Praktisk Machiavellisme

Hvem vil vel lese det som kan være den mest omfattende lærebok i Machiavellisme? Forfatteren selv hevder i et intervju at de som prøver å praktisere det de leser i boken ville vært en «horrible ugly person to be around» sitat fra The Telegraph 2012.

Machiavellisme er et personlighetstrekk med ekstrem bruk av sluhet og falskhet. Innen psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i den mørke triaden (machiavellisme, narsissisme og psykopati). Slike personlighetstrekk karakteriseres av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst. En som stiller seg over konvensjonell moral ved å bedra og manipulere andre. Det er akkurat det denne boken vil lære deg å gjøre på best mulig måte.

Det som pirret min nysgjerrighet først er at det er den mest populære boken i amerikanske fengselsbiblioteker. Samtidig er den en av få bøker som er ulovlig i en del andre fengsler.

Den mest utlånte, og samtidig mest sensurerte selvhjelpsbøkene i amerikanske fengsler. Årsaken til dette er at det er en så kynisk selvhjelpsbok i å manipulere sine omgivelser at noen fengsler anser den som en sikkerhetsrisiko.

Boken måtte jeg lese.

Etter å ha lest boken så skjønner jeg hvor utrolig kynisk noen kan være, noen bevist, andre ubevist. Boken vil gi leseren en forståelse av hva man kan bli utsatt for av manipulasjon fra andre, samtidig så gir den leseren en opplæring i teknikker som selv kan benyttes for å tilegne seg, beholde og bruke makt. Jeg tror at for å være best mulig utrustet for å motstå manipulasjon så kan det være en fordel å kjenne til teknikker som manipulatorer bruker bevist, eller enda verre, med de som har dette som en ubevist del av personligheten sin.

Boken er The 48 Laws of Power av Robert Greene utgitt først i 1998 og er på 450 tungleste sider. Den er ikke utgitt på norsk og må leses på engelsk med lange fotnoter som tidvis er forvirrende og vanskelig å settes i sammenheng med beskrivelse av den aktuelle loven.

Tror neppe jeg vil anbefale å lese boken fra perm til perm, men ta en lov nå og da.

Fra forordet;

The feeling of having no power over people and events is generally unbearable to us, when we feel helpless we feel miserable. No one wants less power; everyone wants more. In the world today, however, it is dangerous to seem too power hungry, to be overt with your power moves. We have to seem fair and decent. So we need to be subtle-congenial yet cunning, democratic yet devious.

Boken har 48 lover som hver seg skal bidra til å øke og beholde din makt over andre personer, situasjoner, i arbeidslivet, politikken eller hvor det nå måtte være. Bokens lover og eksempler henter det meste fra historiske hendelser. Dette er ganske spennende i seg selv, og gjør at man får lyst til å lese mer historie.

Noen eksempler blant de noe mer av de kyniske lovene.

Nr 1. Never Outshine the Master (dette er den loven jeg har sett referert flest ganger, sist i serien Luke Cage).
Nr 2 Never put too Much Trust in Friends, Learn how to use Enemies
Nr 4 Always Say Less than Necessary
Nr 7 Get others to do the Work for you, but Always Take the Credit

Noen av de litt mindre kyniske lovene kan være.

Nr 9 Win through your Actions, Never through Argument
Nr 16 Use Absence to Increase Respect and Honor
Nr 28 Enter action with Boldness

Dere ser tegningen…et eget kapittel tilegnet det å ta æren for andres arbeide. Er det mulig?
Jeg tror at de som vil ha størst nytte av boken er snille og ærlige typer. Boken forteller deg ikke hva du ønsker å vite, men hva du burde vite.

Boken har ekstremt mange gode sitater.

Et godt av mange:

Never assume that the person you are dealing with is weaker or less important than you are. Some people are slow to take offense, which may make you misjudge the thickness of their skin, and fail to worry about insulting them. But should you offend their honor and their pride, they will overwhelm you with a violence that seems sudden and extreme given their slowness to anger. If you want to turn people down, it is best to do so politely and respectfully, even if you feel their request is impudent or their offer ridiculous.

En meget spesiell bok som etter min mening burde finnes i alle menns bokhylle. Det er umulig og ikke lære noe av denne boken. Den gir deg noen nye tanker og refleksjoner.

Anbefales når du har tid, overskudd og ønsker noen veldig lange tankerekker.

Vi som vokste opp under NRK sitt dystre monopol har trolig fått varig svekket inntrykk av Finland. Var det på tirsdager at NRK sendte fjernsynsteateret? Husker ikke hvilken dag, tror det var tirsdager. Om man skulle se på TV i Norge på den dagen så var det fjernsynsteateret som gjaldt. Og verst av alt var de dagene det var finsk fjernsynsteater.

