Menn burde lese mer kvinner.

Photo by Thom Milkovic on Unsplash

Gjennom tidene så har jeg lest en del artikler om nordmenns forhold til lesning av skjønnlitteratur. Et tema som dukker opp en gang i blant er at kvinner leser mer skjønnlitteratur enn menn. Kvinner leser kvinner og menn. Menn leser faglitteratur, historie, særlig krigshistorie og andre menn.

Artiklene jeg leser har varierende forklaringer og teorier på omfang og årsak. En av påstandene som går igjen er at kvinner leser rett og slett mye mer variert enn menn. Jon Michelet skal ha sagt at den typiske leser av hans bøker om krigsseilerne, er en datter av en krigsseiler. Det synes jeg var verdt en refleksjon som kanskje alene forklarer noe om hvorfor kvinner tilsynelatende forstår menn bedre enn omvendt.

Den engelske litteraturprofessoren Lisa Jardine har undersøkte dette nærmere. I 2005 undersøkte hun hvilke bøker som hadde betydd mest for kvinner og menn. 400 kvinner og 500 menn ble spurt. Det var stort sett akademikere, journalister, folk innen kunst, høyt utdannede innen litteratur etc.
Blant svarene til kvinnene så var det en enorm variasjon hun fikk. Personlig ble jeg overasket over at bøker som «Hitchhikers guide to the galaxy» og «Catch-22» var på listen, men litt mindre overasket av «Tatt av vinden» og «Jane Eyre». Av 400 kvinner så var det en variasjon på 200 bøker.

Det som først overrasket Lisa Jardine da hun begynte å undersøke mennenes lesning, var at de var mer motvillig til å diskutere de skjønnlitterære bøkenes personlige betydning. Refleksjon var at det kunne fremstå lite maskulint å i det hele tatt innrømme at en skjønnlitterær bok kunne røre ved en og bety noe. Bøkene som ble nevnt var bøker om berømte eventyrreiser, og som inneholdt seire i en form. Det viste deg at kun en kvinnelig forfatter var representert på mennenes topp 20 (Harper Lee), men kvinnene slapp til seks mannlige forfattere blant sine topp 20.

Jeg har sett topp 20 listen som Lisa Jardine kom frem til blant begge kjønn. Og stopper opp ved en bok «Frankenstein» av Mary Shelley. Om man skal gjette så skulle man tro at en slik klassiker innen sjangeren grøsserroman ville være å finne på mennenes topp 20, men nei, den lå på 11 plass hos kvinnene.

Jeg stopper også litt opp ved «Frankenstein» av den årsaken er at jeg nå litt skamfull og flau erindrer hva jeg tenkte når jeg som ungdom (13-14 år) endelig fikk lånt boken på biblioteket. «Hæ..en kvinne?» tenkte jeg når forfatteren gikk opp for meg. Da vi var unge på 70-tallet så var historiene og filmene om Frankenstein utrolig tøft.  Så var det altså en kvinne på 21 år som hadde skrevet den. Boken ble selvsagt lest, og jeg lot ikke den gang min overraskelse bli reflektert over. Jeg leste og elsket de fleste bøkene til Jules Verne. Og etter overraskelsen med «Frankenstein» så sjekket jeg om Jules Verne var en mann eller kvinne. Ikke så lett å si på navnet. Jeg ville bare vite det.

Jeg innrømmer glatt at jeg lenge hadde en større barriere for å kjøpe bøker skrevet av kvinner, og i hvert fall om bokens hovedperson var en kvinne, der gikk grensen. Jeg ser ikke slik på det lengre. Det går virkelig helt fint å lese på den måten, selv om man liker boksing, krigshistorie, jobber i sikkerhetsbransjen, er militær veteran og liker action filmer.

Så ja, hvit mann som pusher 50 vil gå så langt som å anbefale på det varmeste å utforske «kvinnebøker». Kanskje ikke dra den så langt som til de med tittelen i løkkeskrift, og bilde av en kvinne som står og ser utover en åker. Det blir litt som at kvinner skal gidde å lese Lee Child, tvilsomt en god match.

Jeg har erfart at kvinner som skriver krim skriver mørkere og tidvis mer bisart enn menn, akkurat slik jeg liker krim.

En gang hørte jeg en podcast om litteratur hvor temaet var om å lese det annet kjønn, både forfatter og hovedperson. Husker ikke hvilken podcast, eller hvem som var der. Det ble nevnt et eksempel, kvinner kan gjerne lese en bok om en ung gutt sin trøblete oppvekst, men at men skulle interessere seg for å lese en bok om en ung jente sin trøblete oppvekst. Det var trolig ikke så sannsynlig. Allikevel, som fedre til døtre og som lesere, kanskje vi burde prøve å lese en slik bok en sjelden gang? Kanskje vi ikke blir fullt så teite, alltid.

Når jeg hørte den podcasten så tenkte jeg på en meme som vi menn stadig ler av. De fleste menn har sett den, eller fått den på mail. Vi kjenner oss igjen og ler litt alle sammen. Vi ler av at kvinnene leser oss menn som en åpen bok, men å forstå kvinnene er som denne meme.

 

Jeg skal i vert fall øke frekvensen av kvinnelige forfatter og kvinnelige hovedpersoner. Så nå har jeg akkurat lest «Tatovøren i Auschwitz» av Heather Morris. Tror det er en bok som appellerer mest til kvinner, men den var veldig god. Boken ga også mer mening til en annen bok jeg nettopp har lest, også fra Auschwitz, «Livet er mening» av Viktor Frankl.

Høre eller lese bok?

Debatten om lydbok vs lese bok er en tilbakevendende diskusjon på de faste sidene for bokelskere. Her er hva jeg tenker om temaet.

Jeg har ikke hørt en lydbok, enda. Men jeg tenker at lydbok og tradisjonell bok ikke er det samme.

De som sverger til lydbøker sier til meg at det er så deilig å høre på lydbok for da kan man for eksempel gjøre andre ting samtidig, for eksempel kjøre bil, vaske huset, eller gå tur. Jeg vil ikke gjøre andre ting når jeg nyter en bok. Jeg vil stenge omgivelsene ute, gi tankene tid og plass uten andre inntrykk. Jeg vil multitaske mindre, ikke mer.

Med dagens bombardement av inntrykk via telefon, radio, tv så merker jeg at dyp konsentrasjon er noe jeg ikke lengre gjør så ofte som jeg skulle ønske meg. Stadig sjeldnere leser jeg hele nyhetsartikler. Jeg ser noe på nettet jeg kunne tenke meg å lese, men så ser jeg at artikkelen er for lang, og jeg gidder rett å slett ikke å begynne. Men om jeg er i en god leseperiode, så merker jeg at evnen til dyp lesning av også nyheter bedrer seg. Det er litt vanskelig å beskrive, men jeg føler at langleseform er akkurat som med løping. Er jeg ute av form tar det litt tid å komme i gang. Derfor pleier jeg ca. hver tredje bok å lese en nokså enkel krim på norsk. Bare for å øve på farten og lesekondisjonen. Så kan jeg bruke tiden på litt mer krevende bøker, eller bøker jeg bare finner på engelsk når farten og lesekondisen er inne.

