First Blood

 

Det er noe med navnet Rambo som gir assosiasjoner til 80-talls action filmer. Disse filmene tålte sjeldent tidens tann og ble fort kleine. I ettertid anser vi disse filmene som litt dårlig smak, og der igjen lå filmene til Sylvester Stallone generelt litt høyt på kleinhetsskalaen.

Jeg hadde ikke engang tenkt tanken at filmen First Blood fra 1982 virkelig var en bok. Men, joda, filmen er basert på boken med samme navn utgitt i 1972, og boken har siden den gang blitt trykt opp jevnlig.

First Blood var David Morell`s første bok, og starten på hele konseptet Rambo vi alle kjenner så godt.

Da jeg nå leste boken så må jeg innrømme at den fenger skikkelig godt, og er en veldig spennende bok.

Det er mye som fenger. Spesielt gøy var det å lese en klassisk politi-skurk jakt, før dagens tilsvarende filmer og bøker til de grader handler om en kombinasjon mellom jakt action, men like mye digital jakt. Dette er en helt analog jakt mellom store politistyrker, heimevern og frivillige på en mann. Etter min smak er mange av dagens tilsvarende historier litt for mye digital jakt, og det var gøy å lese en historie fra før den digitale revolusjonen. Derfor var det interessant når Oberst Trautman i denne boken selv reflekterer over at politiet ved fremtidens tilsvarende mannejakt så vil man bruke teknologi som for eksempel varmesøkende utstyr fra luft. Han sier videre, og ikke glem at dette er en bok fra 1972, at han gruer seg til den dagen at maskiner tar over krigføringen.

“As much as I hate war, I fear the day when machines take the place of men”

I grunnen en spennende setning og refleksjon i en Rambo bok fra 1972. Etiske refleksjoner rundt droner og ubemannede krigsmaskiner som tar avgjørelse på egen hånd rakk vi på mange måter ikke helt å gjøre til et sivilt allemannseie før teknologien hadde passert oss. Men her fant jeg den refleksjonen, i First Blood fra 1972.

Som veteran selv, og litt engasjert i veteransaken var det interessant å lese hvor opptatt forfatter David Morell selv var av veteransaken, og dette med PTSD. Her var han ganske før sin tid, og det var ikke tilfeldig at han skrev inn PTSD, det var et bevisst valg. Han var engasjert i veteransaken, spesielt inspirert av historien om WW2 veteranen Audie Murphy.

Dynamikken ved at den «onde» sheriffen Will Teasle, selv er veteran, og trolig selv har fått sin personlighetsprofil påvirket av krigen er interessant. Men han er lavere dekorert, og fra en mindre prestisjefylt (blant soldater) tjeneste i Korea. Rambo var høyere dekorert, fra en tøffere avdeling, og en tøffere krig. Så vi har to personer, begge veteraner, begge påvirket av «sin» krig som jakter på hverandre.

En god bok, spennende handling og med en dybde som drukner litt i Rambo konseptet.

Det er noe med navnet Rambo som gir assosiasjoner til 80-talls action filmer. Disse filmene tålte sjeldent tidens tann og ble fort kleine. I ettertid anser vi disse filmene som litt dårlig smak, og der igjen lå filmene til Sylvester Stallone generelt litt høyt på kleinhetsskalaen.

Jeg hadde ikke engang tenkt tanken at filmen First Blood fra 1982 virkelig var en bok. Men, joda, filmen er basert på boken med samme navn utgitt i 1972, og boken har siden den gang blitt trykt opp jevnlig.

First Blood var David Morell`s første bok, og starten på hele konseptet Rambo vi alle kjenner så godt.

Da jeg nå leste boken så må jeg innrømme at den fenger skikkelig godt, og er en veldig spennende bok.

Det er mye som fenger. Spesielt gøy var det å lese en klassisk politi-skurk jakt, før dagens tilsvarende filmer og bøker til de grader handler om en kombinasjon mellom jakt action, men like mye digital jakt. Dette er en helt analog jakt mellom store politistyrker, heimevern og frivillige på en mann. Etter min smak er mange av dagens tilsvarende historier litt for mye digital jakt, og det var gøy å lese en historie fra før den digitale revolusjonen. Derfor var det interessant når Oberst Trautman i denne boken selv reflekterer over at politiet ved fremtidens tilsvarende mannejakt så vil man bruke teknologi som for eksempel varmesøkende utstyr fra luft. Han sier videre, og ikke glem at dette er en bok fra 1972, at han gruer seg til den dagen at maskiner tar over krigføringen.

“As much as I hate war, I fear the day when machines take the place of men”

I grunnen en spennende setning og refleksjon i en Rambo bok fra 1972. Etiske refleksjoner rundt droner og ubemannede krigsmaskiner som tar avgjørelse på egen hånd rakk vi på mange måter ikke helt å gjøre til et sivilt allemannseie før teknologien hadde passert oss. Men her fant jeg den refleksjonen, i First Blood fra 1972.

Som veteran selv, og litt engasjert i veteransaken var det interessant å lese hvor opptatt forfatter David Morell selv var av veteransaken, og dette med PTSD. Her var han ganske før sin tid, og det var ikke tilfeldig at han skrev inn PTSD, det var et bevisst valg. Han var engasjert i veteransaken, spesielt inspirert av historien om WW2 veteranen Audie Murphy.

Dynamikken ved at den «onde» sheriffen Will Teasle, selv er veteran, og trolig selv har fått sin personlighetsprofil påvirket av krigen er interessant. Men han er lavere dekorert, og fra en mindre prestisjefylt (blant soldater) tjeneste i Korea. Rambo var høyere dekorert, fra en tøffere avdeling, og en tøffere krig. Så vi har to personer, begge veteraner, begge påvirket av «sin» krig som jakter på hverandre.

En god bok, spennende handling og med en dybde som drukner litt i Rambo konseptet.

En god

En mester i å skrive mye med få ord.

Min søster er en seriemorder
Forlag: Cappelen damm
Utgitt: 2020
Språk: Norsk
Antall sider: 228
Forfatter: Oyinkan Braithwaite

 

Når jeg leser denne boken så tenker jeg dette er en forfatter som virkelig behersker kunsten å skrive mye med få ord. I en tid hvor jeg synes veldig mange bøker har for mange sidespor og parallelle historier, så var dette et virkelig friskt pust.

Jeg tror det er en viktig egenskap hos forfattere som vi nå frem hos de med litt lav lesekondis, de som leser bøker i litt krevende omgivelser som tog og blant andre folk.

Den er så enkel og rett frem skrevet at bildene i hodet blir sylskarpe. Det passet jo meg også perfekt å lese den rett etter «Antkind».

Bokens tittel fristet jo meg veldig, da jeg alltid har hatt en forkjærlighet for historier om seriemordere, men tittelen blir litt feil. Joda, søsteren er en seriemorder, men dette er ikke den makabre underholdene sorten for oss som liker slikt. Man kan ganske snart ane at mordene kommer i stand med bakgrunn i annet enn forlystelse. Kanskje litt i strid med håpet tittelen skapte hos meg.

Kapitlene er korte, direkte, rett på sak og med en fantastisk snert. Man får alltid lyst til å les et kapittel til. Dette er en bok man virkelig kan lese på en sitting. Personlig brukte jeg tre kvelder på den. Det er hele tiden en underliggende humor i den egentlige tragiske boken, noe som gjør det hele til en ganske fornøyelig tragikomisk krim.