I 2009 hadde Norstat en undersøkelse om hvilket annet nordisk land en nordmann ville valgt om måtte flytte til et annet nordisk land. Kun 2 % ville valgt Finland. Den gang sa direktør ved Finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo Elina Sajakorpi, at årsaken var finsk fjernsynsteater. Jeg tror henne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første gang jeg møtte finner i noen grad var i FN-tjeneste i Makedonia, jeg husker at de alltid bygde de beste lagseirene. De hadde til og med badstu, og det på en liten lagsleir! Men at de var noen utadvendte gladlakser det var lett å bli kjent med kan jeg ikke si.

Dette har gjort at jeg lenge ikke en gang har vurdert å lese noe som helst skrevet av en finne, men tilfeldighetene gjorde at jeg til slutt valgte å prøve meg på en bok, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det rare er at samme dag jeg til slutt falt for fristelsen til å kjøpe denne boken, så dør  forfatteren. Høres jo nesten ut som min stereotypiske oppfatning av nettopp finsk drama.   

Tittelen på boken jeg ved en tilfeldighet kjøpt, uten å google noe som helst om forfatteren var altså «Kollektivt selvmord». Og med min noe stereotypiske oppfattelse av finner så kjøper jeg en bok med en slik tittel. 

Du verden og feil man kan ta!

En tragikomisk historie som jeg flere ganger måtte le høyt av. Temaet er jo dypt alvorlig og tragisk, men språket er fornøyelig og historien er varm på samme tid. Og ikke minst parodieres finnene på en måte som jo tar de litt på kornet på samme måte som jeg oppfatter de på.

To menn som begge har bestemt seg for å avslutte livet treffer hverandre tilfeldig på samme låve akkurat da de skal ta livet sitt. De utvikler et vennskap, og bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som også ønsker å ta sitt eget liv. Altså, de vil hjelpe andre å ta sitt eget liv. Det mangler jo ikke på selvmordskandidater i Finland.
De skaffer en stor buss og begynner reisen for å finne det perfekte stedet å gjøre dette i felleskap på. Turen tar den snodige samlingen av selvmordskandidater til nye steder i Europa på jakt etter dette rette stedet.

Språket er utrolig morsomt, særlig når vi følger en av de to opprinnelige kandidatene fra låven, obersten. Du kan så levende se for deg en rettskaffen, stram, men desillusjonert offiser. Det er ikke så lett for han å hele livet ha trent på en krig som aldri kom, og samtidig blir han tvangspensjonert.

Et eksempel; de to hovedpersonene diskuterer under hvilken rubrikk i avisen de skal sette inn annonsen hvor de skal søke etter flere selvmordskandidater.

«Han hadde erfaring med kontaktannonser fra tidligere tider, og den gang hadde han fått svar fra eventyrlystne kvinner til tross for at han hadde vært ute etter hederlig og harmoniske selskap. Obersten mente annonsen ikke burde rykkes inn under avisens personlig-spalte. Han syntes den seksjonen var det rene vrøvl, en søppelplass for romantiske mennesker plaget av erotisk hunger»

Plaget av erotisk hunger! For et utrykk, morsomt synes nå jeg. Enda mer morsomt når obersten alltid snakker slik. Et annet morsomt eksempel på denne obersten er etter at 3 av de kvinnelige selvmordskandidatene tar en «tyvperm» og setter en liten landsby i Frankrike på hodet. De kommer etter hvert til rette og bekrefter sitt dødsønske, og får lov til å være med videre. Men før bussen med selvmordskandidatene kjører videre så fulgte obersten de tre «skamløse» flyktningene til en klinikk for hud- og kjønnssykdommer for nærmere undersøkelser før de kan dra videre i sitt forsett om å ende livet.

Gjennom hele boken finner jeg små samfunnsparodier jeg fant fornøyelig. Obersten reflekterer litt over forsvaret og offiserers anseelse i det moderne samfunnet.

«..de militærets status hadde sunket dramatisk de senere årene. Sivilarbeiederne ble møtte med kjærlig forståelse, mens gamle soldater som hadde vært gjennom den harde skolen ble spottet i full offentlighet. Hvis man kommanderte en uforskammet rekrutt til å måtte krype, måtte man regne med anklager om trakassering. Og likevel: En soldat som ikke går med på å krype når det er krig, han blir drept av fienden, og liket slept til en massegrav. Men sånt skjønte ikke disse menneskerettighetsfanatikerne.»