For meg er forskjellen at det å lese er noe jeg selv gjør, lydbok gjør meg til en passiv mottaker. Jeg føler at ved å lese bøker så får jeg øvelse i å konsentrerer meg lenge om gangen. Det holder hodet skjerpet. Jeg har lest at det å bevare hodets læreevne som voksen krever egeninnsats, langlesning er noe som gir den øvelsen.

Lesing handler også om disiplin, du må kanskje lese gjennom et mindre interessante passasje samtidig som man kanskje blir forstyrret. Jeg vil opprettholde lesedisiplinen. Jeg er redd for om den går tapt til fordel for lydbok, så kanskje jeg ikke finner tilbake til boken. At jeg skal miste stemmen i hodet som er der når jeg leser.

Jeg diskuterte dette innlegget med min tenåringssønn, han personlig mente at å lese var bedre for det ga han bedre ordforråd og grammatikk. Den vitenskapelige gehalten av dette er sikker omdiskutert og får nå så være, men jeg synes det høres plausibelt ut. Jeg tenker med gru på om min grammatikk skulle vært enda dårligere.

På den annen side, det er de som hevder at lydbokfolka blir bedre lyttere, og at de bedrer sine dialogiske egenskaper.

Jeg tror jeg vil si at det er akkurat det samme hva du foretrekker, og at folk får gjøre som de selv vil. Det viktigste er å nyte litteratur. Det er absolutt ikke noe mindreverdig over lydbok vs lese. Lydbøker gir trolig lik glede av litteratur.  Men jeg blir imponert når noe har lest større klassiske verker på kort tid, eller tyngre populærvitenskapelige bøker på engelsk. De tenker jeg at vedkommende må ha en imponerende konsentrasjonsevne og disiplin.

Den kan være at jeg en dag velger å kombinere lydbok med vanlig bok, men foreløpig så nyter jeg bøker på den gamle måten. På øret har jeg enten musikk eller nyhetspodcaster.

Akkurat nå holder jeg på men en «pageturner» for å få opp farten og lesekondisen igjen. Boken «Savner deg» av Harlan Coben som til tross for sin lite krevende form gir et spennende plott.

Harlan Coben vrir alltid på mysteriet rundt flere ganger gjennom boken, er det en kriminell handling? Hva har skjedd? Hvem har gjort hva? Mistanken flytter seg ofte. Tråder kobles sammen på en finurlig måte. Det er litt klassisk krimgåte rundt handlingen, persongalleriet er spennende og boken krever ikke så mye av leseren. En fin forfatter å ta opp om man vil prøve seg uten lydbok en gang.

Et knippe andre forfatter jeg liker for å lese noe drivende lett og spennende, egnet for litt maraton(lesning) trening:

Peter May
Mo Hayder
Chelsea Kain
Lee Child

Å snakke med fremmede.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

 

Tittel: «Talking to strangers».
Forlag: Penguin books
Utgitt: 2019
Språk: Engelsk
Antall sider: 386
Forfatter: Malcom  Gladwell

Jeg er helt sikker på at alle gleder seg til pandemien er over og vi kan sosialisere igjen. Selv de mest introverte av oss har fått nok nå. Jeg har på følelsen av at når hverdagen er tilbake igjen, så vil vi sette større pris på det som vi tidligere har tatt som en selvfølge. Jeg håper, og tror at alt fra sossete kaféer, brune puber, konditorier, restauranter og alle arenaene vil merke en tilstrømning som overgår treningssentrenes første hverdagen i januar.

Mens vi gleder oss til å treffe folk igjen hadde jeg lyst til å lese en bok i kategorien selvhjelpsbøker. Det er i korte trekk en bok om kommunikasjon, misforståelser, antagelser og fordommer vi har når vi snakker med fremmede. Det er ikke en bok om teknikker for å bli kjent med fremmede, slik jeg trodde. Men en bok om hvordan man ikke skal rote til hensikten, og målet med din samtale med en du ikke kjenner.

 

Bokens innledning er en sjarmerende historie om forfatterens engelske far som besøker forfatteren i New York. Faren er en enkel fyr som bryr seg mest om matematikk og hagearbeid, han er helt ukjent med kjendiser. Når forfatteren treffer sin far så spør han hvordan formiddagen i NY har vært. Faren veldig fornøyd siden han har hatt en veldig lang og trivelig prat med en fremmed på hotellet. Han fikk ikke med seg navnet på den fremmede, men de hadde pratet om hager. Han syntes det var litt plagsomt at folk hele tiden tok bilder, og kom opp til den fremmede for at han skulle skrive navnet sitt på et papir. Til den dag i dag så vet ikke forfatterne hvem kjendis faren snakket med, men han avslutter innledningen med «Sometimes the best conversations between strangers allow the stranger to remain a stranger».
Det var et bra sitat som jeg tenkte en del på. Det er mange type samtaler og bøker om kommunikasjon, men bøker om kommunikasjon med fremmede har jeg ikke sett før.

Så jeg fortsatt inn i boken, overbevist om at dette var en fin bok å lese for å glede seg til vi igjen kan gå ut å treffe folk.

Bokens tittel og innledning kan dessverre mislede, for dette er i utgangspunktet ikke en hyggelig bok om å i å bli kjent med fremmede. Det er en bok om å ikke misforstå, bli lurt eller feile på noen måte i ditt møte med fremmede. Dette er i realitet en viktigere bok enn å finne teknikker for «small talk». Det er en bok som har til hensikt å unngå konflikter.

Jeg har lest flere bøker om å «lese» mennesker, kroppsspråk, avsløre løgner, og spesielt har jeg likt Henrik Fexus. Det var overaskende at dette også var en bok som berører disse temaene. Siden jeg liker slike bøker, jobber i sikkerhetsbransjen og er opptatt av bakgrunnssjekk som fag, så var jo denne boken midt i blinken allikevel. Jeg leste ivrig videre, og tenkte at «vanlige» folk som ville ha en bok for å skjerpe sine sosiale evner på en god måte må ha blitt veldig skuffet. Etter å ha lest over halve boken så er man muligens mer mistroisk mot fremmede enn noen gang. Spesielt når boken starter med historien om Sandra Bland, og en situasjon med en politimann som fikk tragisk utfall.

Du må møte fremmede med forsiktighet og ydmykhet ovenfor dine egne evner til å «lese» fremmede. Du kommer til å ta feil, og du fortsetter å ta feil. Om du får en magefølelse om at noe skurrer, så vil du mest sannsynlig rasjonalisere det hele bort. Altså, du tar over narrative til individet som lyver for deg, og lyver for deg selv til fordel for den du prøver å forstå sannheten om. Altså du kjemper mot ditt eget instinkt som sier deg at her er det noe som blir deg fortalt som ikke stemmer. Dette var også tilfelle for flere eksempler i boken. For eksempel Scott Carmichael som jobbet med kontraspionasje i en av de hemmelige tjenestene i USA. Jobben hans var å finne spioner i egne rekker. På bakgrunn av tips, avhøres en som senere avsløres som spion. Han stilte et spørsmål som var midt i blinken og skapte uro hos henne. Dette rasjonaliserte han bort med at han kanskje traff en annen nerve hos henne, at hun kanskje hadde en elsker, eller var lesbisk. Ikke at hun kanskje var spion, noe det senere viste seg at hun var. Det spørsmålet som han rasjonaliserte bort var det beste spørsmålet han kunne ha stilt for å avsløre det hele.
Hvorfor? Vi er utstyr slik fra naturen sin side, dette er biologisk utviklet. Alle liker de som er positivt innstilt til fremmede, ingen liker de som er litt «paranoide» og kritisk innstilt. Selv når vi velger partnere i livet vårt, kollegaer, eller samarbeidspartnere så går vi for de positivt innstilte.

