En perfekt bok for en lesesirkel

Noen ganger leser man en bok som til de grader er så åpen for tolkning og diskusjon at den virkelig kan anbefales grupper som liker å lese og diskutere bøker sammen.

Boken heter Salamanderkrigen og ble utgitt av den tsjekkiske forfatteren Karel Čapek i 1936

Det er en dystopisk bok, en kategori jeg liker godt. Utfordringen, og gleden er at boken er svært allegorisk. Boken har sin handling som jeg kommer tilbake til. Historien er for så vidt spennende nok i seg selv, og den kan tolkes svært forskjellige av leserne. Jeg har gått igjennom de vanlige nettsidene som jeg bruker hvor bøker diskuteres, og sjelden har jeg sett en så sprikende tolkning og vurdering av en bok.

Gjennom boken så klistret jeg den dystopiske advarselen mot fascisme, kommunisme, ekstrem islamisme, nynazisme, radikal venstre for å nevne noe. Videre får leseren advarsler om naturkatastrofer i en bok fra 1936, en beskrivelse av menneskehetens kortsiktig misbruk av naturen. Jeg trodde ikke man tenkte på slik i 1936.

Det finnes også flere briller man kan lese boken med, for eksempel kan man se på boken som en beskrivelse av kolonisering og slavehandel.  Eller rett og slett en beskrivelse av klassifisering av menneskeheten som vi jo kjenner fra tiden rett før 2. verdenskrig.

Jeg valgte å lese historien som en beskrivelse av hvordan en ond ideologi, salamanderne, kan vokse frem, hvordan ideologien kan starte i det obskure, litt sært. For så å bli oppdaget, brukt til feil hensikt, så tolket, til slutt så forsøker man å organisere og systematisere i det gode selskap.

Særlig når salamandernes forplantning beskrives er det nesten så en skulle tro at forfatteren kunne se for seg hvordan uønskede idelogier sprer seg på internett.

Når man til slutt oppdager at ideologen er skadelig og farlig har den undergravd hele samfunnet og tar over.

Jeg valgte å anse boken som en symbolsk beskrivelse av start, fremvekst og til slutt en dominerende ond og ødeleggende ideologi.

Det er lett å la seg fascinere av historien underveis, men jeg måtte stadig ta meg i det å tenke på at historien er et symbol, eller legemegjøring av noe mer abstrakt.

Handlingen er for så spennende og original at jeg mange ganger måtte stoppe opp og tenke nøye etter; Hva er dette et bilde på? Hva er det forfatteren tenker på her? Dette er en billedlig fremstilling av noe, og hva er det!? Hva er metaforen her?

Ikke bare ville jeg kose meg med historien, men jeg ville prøve å skjønne allegorien.

Advarsel!  Til en hvis grad spoiler!

Vi starter med kapteinen Van Toch som oppdager en helt spesiell art av salamander. Etter hvert så oppdager Van Toch at disse kan læres opp til enkle arbeidsoppgaver under vannet. Disse viser en del menneskelige egenskaper, de lærer fort. Fysisk er de litt mindre enn mennesker, de trives under vann, men kan være litt på land også.

I del to blir det ser man konturene av konflikter mellom salamanderne og menneskene. Salamandrene blir utsatt for grusomme eksperiment av vitskapsmenn og de blir brukt som slaver for menneskeheten. Men de formerer seg voldsomt og utvikler seg selv og samfunnet under vann

I del tre er krigen mellom menneskene og salamanderne et faktum. Katastrofen er uunngåelig.

Favoritt kapittelet mitt var «Wolf Meynert skriver i sitt verk», og her hjelper forfatteren leseren litt med å tolke boken. Temaene berører mye som er like aktuelt den dag i dag.

Selv «fake news» er et tema i boken, hvor det er den «halvoffisiøse presse» som tør å rapportere tildragelsene mellom menneskene og salamandrene korrekt. Main stram media pynter på sannheten og håper at alt går over. Dette gjelder når den franske krysseren senkes av salamanderne.

Denne boken krever en del av leseren, men den gir veldig mye tilbake.

Etter min mening en skjult klassiker. I vertfall skjult for oss «ikke akademiske» enkle lesere.

True crime

Vi er jo virkelig inne i en «true crime» bølge. Jeg har på mange måter ikke helt fanget det opp selv, men når jeg tenker etter, så er det veldig mye «true crime» underholdning. Altså «true crime» sjangeren har jo alltid vært der, særlig filmer om kjente seriemordere har vært populært så lenge jeg kan huske. Men nå har omfanget vokst seg veldig stort. Denne sjangeren har sneket seg inn på meg de siste årene og noen googlesøk viser lett hvor populær denne sjangeren har blitt som TV-serier, filmer og podcaster.

«True Crime» er altså der hvor en forfatter, film eller serieskaper gransker en virkelig sak, altså ekte kriminalsaker, og lager da et produkt for den aktuelle saken. Gjerne store spektakulære saker, saker uten kjent gjerningsmann, saker med justismord, gjenopptakelses saker osv. Noen saker tas opp kun til rent underholdningsøyemed, men også stygge justismord avdekkes. I Norge er jo særlig «Gåten Orderud», «Hvem drepte Birgitte?», «Åsted Norge», kjent som «true crime» på TV siste tiden.

