Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tittel: «Talking to strangers».
Forlag: Penguin books
Utgitt: 2019
Språk: Engelsk
Antall sider: 386
Forfatter: Malcom  Gladwell

Jeg er helt sikker på at alle gleder seg til pandemien er over og vi kan sosialisere igjen. Selv de mest introverte av oss har fått nok nå. Jeg har på følelsen av at når hverdagen er tilbake igjen, så vil vi sette større pris på det som vi tidligere har tatt som en selvfølge. Jeg håper, og tror at alt fra sossete kaféer, brune puber, konditorier, restauranter og alle arenaene vil merke en tilstrømning som overgår treningssentrenes første hverdagen i januar.

Mens vi gleder oss til å treffe folk igjen hadde jeg lyst til å lese en bok i kategorien selvhjelpsbøker. Det er i korte trekk en bok om kommunikasjon, misforståelser, antagelser og fordommer vi har når vi snakker med fremmede. Det er ikke en bok om teknikker for å bli kjent med fremmede, slik jeg trodde. Men en bok om hvordan man ikke skal rote til hensikten, og målet med din samtale med en du ikke kjenner.

Bokens innledning er en sjarmerende historie om forfatterens engelske far som besøker forfatteren i New York. Faren er en enkel fyr som bryr seg mest om matematikk og hagearbeid, han er helt ukjent med kjendiser. Når forfatteren treffer sin far så spør han hvordan formiddagen i NY har vært. Faren veldig fornøyd siden han har hatt en veldig lang og trivelig prat med en fremmed på hotellet. Han fikk ikke med seg navnet på den fremmede, men de hadde pratet om hager. Han syntes det var litt plagsomt at folk hele tiden tok bilder, og kom opp til den fremmede for at han skulle skrive navnet sitt på et papir. Til den dag i dag så vet ikke forfatterne hvem kjendis faren snakket med, men han avslutter innledningen med «Sometimes the best conversations between strangers allow the stranger to remain a stranger».
Det var et bra sitat som jeg tenkte en del på. Det er mange type samtaler og bøker om kommunikasjon, men bøker om kommunikasjon med fremmede har jeg ikke sett før.

Så jeg fortsatt inn i boken, overbevist om at dette var en fin bok å lese for å glede seg til vi igjen kan gå ut å treffe folk.

Bokens tittel og innledning kan dessverre mislede, for dette er i utgangspunktet ikke en hyggelig bok om å i å bli kjent med fremmede. Det er en bok om å ikke misforstå, bli lurt eller feile på noen måte i ditt møte med fremmede. Dette er i realitet en viktigere bok enn å finne teknikker for «small talk». Det er en bok som har til hensikt å unngå konflikter.

Jeg har lest flere bøker om å «lese» mennesker, kroppsspråk, avsløre løgner, og spesielt har jeg likt Henrik Fexus. Det var overaskende at dette også var en bok som berører disse temaene. Siden jeg liker slike bøker, jobber i sikkerhetsbransjen og er opptatt av bakgrunnssjekk som fag, så var jo denne boken midt i blinken allikevel. Jeg leste ivrig videre, og tenkte at «vanlige» folk som ville ha en bok for å skjerpe sine sosiale evner på en god måte må ha blitt veldig skuffet. Etter å ha lest over halve boken så er man muligens mer mistroisk mot fremmede enn noen gang. Spesielt når boken starter med historien om Sandra Bland, og en situasjon med en politimann som fikk tragisk utfall.

Du må møte fremmede med forsiktighet og ydmykhet ovenfor dine egne evner til å «lese» fremmede. Du kommer til å ta feil, og du fortsetter å ta feil. Om du får en magefølelse om at noe skurrer, så vil du mest sannsynlig rasjonalisere det hele bort. Altså, du tar over narrative til individet som lyver for deg, og lyver for deg selv til fordel for den du prøver å forstå sannheten om. Altså du kjemper mot ditt eget instinkt som sier deg at her er det noe som blir deg fortalt som ikke stemmer. Dette var også tilfelle for flere eksempler i boken. For eksempel Scott Carmichael som jobbet med kontraspionasje i en av de hemmelige tjenestene i USA. Jobben hans var å finne spioner i egne rekker. På bakgrunn av tips, avhøres en som senere avsløres som spion. Han stilte et spørsmål som var midt i blinken og skapte uro hos henne. Dette rasjonaliserte han bort med at han kanskje traff en annen nerve hos henne, at hun kanskje hadde en elsker, eller var lesbisk. Ikke at hun kanskje var spion, noe det senere viste seg at hun var. Det spørsmålet som han rasjonaliserte bort var det beste spørsmålet han kunne ha stilt for å avsløre det hele.
Hvorfor? Vi er utstyr slik fra naturen sin side, dette er biologisk utviklet. Alle liker de som er positivt innstilt til fremmede, ingen liker de som er litt «paranoide» og kritisk innstilt. Selv når vi velger partnere i livet vårt, kollegaer, eller samarbeidspartnere så går vi for de positivt innstilte.

