Lørdag 25.august ble historiens første, men forhåpentligvis ikke siste, Litterær hagefest på Løkken i Tønsberg arrangert.
Mannen bak det hele, Terje Floberg, burde snart kvalifiseres til en hederstittel av byen. Nå har han stått bak utviklingen av Tønsberg Middelalderfestival gjennom en årrekke. En festival som tydelig markerer at Tønsberg er en middelalderby, ikke bare på papiret. Som han sa forsiktig til meg en gang: det finnes utenlandske turister som kommer til Tønsberg for å besøke Norges eldste by. Det kan være at noen blir litt skuffet, vi må utvikle middelalderbyen.

Så fra Middelalderfestival med flere tusen besøkende til en sjarmerende og kul litterær hagefest. Jeg må jo innrømme at da jeg første gang leste at det skulle arrangeres en Litterær Hagefest på Løkken i Tønsberg fikk litt assosiasjoner til Aschehougs hagefest. Blir dette litt sånn finkulturell jordbær hagefest? Hva skal man så ha på seg? Dress eller olabukse? Videre så jeg at det skulle komme noen kjendisforfattere, så jeg var ganske usikker på hva dette skulle være.

Da jeg først kom dit ble jeg beroliget av at det stod noen litt rufsete telt med øl, vin og hva man ellers måtte behage av drikke, videre et mattelt og gamle møbler på scenen.

Det lignet en festival og ikke et finkulturelt hageselskap på ærverdige Løkken i Tønsberg.  Det var også helt vanlige folk som kom, så ikke noe skremmende høykultur over dette.

Det var fem spennende scener, et tett, bra og variert program som det virkelig ikke var lett å prioritere mellom for oss besøkende. Jeg er ingen erfaren gjest på bokbad så skal ikke begi meg ut på å mene noe særlig om gjennomføringen, annet en at jeg fant det hele spennende og interessant i en avslappet atmosfære. Særlig synes jeg at det var lærerikt å høre forlagsbransjen og forfattere diskutere forlagsverden, rettigheter og ordninger. Slikt var helt nytt for meg. Det er interessant å få innblikk i bokbransjen og alt som ligger bak en bok du holder i hånden.

Det var mange personligheter på scenene og jeg kan nevne blant annet Per Petterson, Vigdis Hjorth, Dag Solstad, Helga Flatland, Tom Egeland, og Hans Olav Lahlum. Paneldebatt med Arve Juritzen, Sarah Natasha Melbye, Kari Marstein og Tom Egeland var veldig interessant.

Scenene var fordelt på tema. En scene for diskusjoner og debatt, en som hadde fokus på temaer fra virkeligheten med alt fra krigshistorie til kokkekunst, en annen het stuntscenen med et vidt spekter fra åpen mic til slam maraton. Skråscenen hadde fokus på nye stemmer og det lokale. Andre temaer var historisk krim, om krimlitteraturen har en samfunnskritisk funksjon, brutalitet i kriminallitteraturen.

Etter å ha hørt noen debatter så slo deg meg at forfatterne, selv de mest kjente, ikke tar positiv oppmerksomhet og medieomtale som en selvfølge. Derfor synes jeg at slike arrangementer er ekstra morsomme. Her arrangeres det en flott litterær hagefest og arrangøren er takknemlig for i underkant av 500 besøkende. Overveldende antall når anslaget var 100 ved starten av planleggingen. Personlig mener jeg denne hagefesten hadde fortjent et langt høyere besøkstall.

Dørene ble åpnet kl. 12.30 og det hele holdt på til kl. 01.00.  Man fikk kjøpt mat og drikke fra to barer. Det var også anledning til å kjøpe signerte bøker av forfatterne til stede.

Det var også flott å se forfatterne mingle og prate med folk.  Siden det ikke var noe avlåst backstageområde her, minnet hagefesten om et kult backstageområde i seg selv.

Dette var et fint arrangement som jeg vil anbefale alle. Selv de med ganske moderat interesse for bøker, uansett sjanger, burde ta gi denne litterære hagefesten et besøk til neste år.

Takk til Terje Floberg og hans team som engasjerer og setter Tønsberg på kartet.