Making a murderer er nesten som et «true crime» høydepunkt å regne, og kjent som en stor Netflix satsning.

Min datter på 12 år og jeg fulgte nøye med på «Åsted Norge», og særlig gåten «hvem drepte drosjesjåfør Gudmund Stenersen fra Rendalen», synes vi var spennende. Vi diskuterte de forskjellige teoriene, politiets arbeid osv. Jeg er imponert over hvor spennende en 12-åring tenker og reflekterer rundt kriminalitet, både hvordan de tenker sånn rent sosiologisk om kriminalitet, men også deres teorier om motiv og etterforskningsmetoder. 

Jeg erkjenner at denne sjangeren har store etiske spørsmål som burde diskuteres, men jeg lar det ligge nå.

«True Crime» sjangeren har alltid vært der, men det samlede omfanget når man legger til TV-serier, dokumentarprogramer, filmer, podcaster begynner å bli stort nå. Kanskje dette kan spille positivt inn på boksalget om man klarer å koble denne interessen over på bøker.

Når jeg først ble litt mer bevist denne trenden så tenkte jeg at jeg måtte lese en «True Crime» bok. Jeg begynte å kikke litt rundt på nettet for å finne en bok i denne sjangeren og ble overasket over det store omfanget gjennom mange år. Jeg meldte meg inn i en gruppe på goodreads for de som liker «True Crimes» og her er det nesten 10 000 titler å velge mellom! Riktignok mange som bare er på engelsk.

Dette må være en spennende boksjanger for herrer som ønsker å begynne å lese mer bøker. Vi menn har jo en tendens til å trekke mot fakta sjangeren som for eksempel krigslitteratur, historie, biografier og liknende.

Omfanget her et veldig stort og jeg har først nå blitt litt mer bevisst på en helt ny type sjanger.

Jeg valgte å begynne med «En uskyldig mann» av John Grisham. En tragisk historie om et justismord. Ron Williamson som ble uskyldig dømt for et drap og satt tolv år på dødscelle før han ble renvasket av en DNA analyse i 1994. Dette er John Grishams første non-fiction bok.

Nå har den akkurat kommet som en 6 episoders serie på Netflix.

Jeg kan si at jeg kommer helt klart til og utforske «true crime» boksjangeren enda mer.

Men jeg kan love at jeg aldri kommer til å lese «Et mord i Kongo».

 

Favorittsteder

Jeg tror jeg må ha vært i de fleste land i verden gjennom bøkene jeg har lest. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår på steder jeg har lyst til å reise, eller spennende steder som jeg har besøkt.

Om bokens handling tar meg til et sted jeg har vært før så får jeg den følelsen man har når man nettopp har vært i for eksempel New York, og ser en film hvor handlingen er lagt til New York, da blir man litt sånn «der har jeg vært!». Den følelsen er enda sterkere i en bok, når handlingen plutselig ligger til et sted jeg har gode ferieminner fra.
 

Nylig så likte jeg da Ken Follets «Den evige ilden» tar meg til en av de storbyer som jeg liker best, Sevilla.


Eller når «Catcher in the rye», tok meg til New York rett etter jeg hadde vært der, da fikk jeg den «der har jeg vært» følelsen da bokens hovedperson kommer til NY via Penn Station, akkurat der vi først kom til Manhatten.

Eller da jeg leste Dan Brown og jeg i bokens handling kjente meg igjen i Jerusalem, en by det er umulig å glemme for de som har vært der. 

For meg så er det viktig at bokens handling tar meg på en reise, gjerne i både tid og sted. Men det må være et spennende sted. Jeg vil helst ikke lese en bok hvor handlingen er i Norge. Juvdal er et hederlig unntak.

Skal jeg velge en favorittlokasjon så må det være sørstatene i USA. Det er et eller annet med gode bøker som fanger stemningen i en liten sørstatsby. Den intense varmen, gresshoppesang, alle kjenner alle, og byen har sine bondknøler, sleske advokater, hemmelighetsfulle familier, rasister (Ku Klux Klan), arbeidsfolk. Småbyene har ofte en nerve gjennom motsetningene i de ulike sosiale lagene, og da spesielt mellom afro-amerikanske familier og rasistene. Ofte er det i dette skjæringspunktet man finner handlingen. Man skal ikke lese mange av disse bøkene før man får forståelse for hvor hjerteskjærende  rasismen (er) har vært i sørstatene gjennom tidene. Den ekstreme  «code of silence» man ofte finner i slike byer.

Allerede som ungdom likte jeg Tom Sawyer og Huckleberry Finn og deres eventyr av mange grunner, men spesielt for stemningen og handlingen rundt Mississippi.