Bokens handling foregår i Lagos. Det får meg til å tenke på at jeg også har lest en bok av en annen forfatter med røtter i Nigeria, Chigozie Obiomas bok «Den forbudte elven».

Til sammen har disse to bøkene inspirert meg til å søke mer mot afrikanske forfattere, det er nye scenarioer, en annerledes kultur og setting for bøkene enn vi er vant til.

Antkind

En mastodont av en bok skrevet av Charlie Kaufman.

Forfatteren er en kjent amerikansk manusforfatter, produsent, regissør og romanforfatter. Han skrev den surrealistiske filmen Being John Malkovich (som jeg ikke likte), Adaptation, og Evig solskinn i et plettfritt sinn. Charlie Kaufman er kjent for ekstremt mye mer enn dette. Etter å ha lest om han på wikipedia, så blir man imponert over produktiviteten og mangfoldet i produksjonen hans.

Men «Antkind» er på 700 sider, og 90 kapiteler hvor du kun oppholder deg i hodet til hovedpersonen B. Rosenberger Rosenberg. Og det er et virvar av tankerekker som spinner i alle retninger, det er den virkelige verden, det som skjer i drømmer og hypnose. For meg kan det bli litt for surrealistisk, spesielt når han i hypnose møter en annen hypnotisør som sender han til enda en drømmeverden.

Boken har jo sin handling, men for meg så er handlingen like sentral som tankerekkene til B. Jeg tror at boken kan nytes på forskjellige måter på en gang. Jeg vil også anta at forskjellige lesere vil vektlegge forskjellige aspekter ved boken. For meg så var enkelte kapitler enten som morsomme vitser, ren filosofi, samfunnskritikk, refleksjoner over sosiologiske temaer, et dypdykk i en noe merkelig persons tankerekker. Det er noen kapitler jeg ikke likte i det hele tatt, det er den type kapitler hvor man er i tankerekkene til en manns apatiske fritt fall ned i psykisk elendighet og selvmedlidenhet. Litt sånn «catcher in the rye» aktig.  Alt mens handlingen skrider frem.

Dette er kanskje den mest komplekse, morsomme, irriterende, krevende og surrealistiske boken jeg har lest på lenge.

Den er så kompleks at det å beskrive hva den handler om neppe er utfyllende, eller særlig viktig. Handlingen er liksom bare til for å få være med på en reise i hodet til hovedpersonen B. Rosenberger Rosenberg.

Boken er tidvis virkelig morsom, den har flere varianter av humor, men jeg er personlig veldig svak for parodiering av det politiske korrekte som stadig inntar en større plass i samfunnet vårt. Og når parodieringen kommer fra en intellektuell størrelse som Charlie Kaufman, så får den gjennomslagskraft. Bokens hovedperson fremstår som nærmest ødelagt av personlig korrekthet, og alt han foretar seg går gjennom et slags indre kontrollorgan for å sjekke om det er PK. Dette på toppen av en heller skjør psyke blir for mye for han.

B, ønsker å være så politisk korrekt på alle arenaer at han nærmest utsletter sin egen identitet, han er hvit, hetero, mann og voksen. Og som at det ikke er nok så ser han ut som en jøde, noe han synes er krevende i møte med enkelte etnisiteter som mener at jødene er rasistiske. Han leter etter anledninger til å påpeke at han ikke er jøde, og at han har en kjæreste som er afro amerikaner, særlig når han snakker med afro amerikanere han føler at ikke liker han.  Bare ved å påpeke noe slikt faller han i fellen av å ikke være 100% korrekt. Noe som igjen plager han.

En periode så har han en schizofren situasjon (tror han), han hører hele tiden en kvinnestemme i hodet, men han nekter ovenfor seg selv å omtale det som en kvinne, selv om det for han høres ut som en kvinnestemme så kan det jo være at personen med kvinnestemme identifiserer seg som en mann.

I boken hovedpersonen har skrevet så har han unnlatt å avsløre, kjønn, etnisitet og alder. Når han møter lesere og de avslører at de for eksempel trodde at han var kvinne blir han veldig glad, siden han jo tross alt respekterer og setter kvinner så høyt.

Jeg vil anta at om noen år fra nå vil denne boken befinne seg på diverse lister over bøker du bør ha lest. Men akkurat som mange andre slike boklister er det mye rart som strengt tatt ikke er til å forstå, det er nærmest en skryteliste.

Litteraturkritiker Knut Hoem skriver på nrk.no at han vurderer å lage en facebookgruppe «Vi som bare har skjønt halvparten av romanen til Charlie Kaufman», og videre skriver han «med kun seg selv som eneste medlem. For, skal vi følge Charlie Kaufmans logikk, er gleden over god kunst ikke noe man nødvendigvis skal snakke om (skryte av) til andre». Jeg synes det oppsummerer det hele godt nok.

Boken bør anbefales kun til de med sansen for surrealisme, god lesekondis og trolig litt for god tid.

Mo Hayder

Veldig trist å lese at Mo Hayder døde i går av sykdom, kun 59 år. Hun var en forfatter jeg satte stor pris på.

Jeg har lest de fleste av bøkene hennes, men har nå erfart at det vil komme noen bøker til som enda ikke er utgitt, hvor hun skriver under pseudonymet Theo Clare.

Bøkene kan anbefales alle som liker iskald krim, men med et bestialsk tilsnitt litt over gjennomsnittet. Bøkene som jeg har lest av henne er alle drivende spennende og vanskelig å legge fra seg.

Skal jeg velge ut en favoritt så må det være «Tokyo». Mye av årsaken er at jeg tidligere leste en del artikler om Nanjing-massakren, noe jeg anbefaler å gjøre før du leser Tokyo. Det å kjenne til den grusomme japanske krigsforbrytelsen ovenfor Kina som ofte kalles «voldtekten av Nanjing» gir bakgrunnsinformasjon som kommer godt med, og gir nok spenningsboken den ekstra dimensjonen som skal til for å helt forstå den. Men prøv å unngå å se bildet fra massakren, de setter seg i hodet litt for lenge.

 

«Tokyo» er ikke som hennes øvrige bøker om Jack Caffery og Flea Marley, dette er en frittstående spenningsbok.

En bok som følger deg lenge etter at du har lest siste side og har merverdi i form av kunnskap om en ikke så kjent krigsforbrytelse.

Les alle Mo Hayder bøkene om du liker krim, alle jeg snakker med som har lest henne anbefaler bøkene på det varmeste. Men bøkene om Jack Caffery og Flea Marley kan med fordel leses kronologisk.

Kunsten å krige : Sun Zis krigskunst

孫子兵法

 

Gyldendal. (Denne fra 1999)

 

Det finnes flere type bøker som burde ligge fast på nattbordet, hvor man leser et kapittel nå og da. Slike type bøker er ofte litt for krevende å lese fra perm til perm. Et kapittel må leses sakte, og reflekteres over. Boken «Kunsten å krige» av Sun Zi er en slik bok.