Kanskje vi skal være litt mer positivt innstilt til de som av natur er litt kritiske også? Eller positivt innstilt til vår egen indre alarmklokke, instinktet eller magefølelsen vår. Spesielt lytte til det som i tillegg er litt «yurodivy» (et spennende begrep vi lærer om i boken). Altså en som nærmest er litt «smågal» og ikke følger de vanlige sosiale konvensjonene, men som stiller spørsmål der ingen andre tør. Disse stiller spørsmål også til vedtatte sannheter. Som for eksempel Harry Markopolos som var den første til å bevise Bernie Madoff’s ponzi svindel, men som ikke ble trodd. Eller gutten som turte å si til keiseren «men han har jo ingen klær». Etter hjemlige forhold så tenker jeg her bl.a. på saker hvor noen har fått en jobb med en større, eller mindre CV forfalskning i bunnen. Har vedkommende først fått en jobb med en slik forfalskning, så fortsetter karrieren basert på løgnen. Den første store, eller lille løgnen blir ikke fanget opp siden alle tror at noen andre har sjekket ut dette og funnet det korrekt. Helt til en eller annen «yurodivy» biter seg fast i saken og graver og spør. Utfordringer er bare at Harry Markopolos stolte så lite på folk, han var innstillet som person på mistillit. Det gjorde at han feilet i å gjøre sine mistanker offentlig kjent på den mest gunstige måten. Han fant ingen han stolte på da han ville gå ut med sine bevis.

Boken er bygget opp gjennom spennende historier fra virkeligheten. Forfatteren bygger en leksjon innen flere type feil som gjøres i møte med fremmede basert på disse historiene. De er historisk korrekte, men de er så spennende presentert at de kan jo nesten leses som en thriller for seg selv.

Så her får man mye bra, spennende historier og refleksjoner om seg selv og andre.

Det er noen svært mørke og krevende kapitler i boken. Det er bl.a. et kapitel som omhandler hvordan det er mulig at store overgrepssaker ikke blir stanset så tidlig som de kunne ha vært. Dette er en komplisert og krevende materie, men jeg er helt sikker på at vi alle har noe å lære av det kapittelet også. Spesielt de som jobber med barn og unge burde være veldig nysgjerrig på dette kapittelet. Det er ofte svake og dårligstilte som varsler om overgrep utført av populære samfunnsstøtter.  Det er nærmest essensen av boken, hvor vanskelig vi har for å ta selv åpenbare signaler, rasjonaliserer det bort. Særlig når varselet knytter seg til en populær ressursperson.

Det er et kapittel som dreier som om forklaringer gitt der hvor både vitner, gjerningsmann og offer er beruset i forskjellig grad. Et kapittel jeg kan tenke meg er mest spennende for advokater og politifolk som skal håndtere «fyllesaker».

Med kapittel som «hva skjer når den fremmede er en terrorist som skal avhøres» i en tikkende tidsbombe-sak. Kapittel er en slags casestudie i verdien av samtalene med terroristen Khalid Sheikh Mohammad mens han ble holdt våken i en uke og utsatt for vanntortur 183 ganger av CIA.
Da kan man trygt si at boken har tatt et langt steg vekk fra å være en koselig bok om å få nye venner, til en bok om å «lese» fremmedes troverdighet under svært varierende forhold.