Kanskje vi skal være litt mer positivt innstilt til de som av natur er litt kritiske også? Eller positivt innstilt til vår egen indre alarmklokke, instinktet eller magefølelsen vår. Spesielt lytte til det som i tillegg er litt «yurodivy» (et spennende begrep vi lærer om i boken). Altså en som nærmest er litt «smågal» og ikke følger de vanlige sosiale konvensjonene, men som stiller spørsmål der ingen andre tør. Disse stiller spørsmål også til vedtatte sannheter. Som for eksempel Harry Markopolos som var den første til å bevise Bernie Madoff’s ponzi svindel, men som ikke ble trodd. Eller gutten som turte å si til keiseren «men han har jo ingen klær». Etter hjemlige forhold så tenker jeg her bl.a. på saker hvor noen har fått en jobb med en større, eller mindre CV forfalskning i bunnen. Har vedkommende først fått en jobb med en slik forfalskning, så fortsetter karrieren basert på løgnen. Den første store, eller lille løgnen blir ikke fanget opp siden alle tror at noen andre har sjekket ut dette og funnet det korrekt. Helt til en eller annen «yurodivy» biter seg fast i saken og graver og spør. Utfordringer er bare at Harry Markopolos stolte så lite på folk, han var innstillet som person på mistillit. Det gjorde at han feilet i å gjøre sine mistanker offentlig kjent på den mest gunstige måten. Han fant ingen han stolte på da han ville gå ut med sine bevis.

Boken er bygget opp gjennom spennende historier fra virkeligheten. Forfatteren bygger en leksjon innen flere type feil som gjøres i møte med fremmede basert på disse historiene. De er historisk korrekte, men de er så spennende presentert at de kan jo nesten leses som en thriller for seg selv.

Så her får man mye bra, spennende historier og refleksjoner om seg selv og andre.

Det er noen svært mørke og krevende kapitler i boken. Det er bl.a. et kapitel som omhandler hvordan det er mulig at store overgrepssaker ikke blir stanset så tidlig som de kunne ha vært. Dette er en komplisert og krevende materie, men jeg er helt sikker på at vi alle har noe å lære av det kapittelet også. Spesielt de som jobber med barn og unge burde være veldig nysgjerrig på dette kapittelet. Det er ofte svake og dårligstilte som varsler om overgrep utført av populære samfunnsstøtter.  Det er nærmest essensen av boken, hvor vanskelig vi har for å ta selv åpenbare signaler, rasjonaliserer det bort. Særlig når varselet knytter seg til en populær ressursperson.

Det er et kapittel som dreier som om forklaringer gitt der hvor både vitner, gjerningsmann og offer er beruset i forskjellig grad. Et kapittel jeg kan tenke meg er mest spennende for advokater og politifolk som skal håndtere «fyllesaker».

Med kapittel som «hva skjer når den fremmede er en terrorist som skal avhøres» i en tikkende tidsbombe-sak. Kapittel er en slags casestudie i verdien av samtalene med terroristen Khalid Sheikh Mohammad mens han ble holdt våken i en uke og utsatt for vanntortur 183 ganger av CIA.
Da kan man trygt si at boken har tatt et langt steg vekk fra å være en koselig bok om å få nye venner, til en bok om å «lese» fremmedes troverdighet under svært varierende forhold.

Noe sier meg at vi menn kanskje ikke er de som er mest ivrig på lese selvhjelpsbøker om kommunikasjon. Dette må åpenbart være den boken om mellommenneskelig kommunikasjon som burde tiltale menn mer enn vanlig. Eksemplene er fra 2.verdenskrig, spioner, etterretningsorganisasjoner, terrorister og mye vi liker å lese og lære av.

Boken gir godt tankegods og refleksjoner om deg selv i møte med andre. Boken er interessant, spennende, den er drivende lett å lese. Ingen vidløftige tunge teorier, til fordel for spennende eksempler. Man får kanskje litt mindre lyst til å snakke med fremmede. Men som Malcom Gladwell skriver; vi har ikke noe valg i dagens samfunn, vi må snakke med fremmede hele tiden. Vi kan ikke forandre konteksten den fremme befinner seg i til å passe til vår forståelse av den fremmede, derimot bør vi lage oss noen teknikker for å nullstille oss.  Vi må også slutte å dømme andre som misforstod, eller ikke oppfattet andre rett. Det kan være politimannen som ikke så det hele bilde med en gang, den gode læreren som ikke oppfattet det som i ettertid var åpenbart at alle burde ha forstått, lederen som ikke antok det verste med en gang et varsel kom inn.  Om alle skulle vært som Harry Markopolos som så det verste i alt og alle hele tiden ville vårt samfunn stoppe opp, men vi kan utvikle oss selv til å forstå at andre har en helt annen kontekst i sin dialog med deg selv, og at vi ikke vet noe som helst om den konteksten.

Den setningen som ga meg en aha-opplevelse var, «We do not understand the importance of the context in which the stranger is operating». Sitatet kom i et mørkt kapittel om Sylvia Plath som tok sitt eget liv. Vi må i større grad forstå i hvilken kontekst den fremmede står i, ikke bare prøve å forstå vedkomne, men å se helheten den fremmede snakker ut fra fremfor å basere oss på egne antagelser.

Boken avslutter med Sandra Bland, som på en måte tar all negativitet ned, og fører boken inn i et konstruktivt spor. Sjeldent har jeg lest er bok som kaster så mange baller i luften og fører deg inn i så mange tankerekker, men som ved hjelp av eksemplet Sandra Bland, lar hele boken elegant falle på plass.

Som en oppladning til boken så vil jeg anbefale HBO serien «Say Her Name: The Life and Death of Sandra Bland». Jeg tror historien om Sandra Bland er vesentlig for forfatterens motivasjon.

 

https://no.hbonordic.com/movies/say-her-name-the-life-and-death-of-sandra-bland/1f10ced-00fe725fdf6

 

En bok om den dypere mening i kampsport

Jeg er motstander av vold, tilfeldig vold og alt som er ulovlig. Kampsport skal bare utøves som idrett innen de rammene vi til enhver tid har i Norge. Når jeg skriver om slåssing her, så er det et samlebegrep for organisert og lovlig kampsport.

Etter noen år som aktiv bokser i min ungdom har jeg fortsatt en brennende interesse for boksing. Noen ser kun to menn som står og slår hverandre i hodet til en faller. Hvem kan påføre den andre mest hjerneskade på kortest mulig tid? De innvidde ser strategi og taktikk i en spennende kamp.
En praktisk form for sjakk. Du må forstå motstanderen din, nøytralisere taktikken og ta han ut på den måten dine styrker passer hans svakheter.  Den som først forstår helheten i kampen, og omdanner dette til praktisk boksing nærmer seg en seier.