Jeg synes det mest spennende med denne boken er at den er skrevet for 2500 år siden, samtidig som den berører dagsaktuell temaer som lederskap, og ikke minst at krigføring i boken kan relateres til «krigføring» i et moderne næringsliv. Det er spennende å se hva som ble skrevet om disse temaene til sammenlikning med hva man tenker om mange av de samme temaene nå 2500 år senere, for eksempel lederskap, konfliktløsning, strategi og planlegging.

For meg er bokens tittel noe begrensende for hva boken kan gi leseren. Til tross for at boken er skrevet som et militærklassisk filosofisk verk for 2500 år siden, så er den mye mer. Den leses i dag i mange sammenhenger, og den brukes ofte som en selvhjelpsbok for å gi strategier for hvordan man kan overkomme dagligdagse mellommenneskelige utfordringer.

Målet med enhver kamp er å forårsake minst mulig skade og tap. Det ideelle for krigeren er å håndtere konflikter på en slik måte at det ikke vil være nødvendig å kjempe. Således kunne bokens tittel vært «Kunsten å vinne uten å krige», eller «Kunsten å ikke krige».

Jeg synes boken sier at krig kan og bør unngås med diplomati, men om krig er uunngåelig så må den kjempes strategisk og psykisk for å minimalisere tap.

Det viser at dette ikke er en bok som romantiserer krig, tvert imot.

Selv om boken jeg har kun inneholder 140 sider inkludert et godt skrevet innledning av Harald Bøkcman, etterord om militær tekning, kinesisk strategisks tekning og litt om oversettelsen, så er det sentrale skrevet som vers, med en filosofisk dybde som krever litt konsentrasjon og refleksjon.

Boken sier mye om lederskap flere steder, men for eksempel i kapittel 10, Terrengformer, finner vi disse versene om de seks nederlags grunnregler.

 

Dynamikken er den samme hos begge parter, men en angriper en fiende som er ti ganger større. Slikt kalles å ta flukten.

Soldatene er sterke, men befalet svakt. Slikt kalles udisiplinert.

Befalet er sterkt, men soldatene er svake. Slike kalles forfall.

Det høyere befalet er oppbrakt og føyer seg ikke, bører nag og går til kamp når de møter fienden, uten at generalen har kunnet bli kjent med deres evner. Slikt kalles sammenbrudd.

Generalen er svak og ikke streng og uklar i sine instruksjoner, slik at befal og soldater ikke får noe fast å holde seg til, og slik at hæroppstilling går på kryss og tvers. Slikt kalles kaos.

Generalene er ikke i stand til å finne ut av fienden, bruker de få mot mange, lar de svake slå til mot de sterke, og har ingen utvalgt fortropp. Slikt kalles å gå nord og ned.

Man kan trygt reflektere litt over disse nederlagets grunnregler, og se at de fortsatt har noe å lære oss. Boken kan altså gi grunnlag for god refleksjon den dag i dag.

Jeg vet at dette er en bok om lederskap som har fått et litt tvilsomt rykte, spesielt siden lederspirer in spe (som de i Exit) gjerne referer lemfeldig til noen vers i boken. Jeg tror at om man skal ha glede av denne boken som en moderne lederbok, så må man møte den svært ydmykt, og ta til seg lærdommen som i stor grad er ydmykhet ovenfor egenskapene som utfordringer krever av deg.

Det mangler ikke på tolkninger av boken. Det er mange fine verker med illustrasjoner, forklaringer og gode analyser.

Jeg vil ikke i det hele tatt begi meg ut på tolkning av en slik bok, jeg vil mest bare fortelle at den finnes. Og den bør stå på enhver manns liste over «har lest».

Les den og filosofer litt over kinesisk militær ledelse fra 2500 år siden, og sammenlikn med hva du lærte på sist lederkurs. Kanskje du vil som meg tenke at, jammen er det noe likt til tross for avstand i tid og kultur.

 

Bøker som parodierer byråkratiet

Jeg er skeptisk til noe av byråkratiet. Jeg skjønner at vi må ha et byråkrati både i privat og i det offentlig, men har en oppfattelse av at byråkratier vokser av seg selv, og blir unødvendig store og tunge om det ikke holdes i tømme. Det lever sitt eget liv i organisasjoner og offentlig forvaltning. Og vokser gjerne ut av kontroll om mulig. Det tapper verten for energi og ressurser. Jeg blir lett utålmodig til tunge byråkratiske prosesser, spesielt når prosessen går i sirkel. Der hvor man hele tiden henvises videre, saksbehandleren skjønner saken og kan svare, men feil skjema er benyttet så jeg må tilbake og fylle ut en annet skjema før det kan svares osv.

I den anledning så fryder jeg meg når jeg leser bøker som parodierer byråkratiet, enten som hovedhandling, eller som en del av handlingen. Jeg tenker ikke mest på akademiske bøker om byråkrati, men skjønnlitterære bøker hvor byråkrati parodieres i forskjellig omfang.

Vi har jo forfatter som Michel Houellebecq som i hvert fall gjennom de bøkene jeg har lest av han har en gjennomgående kritikk ovenfor byråkrati, akademia og offentlig forvaltning som i seg selv har fornøyelig form. Men de bøkene er en smule for misantropisk og fulle av så mye annet, men kritikken mot byråkrati er der hele veien. I hvert fall i de tre jeg har lest som er «Serotonin», «Underkastelse», og «Utvidelse av kampsonen».

Et passende sitat mot byråkratiet finner vi i boken «Serotonin», «… fra et byråkratisk synspunkt er en god borger en død borger.»

For at bokens bredside mot byråkratiet skal være mest fornøyelig så er det når boken i seg selv har et humoristisk tilsnitt. Det føles ofte som en slags trøst om man føler seg fanget i en byråkratisk limbo rent personlig ved en eller annen anledning

 

Catch-22

«Cath-22» fra 1961 av Joseph Heller er en slik fornøyelig bok som i tillegg kan kalles en klassiker. En fin byråkratisk paragraf var paragraf 22.

«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte».

Eller den om en offiser som ligger på feltsykehus og må jobbe med å sensurere meniges personlige post (slik man gjør i krig). Han finner sin byråkratiske kontrollfunksjon så kjedelig at han velger å sensurere posten på absurd forskjellig måte hele tiden bare for gøy. Sine sensureringer signerer han med et alias slik at hans overordnede ikke skal forstå hvem han er. Derfor blir en annen offiser (byråkrat) plantet blant de som sensurerer i den hensikt å avsløre han. Denne offiseren går lei, og gidder ikke selv å sensurere og dermed blir han avslørt.

Hvem drar ikke kjensel på byråkrati her, et sterkt kontrollorgan som ikke kan, eller gidder å kontrollere seg selv med samme iver som andre skal kontrolleres.

Også artig når byråkratiets regler får prøvd seg under en brann på feltsykehuset, brannvesenet som har ansvar på den nærliggende militære flyplassen rykker ut for å slukke brannen. Når brannen er nær slukket så er et bombefly i ferd med å lande. Brannfolkene er da noe i villrede siden instruksen tilsier at de skal være stand-by landing stripen når bombefly lander. De velger å forlate det brennende feltsykehuset i tilfelle bombeflyet skal ta fyr når det lander. Instruksen vinner da over et brennende sykehus, krigsmateriellet prioriteres fremfor sykehuset med pasienter.

