flytte til et annet nordisk land. Kun 2 % ville valgt Finland. Den gang sa direktør ved Finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo Elina Sajakorpi, at årsaken var finsk fjernsynsteater. Jeg tror henne.
Første gang jeg møtte finner i noen grad var i FN-tjeneste i Makedonia, jeg husker at de alltid bygde de beste lagseirene. De hadde til og med badstu, og det på en liten lagsleir! Men at de var noen utadvendte gladlakser det var lett å bli kjent med kan jeg ikke si.
Dette har gjort at jeg lenge ikke en gang har vurdert å lese noe som helst skrevet av en finne, men tilfeldighetene gjorde at jeg til slutt valgte å prøve meg på en bok, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det rare er at samme dag jeg til slutt falt for fristelsen til å kjøpe denne boken, så dør forfatteren. Høres jo nesten ut som min stereotypiske oppfatning av nettopp finsk drama.
Tittelen på boken jeg ved en tilfeldighet kjøpt, uten å google noe som helst om forfatteren var altså «Kollektivt selvmord». Og med min noe stereotypiske oppfattelse av finner så kjøper jeg en bok med en slik tittel.
Du verden og feil man kan ta!
En tragikomisk historie som jeg flere ganger måtte le høyt av. Temaet er jo dypt alvorlig og tragisk, men språket er fornøyelig og historien er varm på samme tid. Og ikke minst parodieres finnene på en måte som jo tar de litt på kornet på samme måte som jeg oppfatter de på.
To menn som begge har bestemt seg for å avslutte livet treffer hverandre tilfeldig på samme låve akkurat da de skal ta livet sitt. De utvikler et vennskap, og bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som også ønsker å ta sitt eget liv. Altså, de vil hjelpe andre å ta sitt eget liv. Det mangler jo ikke på selvmordskandidater i Finland.
De skaffer en stor buss og begynner reisen for å finne det perfekte stedet å gjøre dette i felleskap på. Turen tar den snodige samlingen av selvmordskandidater til nye steder i Europa på jakt etter dette rette stedet.
Språket er utrolig morsomt, særlig når vi følger en av de to opprinnelige kandidatene fra låven, obersten. Du kan så levende se for deg en rettskaffen, stram, men desillusjonert offiser. Det er ikke så lett for han å hele livet ha trent på en krig som aldri kom, og samtidig blir han tvangspensjonert.
Et eksempel; de to hovedpersonene diskuterer under hvilken rubrikk i avisen de skal sette inn annonsen hvor de skal søke etter flere selvmordskandidater.
«Han hadde erfaring med kontaktannonser fra tidligere tider, og den gang hadde han fått svar fra eventyrlystne kvinner til tross for at han hadde vært ute etter hederlig og harmoniske selskap. Obersten mente annonsen ikke burde rykkes inn under avisens personlig-spalte. Han syntes den seksjonen var det rene vrøvl, en søppelplass for romantiske mennesker plaget av erotisk hunger»
Plaget av erotisk hunger! For et utrykk, morsomt synes nå jeg. Enda mer morsomt når obersten alltid snakker slik. Et annet morsomt eksempel på denne obersten er etter at 3 av de kvinnelige selvmordskandidatene tar en «tyvperm» og setter en liten landsby i Frankrike på hodet. De kommer etter hvert til rette og bekrefter sitt dødsønske, og får lov til å være med videre. Men før bussen med selvmordskandidatene kjører videre så fulgte obersten de tre «skamløse» flyktningene til en klinikk for hud- og kjønnssykdommer for nærmere undersøkelser før de kan dra videre i sitt forsett om å ende livet.
Gjennom hele boken finner jeg små samfunnsparodier jeg fant fornøyelig. Obersten reflekterer litt over forsvaret og offiserers anseelse i det moderne samfunnet.
«..de militærets status hadde sunket dramatisk de senere årene. Sivilarbeiederne ble møtte med kjærlig forståelse, mens gamle soldater som hadde vært gjennom den harde skolen ble spottet i full offentlighet. Hvis man kommanderte en uforskammet rekrutt til å måtte krype, måtte man regne med anklager om trakassering. Og likevel: En soldat som ikke går med på å krype når det er krig, han blir drept av fienden, og liket slept til en massegrav. Men sånt skjønte ikke disse menneskerettighetsfanatikerne.»
Eller stikket til diverse organisasjoner forhold til penger.
«sikkerhetspolitiinspektøren kunne gjerne tatt til takke med et mer beskjedent møtested, men representanten fra Finlands turistkontor hadde vent seg til førsteklasses forhandlingslokaler, og lovet dessuten å sette restaurantutgiftene på sin egen organisasjons regning».
Boken er sånn sett fornøyelig på flere nivåer samtidig.
Med tanken på at denne bloggen er å samle menn som leser, og kanskje få flere menn til å lese, så er dette en skikkelig manne-bok. Alle vil ha glede av den, men særlig litt voksne menn vil nok lettere kunne nyte alle dimensjonene i boken.
En fornøyelig, morsom og varm historie, og jeg skal definitivt lese mer av Arto Paasilinna, og gjerne andre finner.