Det blir ofte en fin nerve rundt handlingen fra en sørstatsby. Her synes jeg både John Hart og spesielt John Grisham fanger den stemningen jeg liker så godt. Men jeg må jo selvsagt også nevne «Drep ikke en sangfugl» av Harper Lee, «Bienes hemmelige liv» av Sue Monk Kidd (ja, jeg leser også damebøker) som gir akkurat den samme stemningen.

Her følger en morsom link for de som gjerne vil finne en bok hvor handlingen er lagt til et ønsket geografisk sted. På nettstedet finner du et kart du kan zoome inn på ønsket område.  

https://electricliterature.com/a-google-map-of-all-your-favorite-books-17f9d393b9c8

Og skulle du som meg like bøker med handlingen fra sørstatene så har goodreads en lang liste her https://www.goodreads.com/list/show/6825.Quirky_Southern_Fiction

Les flere bøker, færre statusoppdateringer

Så Iangt i 2018 har jeg lest 17 bøker. Antallet er ikke så høyt, men årets bøker var tykkere en vanlig. Ingen lydbøker.

Status er 7062 sider fordelt på 17 bøker. 7062 sider er kun 19 sider pr dag. Neste år er målet 25 sider pr dag, noe som vil gi 9125 sider jeg gleder meg til.

I år har jeg virkelig hatt et godt år, og jeg har bare lest gode bøker jeg vil anbefale andre. Bøker som jeg har blitt glad i, og følt en tomhet etter jeg har lest siste side, også spøkefullt kjent som Post Book Depression.
Jeg har satt pris på alle gode lesetips som følge av denne bloggen. Av de hovedpersonene som jeg er blitt mest glad i, så er de kommet fra bøker jeg har blitt anbefalt av andre herrer. Det viser virkelig at det er spennende når menn snakker om bøker.

Jeg har lest bøker på toget, når jeg har ventet på barna som har vært på treninger, på stranden og stort sett hver kveld. Særlig når jeg venter på barna her og der så leser jeg mye.

Da jeg har satt meg målet om å lese mer i 2019 enn i 2018 så skal jeg primært ta av tiden jeg ellers hadde brukt på unødvendige ting på telefonen. Særlig når jeg er i ventemodus er det lett å dra frem mobilen og se på diverse statusoppdateringer, sjekke jobbmail uten at jeg egentlig venter på noe spesielt, se på linker som en eller annen har delt på sosiale medier. Kikke på meningsløse bilder på Instagram. Hvorfor ikke heller ha med en god Pocketbok i lomma? Det ligger jo navnet, Pocketbok.

Etter å ha dratt meg gjennom den faste runden på mobilen blir jeg egentlig bare trøtt og får den negative tomhetsfølelsen. Noen ganger har jeg til og med vært så dum at jeg har blitt dratt inn i en ørkesløs politisk debatt på fb som bare tar energi og ikke gir noe positivt.

Det verste med en slik runde på mobilen er at tiden går så fort, uten at det gir noe bidrag.

Tiden forsvinner i en digital tåke.

Nå skal jeg lese flere bøker. Etter å ha lest en halvtime så har jeg en mye bedre følelse enn når jeg har kikket på mobilen.

Nå er det ikke meningen å moralisere over nytten man kan få av å bli mer opplyst av saker man kan bli kjent med gjennom sosial medier, nyheter på nett, gode podcaster osv. Man kan virkelig få mye god og viktig kunnskap gjennom alt dette. Bøker er ikke overlegen informasjonen man kan finne på nettet.

Det er mere den gode følelsen man har over en god bok mot følelsen man har etter en unødvendig halvtime på telefonen jeg tenker på.

Nå som vi nærmer oss januar så er det kjent at treningsstudioene fylles opp av folk med nyttårsforsetter. Nå skal det trenes, det kjøpes smartklokker som skal holde rede på all aktivitet, proteinpulver, treningsdagbok, PT timer og alt som hører en ny og sunn livsstil til. Fremgangen deles på sosiale medier. Jeg synes det er bra, trening er bra, del det gjerne på fb. Det er gøy å følge venner og bekjentes fremgang uansett hva slags mål de setter seg.

Mitt mål for 2019 er altså å lese mer. Jeg skal ikke gå mer på treningsstudio, kanskje ikke i det hele tatt, men heller gå mer tur, både alene og sammen med andre. Men mest av alt skal jeg gå i bokhandleren, biblioteket og i bruktbutikker for å finne noen gamle og glemte bøker.

Jeg har lyst til å lese bøker som gir meg noen helt nye tanker, tanker jeg aldri har hatt før, kanskje provosere meg selv litt.

Det er sånn at trening begrenser kroppens aldring, og det er det mange som har et forhold til. Jeg tror at nye tanker både fra å prate med nye mennesker og å lese tankevekkende bøker begrenser sinnets aldring.

Om jeg skal anbefale en bok som kan gi noen nye tanker og provosere deg selv litt med så må det være Underkastelse av Michel Houellebecq. Boken er en dystopisk fremtidsvisjon (som er en av mine favoritt sjangere). Dette er dystopisk om Islam i Frankrike.