 

Haikerens guide til galaksen

Denne boken av Douglas Adams fra 1979 er også full av byråkratisk parodi. Huset til Arthur Dent skal rives, for at det skal bygges en vei. Faktisk på akkurat samme dag som hele jorden skal rives for å bygge en hyperromslig ekspressrute gjennom stjernesystemer for befolkningen fra andre planeter.  Arthur Dent var helt uvitende om vedtaket om at hans hus skulle rives, og hadde ikke noe valg da han ikke hadde kommet med protester inne tidsfristen, og planene hadde ligget til gjennomsyn i kjelleren på det lokale planleggingskontoret i 9 måneder så var det nå for sent å protestere.

På samme måte kan ikke jordboerne protestere på rivningen av vår planet siden vi heller ikke hadde protestert innen tidsfristen. Vi hadde faktisk ikke en gang grunn til å spille overasket siden rivningsordnen av jordkloden hadde ligget til offentlig gjennomsyn på planeten   Alpha Centauri de siste femti jordårene. Vår evne og mulighet til å forstå og protestere er helt fjernt for de intergalaktiske byråkratene.

Jordkloden ble revet unødvendig av en som egentlig ikke hadde lyst til å jobbe med å fjerne bebodde planeter. Årsaken til at vår klode ikke hadde behøvd å bli fjernet var ny type romskip akkurat hadde blitt lansert. Beskjeden om det nådde ikke frem i tide grunnet siden han var så grinete at budbringeren ikke turte å gi han beskjeden om at jordkloden ikke skulle fjernes.

The Peter principle

Så er det en bok jeg ikke har lest, men lest mye om, og hørt podcaster som omtaler «The Peter principle» av Laurence J. Peter og forfatteren Raymond Hul fra 1969. Grunnen til at jeg husker den er at jeg så TV serien med samme navn basert på prinsippet. Boken er homoriskrisk skrevet og kjent for prinsippet som wikipedia oppsummerer aller best for oss:
«Peter-prinsippet er antagelsen om at i organisasjoner hvor medarbeidere forfremmes på grunn av dyktighet og suksess, vil de til slutt forfremmes til lederjobber de ikke mestrer. Peter-prinsippet brukes ofte humoristisk eller satirisk for å forklare at det kan hope seg opp inkompetente ledere i en organisasjon på tross av at det er i alles interesse at det er de best skikkede personer er ledere Kortversjonen av prinsippet formuleres ofte som «I en hierarkisk organisasjon vil enhver stige til han har nådd sitt inkompetansenivå». Når en leder har nådd sitt inkompetansenivå vil de ikke lenger forfremmes siden de ikke lenger lykkes.»
https://en.wikipedia.org/wiki/Peter_principle

Peters følgesetning er «arbeid vil bli utført av personer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå». En annen konsekvens er nytten av «oppoverledelse», som er metoder for å manipulere sine overordnede for å forhindre at de skader sine egne ansattes produktivitet.

 

The Dilbert principle.
Dilbert er for mange en kjent avisstripe, men hele konseptet Dilbert har en formidabel dybde, en enkel avisstripe er ikke dette universet verdig. Prinsippet er basert på mye av det samme som The Peter principle. Men her er det noe mer kynisk ettersom de som ikke fungerer i produksjonslinja systematisk forfremmes, eller side forskyves til støttefunksjoner. Dette for å få uproduktive personer vekk fra der det faktiske arbeidet gjøres. Det er forskjellen fra The Peter principle, hos Dilbert har de aldri vært produktive. Boken «The Dilbert Principle» har en ekstra morsom dimensjon siden det tatt med anonymiserte mailer fra fan av Dilbert som beskriver absurde byråkratiske situasjoner på arbeidsplassen.  Ellers er boken full av parodier på byråkratiske prosesser og sjargonger.

Kamerat Napoleon
Boken er mest kjent som en politisk satire med en bredside mot sosialisme og kommunisme. George Orwell må ha hatt en tydelig mistro til byråkratiet, men det presenteres ikke humoristisk slik jeg liker å lese «mobbing» av byråkratiet. Det er som i hans enda mer kjente bok «1984» dystopisk, mørkt og skremmende hvordan byråkrater sikrer seg makt, misbruker makten til å kontrollere og tyrannisere. Men på slutten av «Kamerat Napoleon» så finner man litt humor i hvordan grisene stadig skriver rapporter som aldri leses, samtidig som arbeidsdyrene må jobbe hardere for å holde byråkratene med ressurser.

 

Det var noen bøker som i forskjellig grad parodierer byråkratiet, men jeg tar gjerne imot flere lesetips i denne sjangeren. Byråkratiet er en dyd av nødvendighet, men i et samfunn med litt for stor tilgang på ressurser så kan det blir for stort. Og der ligger det mye god underholdning.

Jeg kjenner en som stadig måtte rapportere noe i jobben sin, om rapporten uteble så ble den purret på. Han mistenkte at rapportene ikke ble lest, så en dag skrev han som eneste setning i rapporten: den første som leser dette kan henvende seg til mitt kontor å få tre flasker vin. Ti år etter har fortsatt ingen gjort krav på flaskene.

Eller tenk på legen Torgeir Bruun Wyller som var så lei av unødvendige og pålagte skjemaer at han skrev ned fiktive sykdommer til Statens legemiddelverk uten at noen reagerte. Noen av sykdommene han skrev var:

Til substitusjon av B-vitaminmangel hos hamster
Forebygging av tromboembolisk sykdom hos kolibri
Til substitusjon av fosfatmangel hos muldvarp
Til behandling av kvalme vannbøfler
Forebygging av reernæringssydrom hos kongeørn
Mot hjerneødem hos rødspette

Menn burde lese mer kvinner.

Photo by Thom Milkovic on Unsplash

Gjennom tidene så har jeg lest en del artikler om nordmenns forhold til lesning av skjønnlitteratur. Et tema som dukker opp en gang i blant er at kvinner leser mer skjønnlitteratur enn menn. Kvinner leser kvinner og menn. Menn leser faglitteratur, historie, særlig krigshistorie og andre menn.

Artiklene jeg leser har varierende forklaringer og teorier på omfang og årsak. En av påstandene som går igjen er at kvinner leser rett og slett mye mer variert enn menn. Jon Michelet skal ha sagt at den typiske leser av hans bøker om krigsseilerne, er en datter av en krigsseiler. Det synes jeg var verdt en refleksjon som kanskje alene forklarer noe om hvorfor kvinner tilsynelatende forstår menn bedre enn omvendt.

Den engelske litteraturprofessoren Lisa Jardine har undersøkte dette nærmere. I 2005 undersøkte hun hvilke bøker som hadde betydd mest for kvinner og menn. 400 kvinner og 500 menn ble spurt. Det var stort sett akademikere, journalister, folk innen kunst, høyt utdannede innen litteratur etc.
Blant svarene til kvinnene så var det en enorm variasjon hun fikk. Personlig ble jeg overasket over at bøker som «Hitchhikers guide to the galaxy» og «Catch-22» var på listen, men litt mindre overasket av «Tatt av vinden» og «Jane Eyre». Av 400 kvinner så var det en variasjon på 200 bøker.

Det som først overrasket Lisa Jardine da hun begynte å undersøke mennenes lesning, var at de var mer motvillig til å diskutere de skjønnlitterære bøkenes personlige betydning. Refleksjon var at det kunne fremstå lite maskulint å i det hele tatt innrømme at en skjønnlitterær bok kunne røre ved en og bety noe. Bøkene som ble nevnt var bøker om berømte eventyrreiser, og som inneholdt seire i en form. Det viste deg at kun en kvinnelig forfatter var representert på mennenes topp 20 (Harper Lee), men kvinnene slapp til seks mannlige forfattere blant sine topp 20.