For meg er boksing, kickboksing og MMA også noe dypere. Det er en arena hvor de som har behov for det, kan tre ut av sivilisasjonens trygge rammer og teste sitt eget mot, mann mot mann. Det er noe primitivt og urmenneske over dette som fasinerer noen av oss. Og da spesielt kampsportene som inkluderer det vi kaller knockout. Altså boksing, MMA, Kickboksing og Thai boksing som har det ytterste risikomoment i utøvelsen.

Det fasinerer meg mer og mer etterhvert som vi lever i et samfunn som på mange måter fordømmer gutters hang til det å være litt mye gutt.  Jeg husker at jeg selv reflekterte over det som ung bokser.
I ringen er jeg helt alene, det kommer til å gjøre vondt, en eller begge av oss kommer til å blø.
Det er vond og ydmykende å falle i canvasen. Mest av alt husker jeg nervøsiteten før kampen.
Noen uker før kampen sa treneren at jeg er tatt ut til stevne. Datoen nærmet seg. Vi møttes på et fast sted i Tønsberg, Bjørns Cafe, felles avreise i en gammel VW buss. Til en by i Norge eller et annet land. Litt praktisk på stedet, før vi så kampprogrammet hvor ditt navn stod vs en eller annen fyr du ikke visste noe om.

Jeg bodde ganske lang unna treningslokalene, syklet alene i 35-40 minutter til/fra treningen og fikk derfor god tid til å tenke på sporten min. Allerede som 15-åring var jeg ganske reflekterende over at jeg tross alt drev med en knockout idrett. Altså en aktivitet hvor det som ellers er straffbart og forbudt er prisverdig. Venner og familie kom for å heie på meg i mitt forsøk på å slå en annen ung gutt i svime. Det var noe over det å drive med boksing som minnet om et gammelt manndomsrituale. Boksingen ga en følelse av å stå i noe ekstraordinært krevende. Du fikk en anledning til å teste om du hadde det i deg å være tøff når det gjaldt. Ikke alle gutter og ungdommer har det behovet, men for de som har behovet så er det ganske brennende.

Boksingen ga også meg som ungdom et miljø hvor det var litt ekstra «mann». Jeg husker fortsatt lukten av svette hansker, skiltet med «forbudt å spytte på gulvet», guttehumoren i garderoben. Oppvarmingen var noe vi kalte «rugbybasket», basketball hvor vi sloss om ballen. Det var ikke lov å sparke ballen, for da kunne du komme til å sparke en hånd. Og alle boksere er redd for håndskader. Det er kanskje den skaden en bokser frykter mest, for det tar lang tid å helbrede og da kan du ikke slå så hardt du vil. Heldigvis har vi gode bandasjer og hansker som beskytter hendene mer en motstanderens hjerne.

Min første kamp.

Men også den ekstreme respekten som vi hadde for trenerne våre husker jeg godt. Så hardt vi strakk oss for selv den minste annerkjennelsen, og den kom sjeldent, men når den kom var den ekte.

Det var spennende å komme over en bok med en akademisk og praktisk refleksjon over sporten jeg elsker.

Tittel: «Professoren i buret. Hvorfor menn sloss og hvorfor vi liker å se på».
Tittel på engelsk: «The professor in the cage»
Utgitt: 2015
Språk: Norsk
Antall sider: 306
Forfatter: Jonathan Gottschal

Umiddelbart så er det noe kleint over boken. Det er en mann som nærmer seg 40, som føler at den akademiske karrieren har gått i stå. Det virker som om han bestemmer seg for å starte med MMA nærmest som et slags opprør mot sitt eget akademiske liv og kollegaene. Muligens et utløp for en middelaldrekrise av noe slag. Tankene går raskt til filmen «Fight Club». Det er allikevel noe interessant når en godt akademisk utdannet og trent person nærmer seg knockout sporten, og å lese om hans refleksjoner. Sporten står i kontrast til så mye i dagens samfunn. Disse sportene er på en måte en overlevering fra tidligere tider, og er egentlig malplassert i det vestlige samfunn i 2021.

Boken innleder med å sette kampsporten i et historisk lys, duellens historie og all form for rituell vold. Selv for en som har fulgt boksing i 35 år så lærte jeg mye nytt, og fikk interessante perspektiver på kampsportens plass i samfunnet før og nå. Jeg synes også at kapittelet om overgangen fra tradisjonsbundne sakrale, nærmest religiøse og mystiske kampsporter til praktisk vold i MMA var spennende. Forfatteren skriver at MMA hadde startet «opplysningstiden» innen kampsport. Vi er nå inne i en periode med fokus på svært praktisk kampsport og realistiske selvforsvarskurs.

Jonathan Gottschal setter kampsport i sammenheng med tradisjonelle rituelle dueller som måtte til for å opprettholde ære etter at en provokasjon var gitt.

Jeg synes at Gottschal bruker en for stor andel av boken på å argumentere for forskjellige sosiale og biologiske faktorer mellom menn og kvinner i forhold til fasinasjonen av kampsport. Både som utøver og tilskuer. Den delen var for så vidt interessant nok, om en noe gjentagende.

Det er også noe forfriskende politisk ukorrekt å drøfte de kjønnslige forskjellene med bakgrunn i fasinasjonen for KO kampsporter. Det var også med stor enighet jeg leste om hvordan barn i den moderne verden nærmest presses ut av den maskuline leken; «… man for eksempel i flere tiår slått ned på guttaktige måter å leke på snarere enn å slutte opp om maskuline adferdsmønstre, og det har vært nulltoleranse ovenfor ethvert tilløp til ekte eller foregitt aggresjon (som lek med pistoler eller sverd)…» Trenger man eksempel på det er det bare å gå inn i en moderne leketøysbutikk og se hvor lite det er av de gamle voldslekene som lekepistoler og sverd av ymse art. Overgangen fra dagens siviliserte samfunn til en burkamp i MMA blir derfor ekstrem. Og er det muligens derfor den mest ekstreme kampsporten MMA stadig vinner terreng med millioner solgte pay per view. Altså den vestlige verden blir stadig mykere, nærmest et androgynt samfunn, samtidig er MMA verdens raskest voksende sport.

Det er et problem med boken at den ofte havner på ville veier. Det er tross alt et stykke fra dagens kampsport til middelalders tortur. Og det er veldig vanskelig å se sammenhengen mellom tilskuerlysten til romersk tortur til dagens tilskuere på kampsportarenaen. Det er også for mange eksempler på dyrenes rituelle voldsbruk og urmenneskets behov for vold. Men det er greit, urmennesket lever biologisk sett fortsatt i oss, så til en viss grad er det interessant å se dette i sammenheng.

Jeg likte også godt bokens fokus på at både utøvere og tilskuere av tøffe kampsporter er fredelige og vennskapelige folk. Det er mer tribunevold på diverse fotballarenaer for å si det slik.  Det er også et spesielt forhold jeg husker fra min tid som bokser. Om en dommer påpekte at jeg avleverte et ureglementert slag, eller gjorde noe ulovlig, så bukket vi og tok imot uten å diskutere med dommeren slik vi alltid ser på lagsporter. Også om vi ikke var enig med dommeren.