Situasjonen er slik i denne boken at den siste valgrunden i det Franske valget har endt opp slik at det står mellom en høyreekstrem og en muslimsk kandidat. Sistnevnte vinner og med det så begynner Frankrike raskt å endre seg. Kvinner får ikke lenger gå med skjørt offentlig og utestenges fra arbeidslivet, hundretusener av menn får dermed jobb og arbeidsledigheten faller. Viktige deler av akademia finansieres/sponses av  Saudi Arabia, så om man ønsker en karriere innen akademia hvor vår hovedperson befinner seg, så er det best å konvertere til Islam.

Boken følger en desillusjonert middelaldrende akademiker, en pessimistisk type som mildt sagt sliter med livsgleden.

Åpenbart en provoserende bok, akkurat slik jeg liker bøkene mine.

Godt leseår i 2019.

Julegavetips

Om du vil gi en god bok i julegave til en mann så vil jeg anbefale Tom Egeland sine bøker om arkeologen Bjørn Beltø. En lesende herre kjenner nok disse gode bøkene godt. Når jeg anbefaler disse bøkene nå, så tenker jeg på bøker til en mann som de siste årene kanskje har mistet leselysten litt. Ja, selvsagt anbefales Tom Egelands bøker til alle, men hva skal man nå gi en gubbe som har alt, og som burde komme i gang å lese litt igjen.

For noen år siden skulle «alle» lese Dan Brown`s Da Vinci koden. Denne boken engasjerte og traff alle type lesere, også mange som vanligvis ikke leste bøker. Akkurat som Harry Potter bøkene alene tilskrives mye av æren for at gutter og ungdommer begynte å lese bøker igjen. Da Vinci koden hadde samme effekt på mange menn som ikke hadde lest på en stund.

Bøkene til Tom Egeland er i samme gate som Dan Brown, selvsagt annerledes, men jeg tror at de fleste som likte Dan Brown vil like Tom Egeland bedre.

Så om du skal kjøpe en bok i julegave for å vekke leseinteressen hos en mann igjen, så start med Sirkelens ende fra 2001. Dette er den første boken i serien om antihelten, albinoen og arkeologen Bjørn Beltø. Etter dette er det 7 fantastiske bøker i denne serien. Så da har du bursdagsgave tips også.

Bøkene er fantastiske spenningsromaner hvor handlingen spinner rundt konspirasjonsteorier, gåter, skjulte budskaper, historie, symbolikk, okkultisme og teologi. Ofte tar jeg korte pauser i bøkene for å sjekke noen av de historiske henvisningene i bøkene nærmere. Det er drivende spenningsromaner som jeg føler at jeg lærer noe av. Når jeg er ferdig med en av Bjørn Beltø bøkene så har jeg følelsen av at jeg har lært en hemmelighet, at jeg har fått en ny innsikt som ingen andre har.

Så er det forfriskende med hovedpersonen, den sjenerte antihelten, grublende og tidvis litt negativ til seg selv. Umulig ikke å bli glad i han.  Dette er jo litt som Indiana Jones filmene, bare med en stakkars norsk arkeolog som mot sin vilje havner på eventyr.

Vanskelig å velge en favoritt i denne serien, men måtte jeg velge så hadde det kanskje blitt Lucifers evangelium.

Man behøver ikke å lese bøkene i rekkefølge, men jeg ville nok allikevel foretrekke det.

Jeg er misunnelig på dere som enda ikke har lest disse bøkene, dere har mye spennende til gode.

Bøkene finnes på Bokkilden.no og sikkert der du pleier å kjøpe dine bøker.

 

The Stupidest Angel: A Heartwarming Tale of Christmas Terror

En meget alternativ julefortelling

Siden vi nå skriver 1.desember er det jo på sin plass å anbefale alle å huske på og stresse litt ned  med en god bok. Desember er dessverre en måned som går alt for fort.

Jeg må jo trekke frem en julefortelling, og da har jeg en julebok som ikke akkurat fanger den tradisjonelle julestemningen. Boken er ikke for alle, man må like å lese fantasy/horror/splatter humor.  Leser slike bøker en gang i blant og likte denne godt.

Den norske tittelen er, Engelen fra helvete, og boken er skrevet av Christopher Moore, den er på 216 sider.

Det er en stund siden jeg leste boken, men hadde lyst til å trekke frem en julefortelling jeg selv syntes er verdt å lese. Det kan være at jeg husker noen detaljer fra handlingen feil, men alt i alt husker jeg denne julefortellingen som veldig morsom for oss som kan tåle litt alternativ humor.

Delvis spoiler alert!

Handlingen er lagt til en småby i California, og som om ikke befolkningen i denne byen er rare nok fra før med sin narkomane politimann, mannsgris som juger på seg yrker, gal dame som tror hun er eventyrkrigerprinsesse, snakkende flaggermushund osv
Så har vi en liten gutt som ser en mann utkledd som julenissen bli drept av en dame med spade og begravd i bakgården, og den lille gutten tror med det at nissen er død. Samtidig ankommer erkeengelen Raziel jorden med et oppdrag om å utføre et julemirakel, og treffer denne gutten som selvsagt ønsker at nissen skal bli levende igjen. Raziel er ikke den skarpeste kniven i skuffen og roter ting til ganske kraftig og gjenoppliver en hel kirkegård. Og da får vi jo et zombiehelvete med zombier som spiser ferske hjerner.