Jeg har sett topp 20 listen som Lisa Jardine kom frem til blant begge kjønn. Og stopper opp ved en bok «Frankenstein» av Mary Shelley. Om man skal gjette så skulle man tro at en slik klassiker innen sjangeren grøsserroman ville være å finne på mennenes topp 20, men nei, den lå på 11 plass hos kvinnene.

Jeg stopper også litt opp ved «Frankenstein» av den årsaken er at jeg nå litt skamfull og flau erindrer hva jeg tenkte når jeg som ungdom (13-14 år) endelig fikk lånt boken på biblioteket. «Hæ..en kvinne?» tenkte jeg når forfatteren gikk opp for meg. Da vi var unge på 70-tallet så var historiene og filmene om Frankenstein utrolig tøft.  Så var det altså en kvinne på 21 år som hadde skrevet den. Boken ble selvsagt lest, og jeg lot ikke den gang min overraskelse bli reflektert over. Jeg leste og elsket de fleste bøkene til Jules Verne. Og etter overraskelsen med «Frankenstein» så sjekket jeg om Jules Verne var en mann eller kvinne. Ikke så lett å si på navnet. Jeg ville bare vite det.

Jeg innrømmer glatt at jeg lenge hadde en større barriere for å kjøpe bøker skrevet av kvinner, og i hvert fall om bokens hovedperson var en kvinne, der gikk grensen. Jeg ser ikke slik på det lengre. Det går virkelig helt fint å lese på den måten, selv om man liker boksing, krigshistorie, jobber i sikkerhetsbransjen, er militær veteran og liker action filmer.

Så ja, hvit mann som pusher 50 vil gå så langt som å anbefale på det varmeste å utforske «kvinnebøker». Kanskje ikke dra den så langt som til de med tittelen i løkkeskrift, og bilde av en kvinne som står og ser utover en åker. Det blir litt som at kvinner skal gidde å lese Lee Child, tvilsomt en god match.

Jeg har erfart at kvinner som skriver krim skriver mørkere og tidvis mer bisart enn menn, akkurat slik jeg liker krim.

En gang hørte jeg en podcast om litteratur hvor temaet var om å lese det annet kjønn, både forfatter og hovedperson. Husker ikke hvilken podcast, eller hvem som var der. Det ble nevnt et eksempel, kvinner kan gjerne lese en bok om en ung gutt sin trøblete oppvekst, men at men skulle interessere seg for å lese en bok om en ung jente sin trøblete oppvekst. Det var trolig ikke så sannsynlig. Allikevel, som fedre til døtre og som lesere, kanskje vi burde prøve å lese en slik bok en sjelden gang? Kanskje vi ikke blir fullt så teite, alltid.

Når jeg hørte den podcasten så tenkte jeg på en meme som vi menn stadig ler av. De fleste menn har sett den, eller fått den på mail. Vi kjenner oss igjen og ler litt alle sammen. Vi ler av at kvinnene leser oss menn som en åpen bok, men å forstå kvinnene er som denne meme.

 

Jeg skal i vert fall øke frekvensen av kvinnelige forfatter og kvinnelige hovedpersoner. Så nå har jeg akkurat lest «Tatovøren i Auschwitz» av Heather Morris. Tror det er en bok som appellerer mest til kvinner, men den var veldig god. Boken ga også mer mening til en annen bok jeg nettopp har lest, også fra Auschwitz, «Livet er mening» av Viktor Frankl.

Høre eller lese bok?

Debatten om lydbok vs lese bok er en tilbakevendende diskusjon på de faste sidene for bokelskere. Her er hva jeg tenker om temaet.

Jeg har ikke hørt en lydbok, enda. Men jeg tenker at lydbok og tradisjonell bok ikke er det samme.

De som sverger til lydbøker sier til meg at det er så deilig å høre på lydbok for da kan man for eksempel gjøre andre ting samtidig, for eksempel kjøre bil, vaske huset, eller gå tur. Jeg vil ikke gjøre andre ting når jeg nyter en bok. Jeg vil stenge omgivelsene ute, gi tankene tid og plass uten andre inntrykk. Jeg vil multitaske mindre, ikke mer.

Med dagens bombardement av inntrykk via telefon, radio, tv så merker jeg at dyp konsentrasjon er noe jeg ikke lengre gjør så ofte som jeg skulle ønske meg. Stadig sjeldnere leser jeg hele nyhetsartikler. Jeg ser noe på nettet jeg kunne tenke meg å lese, men så ser jeg at artikkelen er for lang, og jeg gidder rett å slett ikke å begynne. Men om jeg er i en god leseperiode, så merker jeg at evnen til dyp lesning av også nyheter bedrer seg. Det er litt vanskelig å beskrive, men jeg føler at langleseform er akkurat som med løping. Er jeg ute av form tar det litt tid å komme i gang. Derfor pleier jeg ca. hver tredje bok å lese en nokså enkel krim på norsk. Bare for å øve på farten og lesekondisjonen. Så kan jeg bruke tiden på litt mer krevende bøker, eller bøker jeg bare finner på engelsk når farten og lesekondisen er inne.

For meg er forskjellen at det å lese er noe jeg selv gjør, lydbok gjør meg til en passiv mottaker. Jeg føler at ved å lese bøker så får jeg øvelse i å konsentrerer meg lenge om gangen. Det holder hodet skjerpet. Jeg har lest at det å bevare hodets læreevne som voksen krever egeninnsats, langlesning er noe som gir den øvelsen.

Lesing handler også om disiplin, du må kanskje lese gjennom et mindre interessante passasje samtidig som man kanskje blir forstyrret. Jeg vil opprettholde lesedisiplinen. Jeg er redd for om den går tapt til fordel for lydbok, så kanskje jeg ikke finner tilbake til boken. At jeg skal miste stemmen i hodet som er der når jeg leser.

Jeg diskuterte dette innlegget med min tenåringssønn, han personlig mente at å lese var bedre for det ga han bedre ordforråd og grammatikk. Den vitenskapelige gehalten av dette er sikker omdiskutert og får nå så være, men jeg synes det høres plausibelt ut. Jeg tenker med gru på om min grammatikk skulle vært enda dårligere.

På den annen side, det er de som hevder at lydbokfolka blir bedre lyttere, og at de bedrer sine dialogiske egenskaper.

Jeg tror jeg vil si at det er akkurat det samme hva du foretrekker, og at folk får gjøre som de selv vil. Det viktigste er å nyte litteratur. Det er absolutt ikke noe mindreverdig over lydbok vs lese. Lydbøker gir trolig lik glede av litteratur.  Men jeg blir imponert når noe har lest større klassiske verker på kort tid, eller tyngre populærvitenskapelige bøker på engelsk. De tenker jeg at vedkommende må ha en imponerende konsentrasjonsevne og disiplin.

Den kan være at jeg en dag velger å kombinere lydbok med vanlig bok, men foreløpig så nyter jeg bøker på den gamle måten. På øret har jeg enten musikk eller nyhetspodcaster.