Jeg er litt slik at jeg liker best å lese bøker hvor handlingen er lagt til samme årstid som jeg selv er i. Det er ikke noe krav, men effekten av boken blir bedre om den faller sammen med årstiden. 

Denne helgen har vi hatt ekstremvær. Farenivået var oppgradert til rødt nivå, det høyeste farenivået, for vindkast i Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold.  Det er fortsatt noe høstlig vær igjen å vente selv om det verste er over for denne gang. For de som ikke mistet strømmen så er jo dette en super anledning til å kose seg inne med en bok. Alle anledninger er gode anledninger til å lese en bok, men på de mest høstlige dagene er det helt supert.

Til slikt vær vi hadde i går så vil jeg anbefale en bok som senere har blitt filmatisert. Jeg har ikke sett filmen siden min bedre halvdel ikke liker så godt skumle filmer. Så om du ikke har sett Shutter Island så les boken, den er for god til å bli ødelagt av en film. Bokens norske tittel er De gales øy, forfatter er Dennis Lehane.

Dette er ikke en spoiler, så les videre om du vil ha et godt boktips som passer været denne helgen.

Den er også drivende lett å lese, så den passer bra til perioder man kanskje er litt sliten og ikke ønsker å bry hodet med så mye.

Handlingen er lagt til en øde øy på 50-tallet i USA, nærmere bestemt et mentalsykehus hvor de farligste og mest voldelige pasienter og fanger er plassert. En pasient mangler og US Marshall Edward «Teddy» Daniels ankommer øyen sammen med en kollega for å etterforske forsvinningen. Grunnet uvær, kanskje likt det vi har i Vestfold denne helgen, så blir altså Teddy og kollegaen værfast og avskåret fra omverdenen mens de er på øya.

Øya har åpenbart mange hemmeligheter og man blir liksom ikke helt trygg på det som skjer.

Det går rykter om grusomme eksperimentelle forsøk på pasientene.  De ansatte oppfører seg merkelig.

Handlingen er mørk og dyster.  Man har litt den konspiratoriske følelsen hele tiden. Det er liksom hele tiden noe nytt som ikke stemmer. Etterhvert som man føler at man nærmer seg sannheten så er det noe nytt som ikke stemmer.

Fin bok for de som liker mørke, dystre krimbøker. Lett å lese og det er få karakterer i boken.

Den fanger stemningen som denne helgens uvær gir.

Til denne boken og høstvær så vil nok en Laphroaig Quarter Cask passe ypperlig.

Tønsberg og Færder Bibliotek er et sted som har mye annet enn bare bøker i hyllene. Blant annet arrangerer de spennende foredrag, temakvelder og liknende for store og små.

I går var jeg på et foredrag som het «Dataspill i den moderne familien».

Bra å holde dette i et bibliotek siden dataspill må være den største konkurrenten til unges lesevaner noen gang.

Men først: Hverken jeg eller noen i min husholdning er eller har vært spilleavhengig!

På bibliotekets nettsider ble arrangementet beskrevet slik:

I dette foredraget vil Anders Grønning ta for seg begrepet spillavhengighet og spillets rolle i den moderne familien. Han kommer til å snakke om barnets fascinasjon av spill og ungdommens forhold til spill som del av en identitetsutvikling. Anders vil også fortelle om hva som kan lede til for mye spilling, og hvordan man kan håndtere spilling på forskjellige nivå i en moderne familie hvor både foreldre og barn gjerne har sine favorittspill.

Anders Grønning fra Bibliogames er utdannet bibliotekar og jobber på Asker videregående skole. Han jobber blant annet med formidling av spillkultur.

Et meget tidsriktig og aktuelt tema, men personlig var jeg nok noe uenig med foredragsholder i hvor lett man skal se på tidsbruken og de positive sidene med skjermtid.

Jeg er selv glad i å spille Xbox og har vært aktiv med Xbox live i mange år, noe som jeg mener har gitt meg en ekstra ballast i det å snakke med unge om spill.

Ingen tvil om at dagens foreldre har en helt ny, og meget vanskelig utfordring når det gjelder oppdragelse enn tidligere. Den nye utfordringen heter gaming og sosiale medier.