Høres søkt ut? Jeg synes det var et forfriske bidrag til lesingen min, og boken vant Quill Award for beste roman i kategorien Science Fiction/Fantasy/Horror i 2005.

Så her har du en julebok med hjernespisende zombier.

Praktisk Machiavellisme

Praktisk Machiavellisme

Hvem vil vel lese det som kan være den mest omfattende lærebok i Machiavellisme? Forfatteren selv hevder i et intervju at de som prøver å praktisere det de leser i boken ville vært en «horrible ugly person to be around» sitat fra The Telegraph 2012.

Machiavellisme er et personlighetstrekk med ekstrem bruk av sluhet og falskhet. Innen psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i den mørke triaden (machiavellisme, narsissisme og psykopati). Slike personlighetstrekk karakteriseres av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst. En som stiller seg over konvensjonell moral ved å bedra og manipulere andre. Det er akkurat det denne boken vil lære deg å gjøre på best mulig måte.

Det som pirret min nysgjerrighet først er at det er den mest populære boken i amerikanske fengselsbiblioteker. Samtidig er den en av få bøker som er ulovlig i en del andre fengsler.

Den mest utlånte, og samtidig mest sensurerte selvhjelpsbøkene i amerikanske fengsler. Årsaken til dette er at det er en så kynisk selvhjelpsbok i å manipulere sine omgivelser at noen fengsler anser den som en sikkerhetsrisiko.

Boken måtte jeg lese.

Etter å ha lest boken så skjønner jeg hvor utrolig kynisk noen kan være, noen bevist, andre ubevist. Boken vil gi leseren en forståelse av hva man kan bli utsatt for av manipulasjon fra andre, samtidig så gir den leseren en opplæring i teknikker som selv kan benyttes for å tilegne seg, beholde og bruke makt. Jeg tror at for å være best mulig utrustet for å motstå manipulasjon så kan det være en fordel å kjenne til teknikker som manipulatorer bruker bevist, eller enda verre, med de som har dette som en ubevist del av personligheten sin.

Boken er The 48 Laws of Power av Robert Greene utgitt først i 1998 og er på 450 tungleste sider. Den er ikke utgitt på norsk og må leses på engelsk med lange fotnoter som tidvis er forvirrende og vanskelig å settes i sammenheng med beskrivelse av den aktuelle loven.

Tror neppe jeg vil anbefale å lese boken fra perm til perm, men ta en lov nå og da.

Fra forordet;

The feeling of having no power over people and events is generally unbearable to us, when we feel helpless we feel miserable. No one wants less power; everyone wants more. In the world today, however, it is dangerous to seem too power hungry, to be overt with your power moves. We have to seem fair and decent. So we need to be subtle-congenial yet cunning, democratic yet devious.

Boken har 48 lover som hver seg skal bidra til å øke og beholde din makt over andre personer, situasjoner, i arbeidslivet, politikken eller hvor det nå måtte være. Bokens lover og eksempler henter det meste fra historiske hendelser. Dette er ganske spennende i seg selv, og gjør at man får lyst til å lese mer historie.

Noen eksempler blant de noe mer av de kyniske lovene.

Nr 1. Never Outshine the Master (dette er den loven jeg har sett referert flest ganger, sist i serien Luke Cage).
Nr 2 Never put too Much Trust in Friends, Learn how to use Enemies
Nr 4 Always Say Less than Necessary
Nr 7 Get others to do the Work for you, but Always Take the Credit

Noen av de litt mindre kyniske lovene kan være.

Nr 9 Win through your Actions, Never through Argument
Nr 16 Use Absence to Increase Respect and Honor
Nr 28 Enter action with Boldness

Dere ser tegningen…et eget kapittel tilegnet det å ta æren for andres arbeide. Er det mulig?
Jeg tror at de som vil ha størst nytte av boken er snille og ærlige typer. Boken forteller deg ikke hva du ønsker å vite, men hva du burde vite.

Boken har ekstremt mange gode sitater.

Et godt av mange:

Never assume that the person you are dealing with is weaker or less important than you are. Some people are slow to take offense, which may make you misjudge the thickness of their skin, and fail to worry about insulting them. But should you offend their honor and their pride, they will overwhelm you with a violence that seems sudden and extreme given their slowness to anger. If you want to turn people down, it is best to do so politely and respectfully, even if you feel their request is impudent or their offer ridiculous.

En meget spesiell bok som etter min mening burde finnes i alle menns bokhylle. Det er umulig og ikke lære noe av denne boken. Den gir deg noen nye tanker og refleksjoner.

Anbefales når du har tid, overskudd og ønsker noen veldig lange tankerekker.

En bok av en finne! Kan det være noe gøy?