Om en av dagens fightere gjør noe ulovlig på en utilsiktet måte så ber de om unnskyldning, og får en vennskapelig fist bump tilbake.  Jeg har også mange ganger sett at to fightere har en formidabel utveksling med spektakulære kombinasjoner, så smiler de og gir hverandre en hyggelig annerkjennelse under kampen.

Det er noe med kampsport, men også kampsporttrenere. Jeg trener kickboksing hos TS Kampsportsenter i Tønsberg. Det er noe magisk med å gå inn dørene der, alle bukker, ingen snakker i munnen på hverandre, om treneren tiltaler deg så spretter du opp og bidrar. Man sitter pent og kler seg riktig. Det henger et oppslag der, jeg husker ikke teksten nøyaktig, men budskapet er «om du hjelper sidemannen din så blir du bedre selv».

Jeg tror ikke at alle vet det, men treneren der har en ledelsesfilosofi som er dyp og utfyllende.
For min del synes jeg at det er fascinerende at et viktig moment for han er at alle som trener skal ha hørt navnet sitt minst en gang pr økt. Alle skal bli sett og tiltalt på en god måte.

Tilbake til boken: Boken er tidvis interessant, men den handler dessverre alt for lite om kampsport. Det er synd, for det hadde vært veldig spennende å følge en akademiker uten tilknytning til kampsport frem til en reell MMA kamp. Gjerne noe mer om treningsmetoden også.  Noe filosofering kunne vi ha levd med, men dette ble dratt for langt ut i biologien. Dessuten ble det en noe sentimental memoar over hans tid som kampsportutøver.  Er du glad i kampsport på et litt dypere nivå så les den gjerne.

Avslutningsvis, dette er min oldefar Just og på bildet var han kun 18 år. Han skulle bokse sin første kamp. Han knakk kjeven på motstanderen så brutalt at han senere valgte å bli bryter istedenfor. Oldefar mente det var best for alle.

Just levde fortsatt mens jeg var bokser, og det var noe spesielt med å snakke om min siste kamp med en bokser fra den gamle skolen. Jeg følte da at vi stod hverandre ganske nær. En forståelse og samhold mellom oss som har stått mann mot mann i ringen.

Norske FN-soldater i skuddlinjen

I disse dager i 1978 rykket de første norske FN-soldatene inn i Libanon, siden den gang har over 22 000 norske kvinner og menn tjenestegjort for FN i Libanon. Jeg er en av de, først var jeg to kontingenter i Libanon, og senere en kontingent i Makedonia.

For meg så var FN-tjeneste en moderne dannelsesreise. Det ga et unikt innsyn i andre kulturer, en forståelse av å leve og fungere i en konfliktsone, og ikke minst en følelse av å bidra. I boken jeg her har lyst til å trekke frem så skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i forordet «Jeg ville aldri vært mine to kontingenter i Libanon foruten. Det er kanskje de viktigste årene i mitt liv. Jeg lærte mye om andre og meg selv. Jeg kom rikere hjem». Jeg synes det oppsummerer tjenesten for mange bra.

Tittel: «Norske FN-soldater i skuddlinjen 1978-1998».
Forlag: Ares Forlag AS
Utgitt: 2018
Språk: Norsk
Antall sider: 456
Forfatter: Frank Magnes
Bilder fra boken med tillatelse

Dette er et imponerende verk om det norske bidraget i Libanon. Jeg snakket jevnlig med begge redaktørene før boken ble utgitt så visste jeg at den ville komme. Og jeg hadde store forventninger som ble innfridd, og til de grader overgått.

Boken er omfattende, spekket med bilder, kopi av gamle kart, gamle vaktjournaler, logger, intervjuer, pressemeldinger og dokumenterte historier. Det er også imponerende hvor ryddig og oversiktlig alt er satt opp. Boken presenterer større hendelser, og misjonen kronologisk. Men den presenterer også annet enn det rent militære. Kan nevne at vår alles kjære Louis Assi har fått sitt eget kapittel.

En bok om den norske innsatsen i Libanon må dessverre også omtale tragiske hendelser som har gitt alvorlige konsekvenser. Frank Magnes klarer å omtale disse hendelser på en respektfull og fin måte, samtidig som han har innhentet grundig dokumentasjonen.

Dette er en bok som den meste interessert veteranen trolig vil lese fra perm til perm med stor interesse. Men det er også en bok som passer å ta frem å lese litt i en gang i blant. Man kan da velge mellom mye. For eksempel kan man lese om en hendelse, men boken er så utrolig mye mer en kronologisk oversikt over noe av det som skjedde. Man kan lese forordet til forsvarsministeren, etterordet om veteraner av psykolog Trond Haug, en sjarmerende historie om bryllup i Saqi, spesielle posisjoner, «historien om da pappa dro til Libanon», og mye annet.

Veteraner som leser boken får en oversikt over hele misjonen, man får grundige fakta om tidligere hendelser man kanskje bare hørte løselig om på brakka. Man lærer mye nytt, og får andre soldater sine refleksjoner på tjenesten enn sine egne.

Kan boken leses av andre enn veteraner? Ja, det vil jeg virkelig påstå. Det er også en bok som gir innsikt i landet Libanon, konflikten rundt Libanon. Den setter ord på hva Norge har bidratt med for et annet land.  Om vennskapet mellom befolkningen i Libanon og nordmenn. Hvert år så feirer Libanesere vår 17.mai i en liten by som heter Ebel es-Saqi. Går man inn på google earth så ser vi at det er et minnested om nordmenn i denne byen. Jeg tror også at fremtidens INTOPS soldater kan ha interesse av å lese boken. Ingen konflikt er lik og kan sammenliknes, men historien om det Norge bidro med i Libanon er også historien om hvordan man kan vinne hjertene og ikke bare striden. Om det var norske UNIFIL soldater som vant hjertene til befolkningen eller omvendt er ikke lett å si.

 

Fra google earth

En tøff ungdomsbok.

Jeg tenker fortsatt med glede tilbake til de beste bøkene som jeg leste som ungdom. Da, som nå, så slukte jeg bøker.

Det spesielle for meg er at de beste bøkene jeg leste som ungdom, de skapte gode leseminner som sitter i ganske lenge. Som voksen så skal det mer til for at et bokminne sitter så lenge.
Det er fortatt gøy å bla i de gamle favorittene fra ungdomstiden som står i bokhylla. Jack London, Jules Verne, Roald Dahl, og mange andre ungdomsbøker.

Jeg kan huske hvor jeg var når jeg som ungdom leste min første spenningsroman for voksne, det var «Hvem var Jason Bourne» av Robert Ludlum. Det var på en campingplass i Telemark, det var ingen andre unge der de første dagene, jeg kjedet meg litt, men fant en gjenglemt bok. Heldigvis for meg.

Jeg vet at mange unge, spesielt gutter leser litt mindre enn de burde. Derfor er det viktig at når det kommer skikkelig spennende, godt skrevet, aktuelle bøker som passer godt til gutter at de gjøres synlig tilgjengelig hos bokhandlere, og at vi voksne kjøper de som gaver. Jeg kjøper ofte bøker til ungdom som gaver, selv om jeg vet at akkurat den det gjelder heller ønsker seg XP points til minecraft på XBOX. Om det ikke står bra bøker i bokhylla på gutterommet så øker jo ikke sannsynligheten for at de plukker opp en bok en dag.