Noe sier meg at vi menn kanskje ikke er de som er mest ivrig på lese selvhjelpsbøker om kommunikasjon. Dette må åpenbart være den boken om mellommenneskelig kommunikasjon som burde tiltale menn mer enn vanlig. Eksemplene er fra 2.verdenskrig, spioner, etterretningsorganisasjoner, terrorister og mye vi liker å lese og lære av.

Boken gir godt tankegods og refleksjoner om deg selv i møte med andre. Boken er interessant, spennende, den er drivende lett å lese. Ingen vidløftige tunge teorier, til fordel for spennende eksempler. Man får kanskje litt mindre lyst til å snakke med fremmede. Men som Malcom Gladwell skriver; vi har ikke noe valg i dagens samfunn, vi må snakke med fremmede hele tiden. Vi kan ikke forandre konteksten den fremme befinner seg i til å passe til vår forståelse av den fremmede, derimot bør vi lage oss noen teknikker for å nullstille oss.  Vi må også slutte å dømme andre som misforstod, eller ikke oppfattet andre rett. Det kan være politimannen som ikke så det hele bilde med en gang, den gode læreren som ikke oppfattet det som i ettertid var åpenbart at alle burde ha forstått, lederen som ikke antok det verste med en gang et varsel kom inn.  Om alle skulle vært som Harry Markopolos som så det verste i alt og alle hele tiden ville vårt samfunn stoppe opp, men vi kan utvikle oss selv til å forstå at andre har en helt annen kontekst i sin dialog med deg selv, og at vi ikke vet noe som helst om den konteksten.

Den setningen som ga meg en aha-opplevelse var, «We do not understand the importance of the context in which the stranger is operating». Sitatet kom i et mørkt kapittel om Sylvia Plath som tok sitt eget liv. Vi må i større grad forstå i hvilken kontekst den fremmede står i, ikke bare prøve å forstå vedkomne, men å se helheten den fremmede snakker ut fra fremfor å basere oss på egne antagelser.

Boken avslutter med Sandra Bland, som på en måte tar all negativitet ned, og fører boken inn i et konstruktivt spor. Sjeldent har jeg lest er bok som kaster så mange baller i luften og fører deg inn i så mange tankerekker, men som ved hjelp av eksemplet Sandra Bland, lar hele boken elegant falle på plass.

Som en oppladning til boken så vil jeg anbefale HBO serien «Say Her Name: The Life and Death of Sandra Bland». Jeg tror historien om Sandra Bland er vesentlig for forfatterens motivasjon.

https://no.hbonordic.com/movies/say-her-name-the-life-and-death-of-sandra-bland/1f10ced-00fe725fdf6

Jeg er motstander av vold, tilfeldig vold og alt som er ulovlig. Kampsport skal bare utøves som idrett innen de rammene vi til enhver tid har i Norge. Når jeg skriver om slåssing her, så er det et samlebegrep for organisert og lovlig kampsport.

Etter noen år som aktiv bokser i min ungdom har jeg fortsatt en brennende interesse for boksing. Noen ser kun to menn som står og slår hverandre i hodet til en faller. Hvem kan påføre den andre mest hjerneskade på kortest mulig tid? De innvidde ser strategi og taktikk i en spennende kamp.
En praktisk form for sjakk. Du må forstå motstanderen din, nøytralisere taktikken og ta han ut på den måten dine styrker passer hans svakheter.  Den som først forstår helheten i kampen, og omdanner dette til praktisk boksing nærmer seg en seier.

For meg er boksing, kickboksing og MMA også noe dypere. Det er en arena hvor de som har behov for det, kan tre ut av sivilisasjonens trygge rammer og teste sitt eget mot, mann mot mann. Det er noe primitivt og urmenneske over dette som fasinerer noen av oss. Og da spesielt kampsportene som inkluderer det vi kaller knockout. Altså boksing, MMA, Kickboksing og Thai boksing som har det ytterste risikomoment i utøvelsen.

Det fasinerer meg mer og mer etterhvert som vi lever i et samfunn som på mange måter fordømmer gutters hang til det å være litt mye gutt.  Jeg husker at jeg selv reflekterte over det som ung bokser.
I ringen er jeg helt alene, det kommer til å gjøre vondt, en eller begge av oss kommer til å blø.
Det er vond og ydmykende å falle i canvasen. Mest av alt husker jeg nervøsiteten før kampen.
Noen uker før kampen sa treneren at jeg er tatt ut til stevne. Datoen nærmet seg. Vi møttes på et fast sted i Tønsberg, Bjørns Cafe, felles avreise i en gammel VW buss. Til en by i Norge eller et annet land. Litt praktisk på stedet, før vi så kampprogrammet hvor ditt navn stod vs en eller annen fyr du ikke visste noe om.