Vi som vokste opp under NRK sitt dystre monopol har trolig fått varig svekket inntrykk av Finland. Var det på tirsdager at NRK sendte fjernsynsteateret? Husker ikke hvilken dag, tror det var tirsdager. Om man skulle se på TV i Norge på den dagen så var det fjernsynsteateret som gjaldt. Og verst av alt var de dagene det var finsk fjernsynsteater.

I 2009 hadde Norstat en undersøkelse om hvilket annet nordisk land en nordmann ville valgt om måtte flytte til et annet nordisk land. Kun 2 % ville valgt Finland. Den gang sa direktør ved Finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo Elina Sajakorpi, at årsaken var finsk fjernsynsteater. Jeg tror henne.

Første gang jeg møtte finner i noen grad var i FN-tjeneste i Makedonia, jeg husker at de alltid bygde de beste lagseirene. De hadde til og med badstu, og det på en liten lagsleir! Men at de var noen utadvendte gladlakser det var lett å bli kjent med kan jeg ikke si.

Dette har gjort at jeg lenge ikke en gang har vurdert å lese noe som helst skrevet av en finne, men tilfeldighetene gjorde at jeg til slutt valgte å prøve meg på en bok, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det rare er at samme dag jeg til slutt falt for fristelsen til å kjøpe denne boken, så dør  forfatteren. Høres jo nesten ut som min stereotypiske oppfatning av nettopp finsk drama.   

Tittelen på boken jeg ved en tilfeldighet kjøpt, uten å google noe som helst om forfatteren var altså «Kollektivt selvmord». Og med min noe stereotypiske oppfattelse av finner så kjøper jeg en bok med en slik tittel. 

Du verden og feil man kan ta!

En tragikomisk historie som jeg flere ganger måtte le høyt av. Temaet er jo dypt alvorlig og tragisk, men språket er fornøyelig og historien er varm på samme tid. Og ikke minst parodieres finnene på en måte som jo tar de litt på kornet på samme måte som jeg oppfatter de på.

To menn som begge har bestemt seg for å avslutte livet treffer hverandre tilfeldig på samme låve akkurat da de skal ta livet sitt. De utvikler et vennskap, og bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som også ønsker å ta sitt eget liv. Altså, de vil hjelpe andre å ta sitt eget liv. Det mangler jo ikke på selvmordskandidater i Finland.
De skaffer en stor buss og begynner reisen for å finne det perfekte stedet å gjøre dette i felleskap på. Turen tar den snodige samlingen av selvmordskandidater til nye steder i Europa på jakt etter dette rette stedet.

Språket er utrolig morsomt, særlig når vi følger en av de to opprinnelige kandidatene fra låven, obersten. Du kan så levende se for deg en rettskaffen, stram, men desillusjonert offiser. Det er ikke så lett for han å hele livet ha trent på en krig som aldri kom, og samtidig blir han tvangspensjonert.

Et eksempel; de to hovedpersonene diskuterer under hvilken rubrikk i avisen de skal sette inn annonsen hvor de skal søke etter flere selvmordskandidater.

«Han hadde erfaring med kontaktannonser fra tidligere tider, og den gang hadde han fått svar fra eventyrlystne kvinner til tross for at han hadde vært ute etter hederlig og harmoniske selskap. Obersten mente annonsen ikke burde rykkes inn under avisens personlig-spalte. Han syntes den seksjonen var det rene vrøvl, en søppelplass for romantiske mennesker plaget av erotisk hunger»

Plaget av erotisk hunger! For et utrykk, morsomt synes nå jeg. Enda mer morsomt når obersten alltid snakker slik. Et annet morsomt eksempel på denne obersten er etter at 3 av de kvinnelige selvmordskandidatene tar en «tyvperm» og setter en liten landsby i Frankrike på hodet. De kommer etter hvert til rette og bekrefter sitt dødsønske, og får lov til å være med videre. Men før bussen med selvmordskandidatene kjører videre så fulgte obersten de tre «skamløse» flyktningene til en klinikk for hud- og kjønnssykdommer for nærmere undersøkelser før de kan dra videre i sitt forsett om å ende livet.

Gjennom hele boken finner jeg små samfunnsparodier jeg fant fornøyelig. Obersten reflekterer litt over forsvaret og offiserers anseelse i det moderne samfunnet.

«..de militærets status hadde sunket dramatisk de senere årene. Sivilarbeiederne ble møtte med kjærlig forståelse, mens gamle soldater som hadde vært gjennom den harde skolen ble spottet i full offentlighet. Hvis man kommanderte en uforskammet rekrutt til å måtte krype, måtte man regne med anklager om trakassering. Og likevel: En soldat som ikke går med på å krype når det er krig, han blir drept av fienden, og liket slept til en massegrav. Men sånt skjønte ikke disse menneskerettighetsfanatikerne.»

Eller stikket til diverse organisasjoner forhold til penger.

«sikkerhetspolitiinspektøren kunne gjerne tatt til takke med et mer beskjedent møtested, men representanten fra Finlands turistkontor hadde vent seg til førsteklasses forhandlingslokaler, og lovet dessuten å sette restaurantutgiftene på sin egen organisasjons regning».