«Dette dreper oss» av Tiger Gartè er en bok som passer til ungdom, men som også har en ekstra appell til unge gutter som kanskje ikke helt kommer i gang med lesningen igjen etter å ha lest Harry Potter. Den er tøff, spennende, og aktuell.  Vanskelig å helt tenke seg alderen som boken kan passe best til men, jeg tenker fra 14 til 18-19 et sted. Jeg hadde det ikke vanskelig med å finne boken spennende, det var også litt gøy å lese en bok sett fra en ungdoms perspektiv igjen.

Bok for karantenelesning.

11.mars i år så sendte regjeringen ut en pressemelding med overskriften «Ekspertgruppe skal foreslå tiltak for psykisk helse».  En ekspertgruppe ledet av psykolog Peder Kjøs skal se på konsekvensen pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk, og foreslå konkrete tiltak for hvor innsatsen bør styrkes for å møte disse utfordringene. I dag 13. mars kommer enda mer inngripende smitteverntiltak.

Jeg har litt lyst til å tenke litt høyt om en bok jeg nettopp har lest.

Livet er mening
Tittel: «Livet er mening». Tidligere utgitt på norsk som «Kjempende livstro».
Tittel på engelsk: Man’s Search for Meaning
Utgitt første gang: 1946
Språk: Norsk
Antall sider: 196
Forfatter: Professor i nevrologi og psykiatri Viktor Emil Frankl (1905-1997).

Frankl giftet seg i 1942, september samme året ble han, hans gravide kone, far, mor og bror arrestert, og fraktet til forskjellige konsentrasjonsleirer.  I april 1945 ble Frankl satt fri, da var alle hans kjære døde i konsentrasjonsleirene.

Bokens første del handler om det grusomme livet i konsentrasjonsleirene som Frankl satt i. Boken er et godt beskrevet innsyn i følelseslivet til fangene i en konsentrasjonsleir. Som psykiater analyserte han seg selv, medfanger og dagliglivet i en konsentrasjonsleir. i En kjent læresetning fra boken er at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet i konsentrasjonsleiren var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk sterkeste.

På samme måte som at livet i konsentrasjonsleiren var ekstremt grusomt og meningsløst, så lever vi nå i den andre enden av skalaen. Men kanskje med et fellestrekk, en tid hvor mange opplever kjedsomhet i nok en nedstengningen, kan mangel på mening tidvis bli påtrengende. Historisk sett lever vi i en materiell overflod med høy grad av trygghet og forutsigbarhet for våre liv. Man kan jo lett tenke seg at i sammenlikning med livet i en konsentrasjonsleir så er det aldri lov til å klage på noe som helst uten å få dårlig samvittighet. Men her skriver Frankl i boken at «menneskeheten er dømt til en evig pendling mellom to ytterligheter, nød og kjedsomhet. Faktisk volder kjedsomheten flere problemer for psykiaterne i dag enn nøden». Videre, «en opplevelse av meningsløshet, for eksempel, som kan kalles et eksistensielt anliggende blir i den medisinske fornuften raskt til diagnosen klinisk depresjon».

Jeg tenker at det er en bok som er vel verdt å lese nå i vår korona hverdag. Ikke at vår situasjon kan sammenliknes med det menneskeskapte helvetet som holocaust var. Men for at mange som har sittet isolert, frarøvet sine vanlige meningsfulle aktiviteter og sosial omgang, nå kanskje begynner å kjenne på en slags meningsløshet. Vi har det alle mer eller mindre vanskelig på forskjellig nivå under pandemien. Mange av oss har det fortsatt veldig bra materielt sett, men vi lever i en tid hvor jeg mener at Frankl`s teorier kan få fornyet aktualitet.

I bokens andre del så skriver Frankl om noe han kaller «søndagsnevrose». En depresjon som kan melde seg i det øyeblikk ukens travelhet og hastverk er stilnet. Da blir den indre tomheten merkbar, og da hender det videre at følelsen av livets totale innholdsløsehet blir overveldende. Siste året har det vært mange stille dager for mange. I media så er det stadig utrykt bekymring for befolkningens psykiske helse gjennom et år med korona tiltak. Jeg tror at bokens andre del kommer med en veldig god beskrivelse av hva man kan, og bør gjøre for å opprettholde en god psykisk helse gjennom den siste delen av pandemien.

Bokens andre del, og hvordan hver enkelt kan bruke Frankl for å skape mening i korona tilværelsen er jo veldig vanskelig å skrive noe om her, det er jo høyst individuelt. Heldigvis har boken jeg har lest også et svært godt forord skrevet av psykiater Finn Skårderud og lege Marie Skårderud. Det er virkelig til hjelp for å få noe mer ut av boken. Forordet kan med fordel leses på nytt når du er ferdig med boken.

Den må leses og tilpasses hver enkelt sin situasjon. Som han skriver selv i boken, å spørre om meningen med livet er som å spørre en sjakkmester «hvilket trekk er det beste i verden». Vi må alle finne vår egen mening, vårt eget oppdrag. Men det viktigste er å ta ansvar, og å finne noe som utfordrer deg, noe som gir mening. Jeg tror han sikter til noe dypere enn den meningen som for eksempel forbrukssamfunnet gjerne vil at vi skal søke til.

Dette ikke belæring eller forkynnelse slik vi er vant til i selvhjelpsbøker. Men det gir noen veldig viktige, tidsriktige, og gode dytt i riktig retning om viktigheten i å søke noe meningsfullt i drive med. Men enda viktigere er å finne mening i den vanskelige situasjonen du uforskyldt har havnet i.

Et eksempel på den type tenkning fra boken. Etter krigen er Frankl igjen psykiater.  En lege henvender seg til Frankl for å søke råd på grunn av en depresjon han led av. Han kunne ikke komme over tapet av sin kone, som var død to år før. Sorgen var bunnløs. Frankl stiller han et spørsmål: «hva ville hendt om du døde før din kone?» Legen svarte «for henne ville det vært forferdelig, hun ville hatt det vondt». Frankl svarte «der ser du doktor, denne smerten er hun blitt spart for, og det er du som har spart henne for den. Men nå må du betale for det ved å overleve henne og sørge over henne».

For en ikke akademisk utdannet person er det krevende å gjøre en slik bok levende og aktuell i en korona hverdag. Jeg tenker at dette er en veldig god bok alle burde lese, og samtidig er den sjeldent aktuell, og kan være til inspirasjon.

 

Svart humor

Det er en stund siden jeg har skrevet et innlegg, men en hyggelig melding fra en bekjent ga meg den motivasjonen jeg trengte.

Takk til alle som gir andre en klapp på skulderen!

Jeg har alltid vært fan av svart humor, gjerne med en god dose satire. Nesten skamfullt ler jeg av bøker med et morbid tilsnitt. Heldigvis så er det godt med forskning som bekrefter at det ikke er noe som helst galt med oss som liker svart humor. I tillegg er det slik at de med sans for svart humor ofte har høy IQ, er mindre aggressive, mindre negativt humør, og var i tillegg høyere utdannet. Det er heller ikke noe som skulle tilsi at de med svart humor har et snev av sadisme i seg.