Akkurat nå holder jeg på men en «pageturner» for å få opp farten og lesekondisen igjen. Boken «Savner deg» av Harlan Coben som til tross for sin lite krevende form gir et spennende plott.

Harlan Coben vrir alltid på mysteriet rundt flere ganger gjennom boken, er det en kriminell handling? Hva har skjedd? Hvem har gjort hva? Mistanken flytter seg ofte. Tråder kobles sammen på en finurlig måte. Det er litt klassisk krimgåte rundt handlingen, persongalleriet er spennende og boken krever ikke så mye av leseren. En fin forfatter å ta opp om man vil prøve seg uten lydbok en gang.

Et knippe andre forfatter jeg liker for å lese noe drivende lett og spennende, egnet for litt maraton(lesning) trening:

Peter May
Mo Hayder
Chelsea Kain
Lee Child

Å snakke med fremmede.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

 

Tittel: «Talking to strangers».
Forlag: Penguin books
Utgitt: 2019
Språk: Engelsk
Antall sider: 386
Forfatter: Malcom  Gladwell

Jeg er helt sikker på at alle gleder seg til pandemien er over og vi kan sosialisere igjen. Selv de mest introverte av oss har fått nok nå. Jeg har på følelsen av at når hverdagen er tilbake igjen, så vil vi sette større pris på det som vi tidligere har tatt som en selvfølge. Jeg håper, og tror at alt fra sossete kaféer, brune puber, konditorier, restauranter og alle arenaene vil merke en tilstrømning som overgår treningssentrenes første hverdagen i januar.

Mens vi gleder oss til å treffe folk igjen hadde jeg lyst til å lese en bok i kategorien selvhjelpsbøker. Det er i korte trekk en bok om kommunikasjon, misforståelser, antagelser og fordommer vi har når vi snakker med fremmede. Det er ikke en bok om teknikker for å bli kjent med fremmede, slik jeg trodde. Men en bok om hvordan man ikke skal rote til hensikten, og målet med din samtale med en du ikke kjenner.

 

Bokens innledning er en sjarmerende historie om forfatterens engelske far som besøker forfatteren i New York. Faren er en enkel fyr som bryr seg mest om matematikk og hagearbeid, han er helt ukjent med kjendiser. Når forfatteren treffer sin far så spør han hvordan formiddagen i NY har vært. Faren veldig fornøyd siden han har hatt en veldig lang og trivelig prat med en fremmed på hotellet. Han fikk ikke med seg navnet på den fremmede, men de hadde pratet om hager. Han syntes det var litt plagsomt at folk hele tiden tok bilder, og kom opp til den fremmede for at han skulle skrive navnet sitt på et papir. Til den dag i dag så vet ikke forfatterne hvem kjendis faren snakket med, men han avslutter innledningen med «Sometimes the best conversations between strangers allow the stranger to remain a stranger».
Det var et bra sitat som jeg tenkte en del på. Det er mange type samtaler og bøker om kommunikasjon, men bøker om kommunikasjon med fremmede har jeg ikke sett før.

Så jeg fortsatt inn i boken, overbevist om at dette var en fin bok å lese for å glede seg til vi igjen kan gå ut å treffe folk.

Bokens tittel og innledning kan dessverre mislede, for dette er i utgangspunktet ikke en hyggelig bok om å i å bli kjent med fremmede. Det er en bok om å ikke misforstå, bli lurt eller feile på noen måte i ditt møte med fremmede. Dette er i realitet en viktigere bok enn å finne teknikker for «small talk». Det er en bok som har til hensikt å unngå konflikter.

Jeg har lest flere bøker om å «lese» mennesker, kroppsspråk, avsløre løgner, og spesielt har jeg likt Henrik Fexus. Det var overaskende at dette også var en bok som berører disse temaene. Siden jeg liker slike bøker, jobber i sikkerhetsbransjen og er opptatt av bakgrunnssjekk som fag, så var jo denne boken midt i blinken allikevel. Jeg leste ivrig videre, og tenkte at «vanlige» folk som ville ha en bok for å skjerpe sine sosiale evner på en god måte må ha blitt veldig skuffet. Etter å ha lest over halve boken så er man muligens mer mistroisk mot fremmede enn noen gang. Spesielt når boken starter med historien om Sandra Bland, og en situasjon med en politimann som fikk tragisk utfall.

Du må møte fremmede med forsiktighet og ydmykhet ovenfor dine egne evner til å «lese» fremmede. Du kommer til å ta feil, og du fortsetter å ta feil. Om du får en magefølelse om at noe skurrer, så vil du mest sannsynlig rasjonalisere det hele bort. Altså, du tar over narrative til individet som lyver for deg, og lyver for deg selv til fordel for den du prøver å forstå sannheten om. Altså du kjemper mot ditt eget instinkt som sier deg at her er det noe som blir deg fortalt som ikke stemmer. Dette var også tilfelle for flere eksempler i boken. For eksempel Scott Carmichael som jobbet med kontraspionasje i en av de hemmelige tjenestene i USA. Jobben hans var å finne spioner i egne rekker. På bakgrunn av tips, avhøres en som senere avsløres som spion. Han stilte et spørsmål som var midt i blinken og skapte uro hos henne. Dette rasjonaliserte han bort med at han kanskje traff en annen nerve hos henne, at hun kanskje hadde en elsker, eller var lesbisk. Ikke at hun kanskje var spion, noe det senere viste seg at hun var. Det spørsmålet som han rasjonaliserte bort var det beste spørsmålet han kunne ha stilt for å avsløre det hele.
Hvorfor? Vi er utstyr slik fra naturen sin side, dette er biologisk utviklet. Alle liker de som er positivt innstilt til fremmede, ingen liker de som er litt «paranoide» og kritisk innstilt. Selv når vi velger partnere i livet vårt, kollegaer, eller samarbeidspartnere så går vi for de positivt innstilte.

Kanskje vi skal være litt mer positivt innstilt til de som av natur er litt kritiske også? Eller positivt innstilt til vår egen indre alarmklokke, instinktet eller magefølelsen vår. Spesielt lytte til det som i tillegg er litt «yurodivy» (et spennende begrep vi lærer om i boken). Altså en som nærmest er litt «smågal» og ikke følger de vanlige sosiale konvensjonene, men som stiller spørsmål der ingen andre tør. Disse stiller spørsmål også til vedtatte sannheter. Som for eksempel Harry Markopolos som var den første til å bevise Bernie Madoff’s ponzi svindel, men som ikke ble trodd. Eller gutten som turte å si til keiseren «men han har jo ingen klær». Etter hjemlige forhold så tenker jeg her bl.a. på saker hvor noen har fått en jobb med en større, eller mindre CV forfalskning i bunnen. Har vedkommende først fått en jobb med en slik forfalskning, så fortsetter karrieren basert på løgnen. Den første store, eller lille løgnen blir ikke fanget opp siden alle tror at noen andre har sjekket ut dette og funnet det korrekt. Helt til en eller annen «yurodivy» biter seg fast i saken og graver og spør. Utfordringer er bare at Harry Markopolos stolte så lite på folk, han var innstillet som person på mistillit. Det gjorde at han feilet i å gjøre sine mistanker offentlig kjent på den mest gunstige måten. Han fant ingen han stolte på da han ville gå ut med sine bevis.