Jeg bodde ganske lang unna treningslokalene, syklet alene i 35-40 minutter til/fra treningen og fikk derfor god tid til å tenke på sporten min. Allerede som 15-åring var jeg ganske reflekterende over at jeg tross alt drev med en knockout idrett. Altså en aktivitet hvor det som ellers er straffbart og forbudt er prisverdig. Venner og familie kom for å heie på meg i mitt forsøk på å slå en annen ung gutt i svime. Det var noe over det å drive med boksing som minnet om et gammelt manndomsrituale. Boksingen ga en følelse av å stå i noe ekstraordinært krevende. Du fikk en anledning til å teste om du hadde det i deg å være tøff når det gjaldt. Ikke alle gutter og ungdommer har det behovet, men for de som har behovet så er det ganske brennende.

Boksingen ga også meg som ungdom et miljø hvor det var litt ekstra «mann». Jeg husker fortsatt lukten av svette hansker, skiltet med «forbudt å spytte på gulvet», guttehumoren i garderoben. Oppvarmingen var noe vi kalte «rugbybasket», basketball hvor vi sloss om ballen. Det var ikke lov å sparke ballen, for da kunne du komme til å sparke en hånd. Og alle boksere er redd for håndskader. Det er kanskje den skaden en bokser frykter mest, for det tar lang tid å helbrede og da kan du ikke slå så hardt du vil. Heldigvis har vi gode bandasjer og hansker som beskytter hendene mer en motstanderens hjerne.

Min første kamp.

Men også den ekstreme respekten som vi hadde for trenerne våre husker jeg godt. Så hardt vi strakk oss for selv den minste annerkjennelsen, og den kom sjeldent, men når den kom var den ekte.

Det var spennende å komme over en bok med en akademisk og praktisk refleksjon over sporten jeg elsker.

Tittel: «Professoren i buret. Hvorfor menn sloss og hvorfor vi liker å se på».
Tittel på engelsk: «The professor in the cage»
Utgitt: 2015
Språk: Norsk
Antall sider: 306
Forfatter: Jonathan Gottschal

Umiddelbart så er det noe kleint over boken. Det er en mann som nærmer seg 40, som føler at den akademiske karrieren har gått i stå. Det virker som om han bestemmer seg for å starte med MMA nærmest som et slags opprør mot sitt eget akademiske liv og kollegaene. Muligens et utløp for en middelaldrekrise av noe slag. Tankene går raskt til filmen «Fight Club». Det er allikevel noe interessant når en godt akademisk utdannet og trent person nærmer seg knockout sporten, og å lese om hans refleksjoner. Sporten står i kontrast til så mye i dagens samfunn. Disse sportene er på en måte en overlevering fra tidligere tider, og er egentlig malplassert i det vestlige samfunn i 2021.

Boken innleder med å sette kampsporten i et historisk lys, duellens historie og all form for rituell vold. Selv for en som har fulgt boksing i 35 år så lærte jeg mye nytt, og fikk interessante perspektiver på kampsportens plass i samfunnet før og nå. Jeg synes også at kapittelet om overgangen fra tradisjonsbundne sakrale, nærmest religiøse og mystiske kampsporter til praktisk vold i MMA var spennende. Forfatteren skriver at MMA hadde startet «opplysningstiden» innen kampsport. Vi er nå inne i en periode med fokus på svært praktisk kampsport og realistiske selvforsvarskurs.

Jonathan Gottschal setter kampsport i sammenheng med tradisjonelle rituelle dueller som måtte til for å opprettholde ære etter at en provokasjon var gitt.

Jeg synes at Gottschal bruker en for stor andel av boken på å argumentere for forskjellige sosiale og biologiske faktorer mellom menn og kvinner i forhold til fasinasjonen av kampsport. Både som utøver og tilskuer. Den delen var for så vidt interessant nok, om en noe gjentagende.