Boken er sånn sett fornøyelig på flere nivåer samtidig.

Med tanken på at denne bloggen er å samle menn som leser, og kanskje få flere menn til å lese, så er dette en skikkelig manne-bok. Alle vil ha glede av den, men særlig litt voksne menn vil nok lettere kunne nyte alle dimensjonene i boken.

En fornøyelig, morsom og varm historie, og jeg skal definitivt lese mer av Arto Paasilinna, og gjerne andre finner.

Krigskunstens historie

I bokhyllen har jeg noen perler som jeg er ekstra glad i. Krigskunstens historie av Bernard Law Montgomery sist utgitt i 1968 er en av disse bøkene. Den er ikke lett å få tak i, men ser at det akkurat nå er en 2-3 til salgs på nett. Løp og kjøp.

Det finnes flere bøker med den noe spenstige og forpliktende tittel Krigskunstens Historie. Denne er skrevet av ingen ringere enn Bernard Law Montgomery. For de fleste med noe interesse for historie så trenger ikke Montgomery en nærmere presentasjon.

Boken Krigskunstens historie, original tittel A History of Warfare: Field-Marshal Viscount Montgomery of Alamein, kom ut første gang i 1968 og ble utgitt på norsk av Gyldendal allerede samme år. Den norske utgaven er på 564 sider. Boken er rikt illustrert med karter, slagdiagrammer, illustrasjoner av feltherrer, våpen og slagscener.

 

Forfatteren tar for seg krig, slag, taktikk og strategier fra oldtiden og frem til kapittel Atomalderen.

Boken har 25 kapitler hvorav 6 kapitler er viet Montgomery`s personlige filosofi, deretter behandler forfatteren strategi og taktikk. Personlig koste jeg meg aller mest med noen av kapitlene om hans filosofi, og da krigens vesen, lederevnen og krigens etikk.

I en tid hvor det absolutt ikke mangler bøker om krigshistorie så er dette en fin bok for de med litt mer semi-interesse for krigshistorie. Den går ikke så ekstremt ned i detaljer og lange grundige utredninger som man ofte ser i krigshistorie bøker. Sånn sett er den lesbar for et bredere publikum.

Boken har veldig gode innholdsregistre og sånn sett et fint oppslagsverk for andre studier. Selv så brukte vi boken i en historieoppgave sønnen min skrev om første verdenskrig, og fant spennende informasjon som man ikke kunne finne på nettet sånn uten videre.

Fra bokens forord «jeg har ikke skrevet denne boken for å forherlige krig. Jeg har forsøkt å vende leserens blikk mot den menneskelige innsats som kommer til utrykk i krigstid hos menn og kvinner, på hjemmefronten så vel som i slaget. Så viktig er det å erkjenne denne menneskelige faktor og unngå unødige lidelse og tap av menneskeliv, at nasjonens ledere må være seg fullt bevisst hva en krigs politiske mål er, og så gi de militære sjefer klare direktiver i dette og i alle andre relevante spørsmål».

Tenk hvor relevant disse visdomsord er selv i disse dager. Har våre ledere vært fullt ut dette bevisst selv i fredsnasjonen Norge?

I mai i år sa oberstløytnant og forsker ved Forsvarets Høgskole, Tormod Heier «Norges bidrag i krigen mot Libya skjedde for å gjøre Stoltenberg-regjeringen lekker for USA. Han hadde ennå ikke blitt invitert til Det Hvite Hus. Det skjedde etter Libya-operasjonene.» Videre så sto Norge i spissen for å bombe også tettbygde strøk. Til slutt så etterlot vi 6,5 millioner mennesker i et maktvakuum. Det var vanskelig for norske myndigheter å ha kontroll med hvordan amerikanske, britiske og franske offiserer bruker norske jagerfly til å bombe mål som ikke hadde mye med FN-mandatet å gjøre.

Og med Tormod Heiers friske uttalelse sett opp i mot bokens forord er det umulig og ikke bli klar over viktigheten av å lese krigshistorie.

Nå nærmer vi oss jul. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å kjøpe nye julegaver til mannen som har alt. Hva med å gi bort et slikt verk som ikke engang er lett å få tak i. Dette er uten tvil en av mine skatter.

Catcher in the rye

Jeg digger konspirasjonsteoretikere, og konspirasjoner i filmer og bøker. Til en hvis grad så finner jeg konspirasjonsnettsidene underholdene.  Bare så det er klart, det finnes mange sammensvergelser som kan være en konspirasjon mellom mennesker som har en agenda. De jeg tenker på når jeg sier konspirasjonsteoretikere er de mildt sagt litt mer eksentriske.  De er underholdene, og ofte svært kunnskapsrike innen sitt interessefelt. Veldig morsomt å følge tankerekkene deres, hvor de kobler sammen store og små hendelser for å konstruere en konspirasjonsteori. Konspirasjonsteoriene som jeg leser på nettet er ofte særdeles nøyaktige og korrekte i sakene de referer til. Det er koblingen mellom sakene, og troen på en eller annen konspirasjon som er det høyst merkelige, og for meg ren underholdning.  I filmer og bøker har man de som fremstår som riv ruskende gale med tinnfoliehatt til de som har truffet spikeren på hodet.