Derfor fikk jeg interesse for en nettside som heter gamequitters.com, og jeg har hørt på podcastene til grunnleggeren av Game Quitters, Cam Adair. Det var svært nyttig for å lære å kjenne igjen signaler på at de unge begynner å spille litt for mye, og for å fortelle de om hva som kan bli konsekvensene av dette.

Jeg har hørt på dette siden det ikke er så mange steder vi som foreldre kan få kvalifiserte råd i å unngå at barna utvikler usunn avhengighet til skjermene sine.

Nå som Verdens Helseorganisasjon (WHO) har bestemt at avhengighet av dataspill skal regnes som en form for psykisk lidelse så bør vi foreldre resonere noe mer rundt skjermtiden til de unge.

Jeg er ikke imot dataspill, men tvert i mot synes jeg selv at dette er en utrolig fin avkobling så lenge det er i passende doser.

Men bøker er bedre enn spill!

Spillene er designet med hjelp av psykologer for å gi de unge akkurat nok balanse av spennende utfordringer, de setter de unge i en positiv flytsone og holder de der. De krever i grunnen svært lite av spilleren. Spilleren vinner et spill, går opp i level, vinner pakker osv., men så kommer et nytt spill og ingen bryr seg om det forrige spillet.
 

Boken utvikler konsentrasjonen, fantasien, språket, empatien og ordforrådet. Boken gir nye tanker og ideer. Når tenkte du en splitter ny tanke helt av deg selv? En god idè eller en ny tanke kan ta lang tid å utvikle, og kommer ofte gjennom en spennende karakter eller et plot i en bok.
Bøker gir trening i å lese fort og mye, noe som kommer godt med i senere studier.

Bøkene bygger visdom og kreativ energi.

Dataspill gir ikke spennende tanker, de setter deg i en avslappende og lite krevende flytsone. Spilling tar energi og tid.

Det finnes sikkert positive effekter av å spille også, men alt med måte, ikke sant?

Det er de som mener at dataspill kan være bra. Dette med så mye skjermtid, og dataspill i ekstreme mengder er et nytt fenomen. Så det er trolig ikke så mye god forskning på hva det gjør med hjernen og personlighetsutviklingen over tid. Det i seg selv burde gjøre noe med oss foresatte når vi tildeler barna spilltid. Hva skjer egentlig med de unge når de spiller for eksempel en hel høstferie mens foreldrene er på jobb?

Bøker har som kjent vært med oss en god stund nå så vi kan være trygge på at bøker er sunt!

At man leser bøker betyr ikke at man er smart, mens om man spiller så er man dum! Det er veldig viktig å påpeke.

Du må ikke la de unge velge mellom spill eller bok. La de kose seg litt med spilling med god samvittighet, men ikke la gamingen frarøve de gleden som bøkene gir. 

Nå som vi nærmer oss høstferien så er det en ypperlig anledning til å samlese en bok med en ungdom. Det å lese en bok sammen med sin tenåring er utrolig givende. Det er gøy å få en 15-årings perspektiver på samme bok jeg som 47-åring leser samtidig.

Det siste året har jeg samlest tre bøker med husets 15-åring. Alle de tre bøkene er klassikere som ungdommen kan være stolt av å ha lest. Dette er bøker som gjør seg i bokhyllen til en gryende samler.

Nå skal det sies at det er han som har lest voksen bøker, og ikke jeg som har lest ungdomsbøker. Årsaken er at han alltid blir nysgjerrig på det jeg har lest, og får lyst til å lese den samme boken.

Herman og mitt forslag til bøker som kan samleses er tre kjente klassikere som kanskje ikke behøver en nærmere presentasjon.

Ondskapens hotell av Stephen King. Denne anbefales om tenåringen er noe vant til å lese. Den er veldig spennende, og er fortsatt ganske så klassisk 70/80-tall skrekk hvor dette med telepatiske evner var populært i underholdningssjangeren. Hotellet har sitt alternative univers fra en annen tid som krysser over til nåtiden. Det er noe «Stranger Things» aktig over stemningen.

Terningkast
Husets 15-åring. Terningkast 5 (Interessant. Godt skrevet. Lettlest. Moderne nok. Spennende).