Du kan altså være en helt allright person selv om du ler der du føler at andre nærmest reagerer med avsky.

Wikipedia beskriver svart humor:

Svart humor, også kalt morbid humor og annet, er en spesiell grotesk, pessimistisk eller svartsynt form for humor og satire der emnet er alvorlig og gjerne kan gjøre folk opprørte, slik som død, krig, narkotika og lignende. Provokasjoner og lek med tabuer er ofte en viktig del av den svarte humoren, som kan betraktes som en måte å vekke dem som ser og hører, og dermed et virkemiddel for å endre holdningene i samfunnet. Svart humor er ofte preget av ironi, men også det tragikomiske.

Min første opplevelse av svart humor var gjennom Roald Dahls noveller for voksne, og spesielt boken Onkel Oswald. Tidene har forandret seg, og Roald Dahl ville i dag trolig vært utenfor alle grenser med mye av sin humor. Tenk bare på historien om den slikkbare tapeten i «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 1964 som smaker «snozzberries». Hva «snozzberries» er vet da ingen.

Først i boken «Onkel Oswald» fra 1979 erfarer vi at snozzberries rett og slett er en pikk. Trolig den sykeste spøk skjult i en populær barnebok noensinne. Det er morbid å gjøre noe slikt.

Har lyst til å motivere til å ta opp bøkene til skikkelig kul forfatter med morbid humor som jeg hadde glemt litt, nemlig Irvine Welsh. Han er jo mest kjent for debutboken Trainspotting fra 1993, som senere ble en suksessfull film med kultstatus. Jeg har lest flere andre bøker av Welsh, og den morbide humoren er med hele veien. Bøkene har selvsagt andre momenter som gjør de leseverdige enn akkurat det morbide tilsnittet en jeg sikter til her.  Boken jeg nettopp leste på nytt var «Dritt».

Cover

VG omtalte i 2014 boken slik «en aldeles vanvittig grisete bok. «Trainspotting» har ikke halvparten så mange motbydelige scener.» Og ga “Dritt” terningkast 4.

Sjelden har jeg leste en bok hvor tittelen «Dritt» passer bedre til hovedpersonen.  Det handler om politietterforskeren Bruce Robertson. Han tar begrepet utbrent og personlig forfall til et helt nytt nivå. Han drikker, tar narkotika, kjøper sex. Han har verkende eksem og bendelorm. Bruce hater alt og alle, og hans eneste glede i livet er å gjøre andre folks liv til et helvete. Ikke engang sine venner sparer han. De fleste, om ikke alle tankene hans er rasistiske, kvinnefiendtlige, homofobe, og hatefulle. Den eneste fornuftige stemmen i kroppen hans er refleksjonene til bendelormen.

 

Bendelormen

Hva som kan ha vært meningen med boken er litt vanskelig å finne, men det er en klassisk historie om en mann som sakte synker ned i mørket, sakte spinner alt ut av kontroll. Man blir revet med og det er morbid underholdende.

Det føles nesten ubehagelig å anbefale boken, men det gjør jeg altså.

God lesning.

Dikt for gutta, og alle andre som setter pris på næring for sinnets munterhet

http://www.jonhjornevik.com/

En gang i 2011 var det en venn som insisterte på å få lese opp et dikt på en fest. Han jobber i byggebransjen, og er en typisk norsk mann. Han insisterte på å få lese opp et dikt på en fest hvor det kun var vanlige norske menn til stede. Altså her er det viktig å påpeke at dette var noe uvanlig. Dette var ikke en gjeng hipstere med intellektuell mine som satt med høyhalsede gensere og nippet til noe jeg ikke vet hva er.

Ingen av oss vet forskjellen på dikt, lyrikk eller poesi, mulig det er feil, men jeg omtaler her alt som dikt.

Jeg kjente ikke alle inngående, men tar neppe feil når jeg påstår at ingen hadde et aktivt forhold til dikt, før Arne Gjerstad tok ordet å leste diktet til Jon Hjørnevik «En naken kaptein»

 

Ho låg med baugporten open,
skinkene skein,
der stod eg,
ein naken kaptein.

Eg kjende lukt av sjømat,
og masta stod bein,
alt låg til rette for
for en naken kaptein.

Eg drøymde om seglas,
og sjøsprut som stod,
ein naken kaptein
var klar for fjære og flo.

Men så gjekk baugporten ned
fremfor ein naken kaptein,
masta ramla samen,
og kapteinen han grein.

Men med baugporten nede
er det håp i ein hekk,
ein naken kaptein
gjekk inn bakre dekk.

 

Da var det gjort.

Det ble etter hvert et fast innslag at Arne leste noen dikt fra Jon Hjørnevik hver gang vi var samlet i lystig lag på vårt hyggelige lille hjemsted utenfor Tønsberg. Repertoaret økte, men ingen fest var komplett før Arne hadde lest «En naken kaptein» for oss.

Stadig flere av oss kjøpte noen av bøkene til Jon Hjørnevik. Arne økte repertoaret sitt og leste, eller deklamerte for de som er fine på det, dikt på forskjellige type samlinger. Plutselig hadde Hjørnevik en klynge av fan utenfor Tønsberg.

Det ene tok det andre, og nå har Arne Gjerstad selv arrangert 3 kvelder hvor Jon Hjørnevik og hans  kompanjong, visesangeren Dagfinn Iversen har kommet til Tønsberg og underholdt for et svært begeistret publikum. Det har dratt totalt 400 betalende publikummer, og sist dikteren var i Tønsberg solgte han hele 80 bøker på stedet etter endt show.

Jeg har som de fleste andre norske menn et uhyre anstrengt forhold til begrepet «Diktanalyse». Jeg skal spare dere, og meg selv for mitt forsøk på å analysere noe av Hjørnevik.

Jeg vil spesielt anbefale diktsamlingen «Alt skal ut», det er hele 543 sider. Dette er god humor, tidvis på kanten, men som regel innenfor. Mange av diktene har en kynisk undertone, men allikevel fremstår det som om Hjørnevik har en omsorg og medfølelse for de som portretteres delvis kynisk i diktene.

De fleste, spesielt menn, kan kjenne seg igjen noen av diktene. Jeg presiserer her «noen» av diktene. For diktene er av slik karakter at det vil være krevende å gå ut med hvilke dikt den enkelte kjenner seg igjen i.

Boken er perfekt for menn som ikke ønsker å lese mye, men 2-3 dikt om dagen er god medisin for sjelen.

Dette er også en diktsamling som det kan lønne seg å ha i bokhyllen for de som stadig blir bedt om å si noe i forskjellige lystige lag. Her finner du noe morsomt for enhver anledning.

Om du vil kan du også finne et passende dikt som sørger for at ingen noen gang våger å spørre deg om å si noe i et lystig lag noen gang igjen.

Du er herved advart.

 

The Gift of Fear

The Gift of Fear

En bok om å følge egen intuisjon for å unngå vold

 

Når jeg valgte å lese The Gift of Fear så var nasjonen fortsatt preget etter en «voldshelg» i Oslo.