Eller stikket til diverse organisasjoner forhold til penger.

«sikkerhetspolitiinspektøren kunne gjerne tatt til takke med et mer beskjedent møtested, men representanten fra Finlands turistkontor hadde vent seg til førsteklasses forhandlingslokaler, og lovet dessuten å sette restaurantutgiftene på sin egen organisasjons regning».

Boken er sånn sett fornøyelig på flere nivåer samtidig.

Med tanken på at denne bloggen er å samle menn som leser, og kanskje få flere menn til å lese, så er dette en skikkelig manne-bok. Alle vil ha glede av den, men særlig litt voksne menn vil nok lettere kunne nyte alle dimensjonene i boken.

En fornøyelig, morsom og varm historie, og jeg skal definitivt lese mer av Arto Paasilinna, og gjerne andre finner.

I bokhyllen har jeg noen perler som jeg er ekstra glad i. Krigskunstens historie av Bernard Law Montgomery sist utgitt i 1968 er en av disse bøkene. Den er ikke lett å få tak i, men ser at det akkurat nå er en 2-3 til salgs på nett. Løp og kjøp.

Det finnes flere bøker med den noe spenstige og forpliktende tittel Krigskunstens Historie. Denne er skrevet av ingen ringere enn Bernard Law Montgomery. For de fleste med noe interesse for historie så trenger ikke Montgomery en nærmere presentasjon.

Boken Krigskunstens historie, original tittel A History of Warfare: Field-Marshal Viscount Montgomery of Alamein, kom ut første gang i 1968 og ble utgitt på norsk av Gyldendal allerede samme år. Den norske utgaven er på 564 sider. Boken er rikt illustrert med karter, slagdiagrammer, illustrasjoner av feltherrer, våpen og slagscener.

Forfatteren tar for seg krig, slag, taktikk og strategier fra oldtiden og frem til kapittel Atomalderen.

Boken har 25 kapitler hvorav 6 kapitler er viet Montgomery`s personlige filosofi, deretter behandler forfatteren strategi og taktikk. Personlig koste jeg meg aller mest med noen av kapitlene om hans filosofi, og da krigens vesen, lederevnen og krigens etikk.

I en tid hvor det absolutt ikke mangler bøker om krigshistorie så er dette en fin bok for de med litt mer semi-interesse for krigshistorie. Den går ikke så ekstremt ned i detaljer og lange grundige utredninger som man ofte ser i krigshistorie bøker. Sånn sett er den lesbar for et bredere publikum.

Boken har veldig gode innholdsregistre og sånn sett et fint oppslagsverk for andre studier. Selv så brukte vi boken i en historieoppgave sønnen min skrev om første verdenskrig, og fant spennende informasjon som man ikke kunne finne på nettet sånn uten videre.

Fra bokens forord «jeg har ikke skrevet denne boken for å forherlige krig. Jeg har forsøkt å vende leserens blikk mot den menneskelige innsats som kommer til utrykk i krigstid hos menn og kvinner, på hjemmefronten så vel som i slaget. Så viktig er det å erkjenne denne menneskelige faktor og unngå unødige lidelse og tap av menneskeliv, at nasjonens ledere må være seg fullt bevisst hva en krigs politiske mål er, og så gi de militære sjefer klare direktiver i dette og i alle andre relevante spørsmål».

Tenk hvor relevant disse visdomsord er selv i disse dager. Har våre ledere vært fullt ut dette bevisst selv i fredsnasjonen Norge?

I mai i år sa oberstløytnant og forsker ved Forsvarets Høgskole, Tormod Heier «Norges bidrag i krigen mot Libya skjedde for å gjøre Stoltenberg-regjeringen lekker for USA. Han hadde ennå ikke blitt invitert til Det Hvite Hus. Det skjedde etter Libya-operasjonene.» Videre så sto Norge i spissen for å bombe også tettbygde strøk. Til slutt så etterlot vi 6,5 millioner mennesker i et maktvakuum. Det var vanskelig for norske myndigheter å ha kontroll med hvordan amerikanske, britiske og franske offiserer bruker norske jagerfly til å bombe mål som ikke hadde mye med FN-mandatet å gjøre.

Og med Tormod Heiers friske uttalelse sett opp i mot bokens forord er det umulig og ikke bli klar over viktigheten av å lese krigshistorie.

Nå nærmer vi oss jul. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å kjøpe nye julegaver til mannen som har alt. Hva med å gi bort et slikt verk som ikke engang er lett å få tak i. Dette er uten tvil en av mine skatter.