Dracula av Bram Stokers. Denne boken fra er jo den ekte Dracula historien fra 1897. Det er her historien om selve Dracula begynner. Boken er nok tung for en 15-åring, så anbefales kun til en erfaren leser som er vant til å lese litt. Boken er forsåvidt ikke særlig spennende. Vi snakket mest om at vi syntes språket i boken var gammeldags. Høfligheten i språket var i seg selv underholdene. Vi lo begge en del av kvinnesynet i boken. Kvinner ble omtalt som umåtelige skjøre og som måtte skjermes fra stress og inntrykk.

Terningkast
Husets 15-åring. Terningkast 4 (Interessant. Umoderne. Treg. Tidvis spennende. 100 sider for lang for handlingen).

Kamerat Napoleon av George Orwell. Boken er nok mest kjent under sin original tittel Animal Farm. Boken er en evig aktuell klassiker om hvordan diktaturer vokser frem. Den viser også hvordan makt korrumperer. Fin bok som man kan bruke som grunnlag til snakke politikk med ungdommen. Boken har få sider, så om ungdommen i huset leser 13-14 sider pr dag så er den unnagjort i løpet av høstferien. Som Herman sa, denne boken kan leses på to måter. En enkel og overfladisk handlingsdel, men det spennende ligger i dybden. Historien i seg selv kan leses alene, men mye bedre om man reflekterer over hvordan et diktatur vokser frem.

Terningkast
Husets 15-åring. 6 (Nyttig. God kombinasjon av skjønnlitteratur og fakta. Interessant)

Det er fremdeles tid til en tur i din lokale bokhandel eller bibliotek før høstferien.

 

Leselysten min ble for alvor vekket da jeg var 12 år.

Da arvet jeg en eske med gamle ungdomsbøker samtidig som vi flyttet til et veldig stille og landlig sted. Der var det langt mellom klassekameratene. De man trivdes best med på skolen kunne bo 2 mil unna. Det var lite å gjøre for oss som ikke var glad i fotball på sommeren og ski på vinteren.

Så denne esken med gamle bøker ble stadig mer spennende. Her fant jeg bøker av blant annet Alexandre Dumas, Jack London, Roald Dahl, Jules Verne, Edgar Rice Burroughs, Johnston McCulley, for å nevne noen av klassikerne. Jeg leste alt jeg kom over. Da esken var ferdig lest ble jeg en flittig bruker av skolebiblioteket og bokbussen.

Jeg drømte meg bort med Davy Crockett, Tom Sawyer, Zorro, Tarzan, Phileas Fogg, Athos, Portos, Aramis og d’Artagnan.

Skal jeg ta frem en av karakterene som jeg på mange måter synes var den kuleste, i vertfall frem til jeg møtte Roald Dahl`s,  Onkel Oswald, så må det være Jules Verne`s Phileas Fogg.

Jeg ser jo at boken Jorden rundt på 80 dager, som jeg likte utrolig godt som ung, på mange måter likner på bøker jeg liker den dag i dag. Jeg liker bøker hvor man er på reise til spennende steder og gjerne i en annen tid. Altså bøker hvor reisen er en del av handlingen i seg selv. Videre har jeg alltid likt kule gentleman karakterer i bøker som Hercule Poirot, Sherlock Holmes og Onkel Oswald.

Etter hvert fikk jeg også en sans for makabre bøker, og leste gjerne makabre novellesamlinger som Roald Dahls «Svarte bok» og novellene i «Et hode kortere og andre hårreisende historier».

Jeg kan den dag i dag huske min første krimbok for voksne. Familien var på camping, og jeg hadde mitt eget lille telt utenfor campingvognen. Camping på 80-tallet i indre Telemark, DET var kjedelige greier det. Kanskje det eneste stedet som kunne ha vært spennende i Telemark hadde vært Juvdal, men dit dro vi aldri dessverre. Uansett, jeg fant en gjenglemt krimbok som het «Hvem var Jason Bourne». Spennende bok, og det var jo også en spennende skjønnlitterær reiseskildring i handlingen. Morsomt at boken senere har blitt filmatisert på en så strålende måte. Den boken reddet noen dager, og etter det har jeg lest og lest og lest.