En helg hvor det var 11 voldsepisoder i Oslo i løpet av noen timer. Fellesnevneren var at menn i alderen 16-30 år i grupper angrep tilfeldige personer som de slo ned, og sparket mens de lå nede. Volden var grov og skremmende. Det er flaks at liv ikke gikk tapt i løpet av de fire timene denne volden pågikk.

Debatten som oppstod i kjølvannet av denne voldshelgen dreide seg stort sett om at politiet, politikere, justisminister, skole, foreninger osv. refset hverandre for årsak og var uenig om veien videre. Debatten dreide seg om gjerningsmenn, ikke ofrene.

Dette mens vanlige folk ble mer usikre og redde, og stilte seg spørsmålet «er jeg trygg på gata»? «Og er mine barn trygge på gata»?

Mine barn har nå nådd en alder hvor de får lov å være aktive ute på kveldstid, ta bussen hjem fra byen, gå på kino med venner og det som ellers hører med til en aktiv og glad ungdomstid.

Siden jeg har jobbet med sikkerhet i 27 år har jeg snakket mye med barna om personlig sikkerhet, det å være litt mer bevisst, uten å skremme. Da de var små snakket vi om brann, etter hvert som de ble eldre snakket vi om å ikke snakke med fremmede, om ikke bli med noen ukjente noe sted. Vi har snakket om nettvett. Hvordan man skal være forsiktig i trafikken.

Nå følte jeg både med bakgrunn i hva man ser i media, men også sammenfallende med at barna blir ungdommer, et behov for å snakke om personlig sikkerhet i bygaten på kveldstid.

Hvordan unngå å havne på feil sted til feil tid? Og det var bakgrunnen for at jeg valgte å lese:

 

The Gift of Fear: And Other Survival Signals That Protect Us from Violence
Språk: Engelsk
Antall sider: 352
Forfatter: Gavin De Becker
Utgitt: 1997

Det er ikke lette å finne passende litteratur om vold som rammer tilsynelatende tilfeldig. Alle voldsoffer er uskyldig, og skal aldri føle på skam for å ha blitt utsatt for vold! Men kan man selv gjøre noe for å påvirke sannsynligheten for å havne i statistikken?
Ja, mener forfatteren av denne boken, Gavin De Becker.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg kan presentere han på kortest mulig måte, men det yter trolig ikke hans kompetanse og lange erfaring rettferdighet. Jeg tar kortversjonen; Han er USA`s mest kjente og profilerte ekspert på forutsigelse og håndtering av vold mot enkeltpersoner.

Så da jeg startet å lese boken var hensikten å få et godt grunnlag for å snakke med barna om vold.

De færreste av oss foreldre er hverken voldsforskere, politi, og i tillegg evner å fremstille dette på en pedagogisk riktig måte.

Ikke ønsker man å si noe som er feil, eller å skremme ungdommene våre unødvendig.

Vanskeligst av alt dette er jo at man heller ikke vil gi noen skyldfølelse for at de ble utsatt for blind vold. Det er da ingens skyld at de ble et offer, men for oss foreldre så vil vi mer enn å signalisere akkurat det.

Vi som foreldre bør snakke med ungdommen om vold, på samme måte som vi snakket med de om brann da de var små. Både hvordan de skal unngå å bli utsatt for vold, men selvsagt også at de ikke skal bli voldsmenn.

Jeg synes boken virkelig ga meg mye å tenke på. Mange gode tips og eksempler på forskjellig type vold. Hovedbudskapet i boken var at man må lære seg å lytte til intuisjonen (instinktet, magefølelsen), og reagere raskt på dette. Ikke rasjonaliser bort intuisjonen. Som han skriver, om du våkner på natten og soverommet er fullt av røyk så åpner du ikke vinduet for å lufte ut røyken og går og legger deg igjen.

Videre så er det slik at vi er ofte for høflige til å reagere riktig. Ved å følge din egen intuisjon så kan du måtte ta valg som for andre kan virke frekt. For eksempel å takke nei til hjelp fra en fremmed du aldri selv ba om hjelp av. Eller om du er på vei inn i et parkeringshus og ser noen du opplever som skumle så snur du ikke og går ut, dette av høflighet. Lærdommen i boken er å raskt ragere på det som oppleves som feil å ta umiddelbare tiltak.

Boken tar opp alt fra familievold, blind vold på gaten, ekser, stalkere, vold på arbeidsplassen, voldelige barn, osv.

Det kapittelet som ga meg uventede og nye spennende refleksjoner var kapittelet som het «Occupational Hazards» og som dreide seg om vold på arbeidsplassen. Det Gavin De Becker sikter til her er vold fra ansatte som hevn mot tidligere arbeidsgiver og kollegaer. Vær her klar over at i USA så er masseskytinger på arbeidsplass et problem vi her i Norge ikke er helt klar over. I perioden 1982-2019 har det vært 38 tilfeller av massekyting på arbeidsplassen. Masseskyting i denne sammenhengen er 4 eller flere skadde og/eller drepte.

Jeg fant dette kapitlet ekstra lærerikt, selv om det ikke har overføringsverdi til Norge i forhold til masseskyting, men mer som å sikre seg mot en spesielt type negative ansatte.
Han beskriver en personlighet som ofte har det i seg å ta hevn på arbeidsplassen som en type vi som har vært arbeidslivet lenge kjenner igjen, selv om det ikke den vold i form av masseskyting forekommer i Norge.

Personligheten som mistolker alt i verste mening, han som mener at alle er imot han, at alle prøver å lure han. I tillegg så legger han de verste meninger og holdninger på andre. Tenk deg typen som henvender seg til sjefen med et spørsmål, så svarer han selv på spørsmålet før han forlater samtalen (monologen) sint og sur på det sjefen nettopp «sa». Ofte en komplisert privatliv med mye konflikter med alt fra myndighetene til nær familie.

Gavin De Becker`s løsning for å luke ut potensielle voldelige ansatte i intervjufasen synes jeg at var svært givende lesning. Ikke for at vi Norge har så behov for å luke ut potensielle voldelige ansatte, men siden hans forslag til spørsmål i intervjufasen var etter min mening meget gode.

Han gir et forslag på spørsmål, så forklarer han hvilke svar som burde få alarmklokkene til å ringe og hvorfor.

2 eksempler:

Spørsmål. Beskriv den beste, og den dårligste sjefen du har hatt.

Svarer han meget kort om den beste sjefen, men hamrer entusiastisk løs i detalj om den dårligste. I tillegg latterliggjør den dårligste og ikke tar noe eget ansvar for eventuelle konflikter. Ja, så er det et varselsignal.

Spørsmål: Hva kunne din forrige arbeidsgiver/sjef har gjort for å beholde deg?

De fleste gir ganske rimelige svar, litt høyere lønn. Nye arbeidsoppgave. Men denne typen vi vil unngå gir ofte urimelige krav som dobbel lønn, merkelig høy stilling osv.

Bra bok, men man merker at den er skrevet i 1997.  Anbefales for alle som ønsker å reflektere litt om egensikkerhet.

Jeg skal i vertfall lete etter flere slike bøker. Tips mottas med takk.