Det er også noe forfriskende politisk ukorrekt å drøfte de kjønnslige forskjellene med bakgrunn i fasinasjonen for KO kampsporter. Det var også med stor enighet jeg leste om hvordan barn i den moderne verden nærmest presses ut av den maskuline leken; «… man for eksempel i flere tiår slått ned på guttaktige måter å leke på snarere enn å slutte opp om maskuline adferdsmønstre, og det har vært nulltoleranse ovenfor ethvert tilløp til ekte eller foregitt aggresjon (som lek med pistoler eller sverd)…» Trenger man eksempel på det er det bare å gå inn i en moderne leketøysbutikk og se hvor lite det er av de gamle voldslekene som lekepistoler og sverd av ymse art. Overgangen fra dagens siviliserte samfunn til en burkamp i MMA blir derfor ekstrem. Og er det muligens derfor den mest ekstreme kampsporten MMA stadig vinner terreng med millioner solgte pay per view. Altså den vestlige verden blir stadig mykere, nærmest et androgynt samfunn, samtidig er MMA verdens raskest voksende sport.

Det er et problem med boken at den ofte havner på ville veier. Det er tross alt et stykke fra dagens kampsport til middelalders tortur. Og det er veldig vanskelig å se sammenhengen mellom tilskuerlysten til romersk tortur til dagens tilskuere på kampsportarenaen. Det er også for mange eksempler på dyrenes rituelle voldsbruk og urmenneskets behov for vold. Men det er greit, urmennesket lever biologisk sett fortsatt i oss, så til en viss grad er det interessant å se dette i sammenheng.

Jeg likte også godt bokens fokus på at både utøvere og tilskuere av tøffe kampsporter er fredelige og vennskapelige folk. Det er mer tribunevold på diverse fotballarenaer for å si det slik.  Det er også et spesielt forhold jeg husker fra min tid som bokser. Om en dommer påpekte at jeg avleverte et ureglementert slag, eller gjorde noe ulovlig, så bukket vi og tok imot uten å diskutere med dommeren slik vi alltid ser på lagsporter. Også om vi ikke var enig med dommeren.

Om en av dagens fightere gjør noe ulovlig på en utilsiktet måte så ber de om unnskyldning, og får en vennskapelig fist bump tilbake.  Jeg har også mange ganger sett at to fightere har en formidabel utveksling med spektakulære kombinasjoner, så smiler de og gir hverandre en hyggelig annerkjennelse under kampen.

Det er noe med kampsport, men også kampsporttrenere. Jeg trener kickboksing hos TS Kampsportsenter i Tønsberg. Det er noe magisk med å gå inn dørene der, alle bukker, ingen snakker i munnen på hverandre, om treneren tiltaler deg så spretter du opp og bidrar. Man sitter pent og kler seg riktig. Det henger et oppslag der, jeg husker ikke teksten nøyaktig, men budskapet er «om du hjelper sidemannen din så blir du bedre selv».

Jeg tror ikke at alle vet det, men treneren der har en ledelsesfilosofi som er dyp og utfyllende.
For min del synes jeg at det er fascinerende at et viktig moment for han er at alle som trener skal ha hørt navnet sitt minst en gang pr økt. Alle skal bli sett og tiltalt på en god måte.

Tilbake til boken: Boken er tidvis interessant, men den handler dessverre alt for lite om kampsport. Det er synd, for det hadde vært veldig spennende å følge en akademiker uten tilknytning til kampsport frem til en reell MMA kamp. Gjerne noe mer om treningsmetoden også.  Noe filosofering kunne vi ha levd med, men dette ble dratt for langt ut i biologien. Dessuten ble det en noe sentimental memoar over hans tid som kampsportutøver.  Er du glad i kampsport på et litt dypere nivå så les den gjerne.

Avslutningsvis, dette er min oldefar Just og på bildet var han kun 18 år. Han skulle bokse sin første kamp. Han knakk kjeven på motstanderen så brutalt at han senere valgte å bli bryter istedenfor. Oldefar mente det var best for alle.

Just levde fortsatt mens jeg var bokser, og det var noe spesielt med å snakke om min siste kamp med en bokser fra den gamle skolen. Jeg følte da at vi stod hverandre ganske nær. En forståelse og samhold mellom oss som har stått mann mot mann i ringen.