Boken er bygget opp gjennom spennende historier fra virkeligheten. Forfatteren bygger en leksjon innen flere type feil som gjøres i møte med fremmede basert på disse historiene. De er historisk korrekte, men de er så spennende presentert at de kan jo nesten leses som en thriller for seg selv.

Så her får man mye bra, spennende historier og refleksjoner om seg selv og andre.

Det er noen svært mørke og krevende kapitler i boken. Det er bl.a. et kapitel som omhandler hvordan det er mulig at store overgrepssaker ikke blir stanset så tidlig som de kunne ha vært. Dette er en komplisert og krevende materie, men jeg er helt sikker på at vi alle har noe å lære av det kapittelet også. Spesielt de som jobber med barn og unge burde være veldig nysgjerrig på dette kapittelet. Det er ofte svake og dårligstilte som varsler om overgrep utført av populære samfunnsstøtter.  Det er nærmest essensen av boken, hvor vanskelig vi har for å ta selv åpenbare signaler, rasjonaliserer det bort. Særlig når varselet knytter seg til en populær ressursperson.

Det er et kapittel som dreier som om forklaringer gitt der hvor både vitner, gjerningsmann og offer er beruset i forskjellig grad. Et kapittel jeg kan tenke meg er mest spennende for advokater og politifolk som skal håndtere «fyllesaker».

Med kapittel som «hva skjer når den fremmede er en terrorist som skal avhøres» i en tikkende tidsbombe-sak. Kapittel er en slags casestudie i verdien av samtalene med terroristen Khalid Sheikh Mohammad mens han ble holdt våken i en uke og utsatt for vanntortur 183 ganger av CIA.
Da kan man trygt si at boken har tatt et langt steg vekk fra å være en koselig bok om å få nye venner, til en bok om å «lese» fremmedes troverdighet under svært varierende forhold.

Noe sier meg at vi menn kanskje ikke er de som er mest ivrig på lese selvhjelpsbøker om kommunikasjon. Dette må åpenbart være den boken om mellommenneskelig kommunikasjon som burde tiltale menn mer enn vanlig. Eksemplene er fra 2.verdenskrig, spioner, etterretningsorganisasjoner, terrorister og mye vi liker å lese og lære av.

Boken gir godt tankegods og refleksjoner om deg selv i møte med andre. Boken er interessant, spennende, den er drivende lett å lese. Ingen vidløftige tunge teorier, til fordel for spennende eksempler. Man får kanskje litt mindre lyst til å snakke med fremmede. Men som Malcom Gladwell skriver; vi har ikke noe valg i dagens samfunn, vi må snakke med fremmede hele tiden. Vi kan ikke forandre konteksten den fremme befinner seg i til å passe til vår forståelse av den fremmede, derimot bør vi lage oss noen teknikker for å nullstille oss.  Vi må også slutte å dømme andre som misforstod, eller ikke oppfattet andre rett. Det kan være politimannen som ikke så det hele bilde med en gang, den gode læreren som ikke oppfattet det som i ettertid var åpenbart at alle burde ha forstått, lederen som ikke antok det verste med en gang et varsel kom inn.  Om alle skulle vært som Harry Markopolos som så det verste i alt og alle hele tiden ville vårt samfunn stoppe opp, men vi kan utvikle oss selv til å forstå at andre har en helt annen kontekst i sin dialog med deg selv, og at vi ikke vet noe som helst om den konteksten.

Den setningen som ga meg en aha-opplevelse var, «We do not understand the importance of the context in which the stranger is operating». Sitatet kom i et mørkt kapittel om Sylvia Plath som tok sitt eget liv. Vi må i større grad forstå i hvilken kontekst den fremmede står i, ikke bare prøve å forstå vedkomne, men å se helheten den fremmede snakker ut fra fremfor å basere oss på egne antagelser.

Boken avslutter med Sandra Bland, som på en måte tar all negativitet ned, og fører boken inn i et konstruktivt spor. Sjeldent har jeg lest er bok som kaster så mange baller i luften og fører deg inn i så mange tankerekker, men som ved hjelp av eksemplet Sandra Bland, lar hele boken elegant falle på plass.

Som en oppladning til boken så vil jeg anbefale HBO serien «Say Her Name: The Life and Death of Sandra Bland». Jeg tror historien om Sandra Bland er vesentlig for forfatterens motivasjon.

 

https://no.hbonordic.com/movies/say-her-name-the-life-and-death-of-sandra-bland/1f10ced-00fe725fdf6

 

En bok om den dypere mening i kampsport

Jeg er motstander av vold, tilfeldig vold og alt som er ulovlig. Kampsport skal bare utøves som idrett innen de rammene vi til enhver tid har i Norge. Når jeg skriver om slåssing her, så er det et samlebegrep for organisert og lovlig kampsport.

Etter noen år som aktiv bokser i min ungdom har jeg fortsatt en brennende interesse for boksing. Noen ser kun to menn som står og slår hverandre i hodet til en faller. Hvem kan påføre den andre mest hjerneskade på kortest mulig tid? De innvidde ser strategi og taktikk i en spennende kamp.
En praktisk form for sjakk. Du må forstå motstanderen din, nøytralisere taktikken og ta han ut på den måten dine styrker passer hans svakheter.  Den som først forstår helheten i kampen, og omdanner dette til praktisk boksing nærmer seg en seier.

For meg er boksing, kickboksing og MMA også noe dypere. Det er en arena hvor de som har behov for det, kan tre ut av sivilisasjonens trygge rammer og teste sitt eget mot, mann mot mann. Det er noe primitivt og urmenneske over dette som fasinerer noen av oss. Og da spesielt kampsportene som inkluderer det vi kaller knockout. Altså boksing, MMA, Kickboksing og Thai boksing som har det ytterste risikomoment i utøvelsen.

Det fasinerer meg mer og mer etterhvert som vi lever i et samfunn som på mange måter fordømmer gutters hang til det å være litt mye gutt.  Jeg husker at jeg selv reflekterte over det som ung bokser.
I ringen er jeg helt alene, det kommer til å gjøre vondt, en eller begge av oss kommer til å blø.
Det er vond og ydmykende å falle i canvasen. Mest av alt husker jeg nervøsiteten før kampen.
Noen uker før kampen sa treneren at jeg er tatt ut til stevne. Datoen nærmet seg. Vi møttes på et fast sted i Tønsberg, Bjørns Cafe, felles avreise i en gammel VW buss. Til en by i Norge eller et annet land. Litt praktisk på stedet, før vi så kampprogrammet hvor ditt navn stod vs en eller annen fyr du ikke visste noe om.

Jeg bodde ganske lang unna treningslokalene, syklet alene i 35-40 minutter til/fra treningen og fikk derfor god tid til å tenke på sporten min. Allerede som 15-åring var jeg ganske reflekterende over at jeg tross alt drev med en knockout idrett. Altså en aktivitet hvor det som ellers er straffbart og forbudt er prisverdig. Venner og familie kom for å heie på meg i mitt forsøk på å slå en annen ung gutt i svime. Det var noe over det å drive med boksing som minnet om et gammelt manndomsrituale. Boksingen ga en følelse av å stå i noe ekstraordinært krevende. Du fikk en anledning til å teste om du hadde det i deg å være tøff når det gjaldt. Ikke alle gutter og ungdommer har det behovet, men for de som har behovet så er det ganske brennende.