Ta for eksempel de litt mer moderate konspirasjonsteoretikerne som mener at myndighetene i sitt land har konstruert, eller endret på hendelser og informasjon for tilsynelatende ha en akseptabel grunn til å gå til krig eller til militær intervensjon mot et annet land.

Er det i disse dager noen som tviler på at noe slikt kan ha hendt en eller annen gang i historien? Eller at noen av dagens statsledere i enkelte nasjoner er i stand til å flikke litt på sannheten? Men frem til eventuelle bevis for at myndighetene har gjort dette så er de jo bare nok en gal konspirasjonsteoretiker.
Skulle så sannheten komme for dagen så var jo bare etterretningen gal og man må beklage så mye. 

Som en som lett lar seg underholde av også de riv ruskende gale konspirasjonsteoretikere så liker jeg også filmer hvor handlingen er en konspirasjonsteori.  Spesielt likte jeg Conspiracy Theory med Mel Gibson og Julia Roberts fra 1997. Og her finner vi årsaken til at jeg valgte å lese den forrige boken jeg leste. Filmens riv ruskende gale konspirasjonsteoretiker Jerry Fletcher (Mel Gibson) er besatt av en bok som heter Catcher in the rye. Det er altså noe som gjorde at jeg satte nettopp denne boken på listen min over bøker som bør leses. En gal konspirasjonsteoretiker henviser til en bok gjentatte ganger i en meget god film, da må den jo leses.

Jeg husket ikke lengre så godt hvorfor Jerry Fletcher var besatt av denne boken, så det måtte jeg google litt. Saken skal altså være Jerry har en fiks ide om at alle seriedrapsmenn har lest Catcher in the rye. Derfor driver Jerry og kjøper disse bøkene slik at bokhandlerene til enhver tid skal være utsolgt for denne boken, slik at det ikke skal skapes flere seriedrapsmenn enn nødvendig. Mulig at dette er noe unøyaktig, men har ikke tenkt til å se filmen om igjen for å få klarhet i akkurat dette.

Mer en dette skal det altså ikke til for at jeg satte denne boken på listen over bøker jeg burde lese. Så får jeg stadig påminnelser om at boken finnes siden den dukker jevnlig opp på slike lister som 100 klassikere du bør lese.

Nå har også boken en mørk historie som pirrer nysgjerrigheten ytterligere. Etter at Mark David Chapman drepte John Lennon så satte han seg rolig ned og leste Catcher in the rye før han ble pågrepet av politiet. I boken hadde Chapman skrevet «To Holden Caulfield, From Holden Caulfield, This is my statement»  Etter at politiet tok seg inn i leiligheten til John Hinckley, mannen som forsøkte å drepe Ronald Reagen, så fant de Catcher in the rye på et stuebord.  Noen andre drap skal også ha en kobling til boken. Sikkert derfor boken endte opp i filmen Conspiracy Theory også.

 

Siden utgivelsen har den rukket å være både den mest sensurert boken i amerikanske skoler, og samtidig den mest brukte boken i undervisningsøyemed. Selv frem til i dag forsøkes boken sensurert i USA av forskjellige organisasjoner.

Boken ble først utgitt i 1951, første gang i Norge i 1952 under tittelen Hver tar sin ? så får vi andre ingen. Nå er den igjen å finne i butikkene med originalomslaget og tittelen Catcher in the rye, med en norsk undertittel Redderen i rugen. Du kan kjøpe den for kun kr 99.- på Platekompaniet.

Nok om bakgrunnen til boken, hva med handlingen?

Jeg valgte å lese boken uten å lese noen anmeldelse eller tolkninger av boken i forkant. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Denne boken synes jeg står seg alle best om du leser den uten forutanelser. Videre er det veldig gøy å lese andres tolkninger av boken etter at du har lest den. Man kan få noen fine aha opplevelser av det.

Boken fikk meg faktisk til å le høyt flere ganger. En gang leste jeg den mens jeg ventet på sønnen min som trente. Jeg satt sammen med andre fremmede, og måtte legge vekk boken siden jeg var redd de ville tror jeg var gal. Altså når jeg kjenner bokens bakgrunn, med koblinger til drap og konspirasjonsteorier da bør man kanskje ikke sitte i det offentlige rom å le høyt i en krok mens man leser akkurat den boken.

Til slutt synes jeg at boken mest var trist og underfundig.

Siden boken er en moderne klassiker anbefales den til alle som vil legge til noen klassikere på listen sin. Jeg vet at mange tror at klassikere er veldig tunge bøker å lese, men det er feil, og veldig feil når det gjelder denne boken. Den er drivende lett å lese og vanskelig å legge fra seg.  Handlingen er enkel, men dyp, så noen lesepauser med stille refleksjon er å anbefale.