Boksingen ga også meg som ungdom et miljø hvor det var litt ekstra «mann». Jeg husker fortsatt lukten av svette hansker, skiltet med «forbudt å spytte på gulvet», guttehumoren i garderoben. Oppvarmingen var noe vi kalte «rugbybasket», basketball hvor vi sloss om ballen. Det var ikke lov å sparke ballen, for da kunne du komme til å sparke en hånd. Og alle boksere er redd for håndskader. Det er kanskje den skaden en bokser frykter mest, for det tar lang tid å helbrede og da kan du ikke slå så hardt du vil. Heldigvis har vi gode bandasjer og hansker som beskytter hendene mer en motstanderens hjerne.

Min første kamp.

Men også den ekstreme respekten som vi hadde for trenerne våre husker jeg godt. Så hardt vi strakk oss for selv den minste annerkjennelsen, og den kom sjeldent, men når den kom var den ekte.

Det var spennende å komme over en bok med en akademisk og praktisk refleksjon over sporten jeg elsker.

Tittel: «Professoren i buret. Hvorfor menn sloss og hvorfor vi liker å se på».
Tittel på engelsk: «The professor in the cage»
Utgitt: 2015
Språk: Norsk
Antall sider: 306
Forfatter: Jonathan Gottschal

Umiddelbart så er det noe kleint over boken. Det er en mann som nærmer seg 40, som føler at den akademiske karrieren har gått i stå. Det virker som om han bestemmer seg for å starte med MMA nærmest som et slags opprør mot sitt eget akademiske liv og kollegaene. Muligens et utløp for en middelaldrekrise av noe slag. Tankene går raskt til filmen «Fight Club». Det er allikevel noe interessant når en godt akademisk utdannet og trent person nærmer seg knockout sporten, og å lese om hans refleksjoner. Sporten står i kontrast til så mye i dagens samfunn. Disse sportene er på en måte en overlevering fra tidligere tider, og er egentlig malplassert i det vestlige samfunn i 2021.

Boken innleder med å sette kampsporten i et historisk lys, duellens historie og all form for rituell vold. Selv for en som har fulgt boksing i 35 år så lærte jeg mye nytt, og fikk interessante perspektiver på kampsportens plass i samfunnet før og nå. Jeg synes også at kapittelet om overgangen fra tradisjonsbundne sakrale, nærmest religiøse og mystiske kampsporter til praktisk vold i MMA var spennende. Forfatteren skriver at MMA hadde startet «opplysningstiden» innen kampsport. Vi er nå inne i en periode med fokus på svært praktisk kampsport og realistiske selvforsvarskurs.

Jonathan Gottschal setter kampsport i sammenheng med tradisjonelle rituelle dueller som måtte til for å opprettholde ære etter at en provokasjon var gitt.

Jeg synes at Gottschal bruker en for stor andel av boken på å argumentere for forskjellige sosiale og biologiske faktorer mellom menn og kvinner i forhold til fasinasjonen av kampsport. Både som utøver og tilskuer. Den delen var for så vidt interessant nok, om en noe gjentagende.

Det er også noe forfriskende politisk ukorrekt å drøfte de kjønnslige forskjellene med bakgrunn i fasinasjonen for KO kampsporter. Det var også med stor enighet jeg leste om hvordan barn i den moderne verden nærmest presses ut av den maskuline leken; «… man for eksempel i flere tiår slått ned på guttaktige måter å leke på snarere enn å slutte opp om maskuline adferdsmønstre, og det har vært nulltoleranse ovenfor ethvert tilløp til ekte eller foregitt aggresjon (som lek med pistoler eller sverd)…» Trenger man eksempel på det er det bare å gå inn i en moderne leketøysbutikk og se hvor lite det er av de gamle voldslekene som lekepistoler og sverd av ymse art. Overgangen fra dagens siviliserte samfunn til en burkamp i MMA blir derfor ekstrem. Og er det muligens derfor den mest ekstreme kampsporten MMA stadig vinner terreng med millioner solgte pay per view. Altså den vestlige verden blir stadig mykere, nærmest et androgynt samfunn, samtidig er MMA verdens raskest voksende sport.

Det er et problem med boken at den ofte havner på ville veier. Det er tross alt et stykke fra dagens kampsport til middelalders tortur. Og det er veldig vanskelig å se sammenhengen mellom tilskuerlysten til romersk tortur til dagens tilskuere på kampsportarenaen. Det er også for mange eksempler på dyrenes rituelle voldsbruk og urmenneskets behov for vold. Men det er greit, urmennesket lever biologisk sett fortsatt i oss, så til en viss grad er det interessant å se dette i sammenheng.

Jeg likte også godt bokens fokus på at både utøvere og tilskuere av tøffe kampsporter er fredelige og vennskapelige folk. Det er mer tribunevold på diverse fotballarenaer for å si det slik.  Det er også et spesielt forhold jeg husker fra min tid som bokser. Om en dommer påpekte at jeg avleverte et ureglementert slag, eller gjorde noe ulovlig, så bukket vi og tok imot uten å diskutere med dommeren slik vi alltid ser på lagsporter. Også om vi ikke var enig med dommeren.

Om en av dagens fightere gjør noe ulovlig på en utilsiktet måte så ber de om unnskyldning, og får en vennskapelig fist bump tilbake.  Jeg har også mange ganger sett at to fightere har en formidabel utveksling med spektakulære kombinasjoner, så smiler de og gir hverandre en hyggelig annerkjennelse under kampen.

Det er noe med kampsport, men også kampsporttrenere. Jeg trener kickboksing hos TS Kampsportsenter i Tønsberg. Det er noe magisk med å gå inn dørene der, alle bukker, ingen snakker i munnen på hverandre, om treneren tiltaler deg så spretter du opp og bidrar. Man sitter pent og kler seg riktig. Det henger et oppslag der, jeg husker ikke teksten nøyaktig, men budskapet er «om du hjelper sidemannen din så blir du bedre selv».

Jeg tror ikke at alle vet det, men treneren der har en ledelsesfilosofi som er dyp og utfyllende.
For min del synes jeg at det er fascinerende at et viktig moment for han er at alle som trener skal ha hørt navnet sitt minst en gang pr økt. Alle skal bli sett og tiltalt på en god måte.

Tilbake til boken: Boken er tidvis interessant, men den handler dessverre alt for lite om kampsport. Det er synd, for det hadde vært veldig spennende å følge en akademiker uten tilknytning til kampsport frem til en reell MMA kamp. Gjerne noe mer om treningsmetoden også.  Noe filosofering kunne vi ha levd med, men dette ble dratt for langt ut i biologien. Dessuten ble det en noe sentimental memoar over hans tid som kampsportutøver.  Er du glad i kampsport på et litt dypere nivå så les den gjerne.

Avslutningsvis, dette er min oldefar Just og på bildet var han kun 18 år. Han skulle bokse sin første kamp. Han knakk kjeven på motstanderen så brutalt at han senere valgte å bli bryter istedenfor. Oldefar mente det var best for alle.

Just levde fortsatt mens jeg var bokser, og det var noe spesielt med å snakke om min siste kamp med en bokser fra den gamle skolen. Jeg følte da at vi stod hverandre ganske nær. En forståelse og samhold mellom oss som har stått mann mot mann i ringen.