Menn burde lese mer kvinner.

Photo by Thom Milkovic on Unsplash

Gjennom tidene så har jeg lest en del artikler om nordmenns forhold til lesning av skjønnlitteratur. Et tema som dukker opp en gang i blant er at kvinner leser mer skjønnlitteratur enn menn. Kvinner leser kvinner og menn. Menn leser faglitteratur, historie, særlig krigshistorie og andre menn.

Artiklene jeg leser har varierende forklaringer og teorier på omfang og årsak. En av påstandene som går igjen er at kvinner leser rett og slett mye mer variert enn menn. Jon Michelet skal ha sagt at den typiske leser av hans bøker om krigsseilerne, er en datter av en krigsseiler. Det synes jeg var verdt en refleksjon som kanskje alene forklarer noe om hvorfor kvinner tilsynelatende forstår menn bedre enn omvendt.

Den engelske litteraturprofessoren Lisa Jardine har undersøkte dette nærmere. I 2005 undersøkte hun hvilke bøker som hadde betydd mest for kvinner og menn. 400 kvinner og 500 menn ble spurt. Det var stort sett akademikere, journalister, folk innen kunst, høyt utdannede innen litteratur etc.
Blant svarene til kvinnene så var det en enorm variasjon hun fikk. Personlig ble jeg overasket over at bøker som «Hitchhikers guide to the galaxy» og «Catch-22» var på listen, men litt mindre overasket av «Tatt av vinden» og «Jane Eyre». Av 400 kvinner så var det en variasjon på 200 bøker.

Det som først overrasket Lisa Jardine da hun begynte å undersøke mennenes lesning, var at de var mer motvillig til å diskutere de skjønnlitterære bøkenes personlige betydning. Refleksjon var at det kunne fremstå lite maskulint å i det hele tatt innrømme at en skjønnlitterær bok kunne røre ved en og bety noe. Bøkene som ble nevnt var bøker om berømte eventyrreiser, og som inneholdt seire i en form. Det viste deg at kun en kvinnelig forfatter var representert på mennenes topp 20 (Harper Lee), men kvinnene slapp til seks mannlige forfattere blant sine topp 20.

Jeg har sett topp 20 listen som Lisa Jardine kom frem til blant begge kjønn. Og stopper opp ved en bok «Frankenstein» av Mary Shelley. Om man skal gjette så skulle man tro at en slik klassiker innen sjangeren grøsserroman ville være å finne på mennenes topp 20, men nei, den lå på 11 plass hos kvinnene.

Jeg stopper også litt opp ved «Frankenstein» av den årsaken er at jeg nå litt skamfull og flau erindrer hva jeg tenkte når jeg som ungdom (13-14 år) endelig fikk lånt boken på biblioteket. «Hæ..en kvinne?» tenkte jeg når forfatteren gikk opp for meg. Da vi var unge på 70-tallet så var historiene og filmene om Frankenstein utrolig tøft.  Så var det altså en kvinne på 21 år som hadde skrevet den. Boken ble selvsagt lest, og jeg lot ikke den gang min overraskelse bli reflektert over. Jeg leste og elsket de fleste bøkene til Jules Verne. Og etter overraskelsen med «Frankenstein» så sjekket jeg om Jules Verne var en mann eller kvinne. Ikke så lett å si på navnet. Jeg ville bare vite det.

Jeg innrømmer glatt at jeg lenge hadde en større barriere for å kjøpe bøker skrevet av kvinner, og i hvert fall om bokens hovedperson var en kvinne, der gikk grensen. Jeg ser ikke slik på det lengre. Det går virkelig helt fint å lese på den måten, selv om man liker boksing, krigshistorie, jobber i sikkerhetsbransjen, er militær veteran og liker action filmer.

Så ja, hvit mann som pusher 50 vil gå så langt som å anbefale på det varmeste å utforske «kvinnebøker». Kanskje ikke dra den så langt som til de med tittelen i løkkeskrift, og bilde av en kvinne som står og ser utover en åker. Det blir litt som at kvinner skal gidde å lese Lee Child, tvilsomt en god match.

Jeg har erfart at kvinner som skriver krim skriver mørkere og tidvis mer bisart enn menn, akkurat slik jeg liker krim.

En gang hørte jeg en podcast om litteratur hvor temaet var om å lese det annet kjønn, både forfatter og hovedperson. Husker ikke hvilken podcast, eller hvem som var der. Det ble nevnt et eksempel, kvinner kan gjerne lese en bok om en ung gutt sin trøblete oppvekst, men at men skulle interessere seg for å lese en bok om en ung jente sin trøblete oppvekst. Det var trolig ikke så sannsynlig. Allikevel, som fedre til døtre og som lesere, kanskje vi burde prøve å lese en slik bok en sjelden gang? Kanskje vi ikke blir fullt så teite, alltid.

Når jeg hørte den podcasten så tenkte jeg på en meme som vi menn stadig ler av. De fleste menn har sett den, eller fått den på mail. Vi kjenner oss igjen og ler litt alle sammen. Vi ler av at kvinnene leser oss menn som en åpen bok, men å forstå kvinnene er som denne meme.

 

Jeg skal i vert fall øke frekvensen av kvinnelige forfatter og kvinnelige hovedpersoner. Så nå har jeg akkurat lest «Tatovøren i Auschwitz» av Heather Morris. Tror det er en bok som appellerer mest til kvinner, men den var veldig god. Boken ga også mer mening til en annen bok jeg nettopp har lest, også fra Auschwitz, «Livet er mening» av Viktor Frankl.

Høre eller lese bok?

Debatten om lydbok vs lese bok er en tilbakevendende diskusjon på de faste sidene for bokelskere. Her er hva jeg tenker om temaet.

Jeg har ikke hørt en lydbok, enda. Men jeg tenker at lydbok og tradisjonell bok ikke er det samme.

De som sverger til lydbøker sier til meg at det er så deilig å høre på lydbok for da kan man for eksempel gjøre andre ting samtidig, for eksempel kjøre bil, vaske huset, eller gå tur. Jeg vil ikke gjøre andre ting når jeg nyter en bok. Jeg vil stenge omgivelsene ute, gi tankene tid og plass uten andre inntrykk. Jeg vil multitaske mindre, ikke mer.

Med dagens bombardement av inntrykk via telefon, radio, tv så merker jeg at dyp konsentrasjon er noe jeg ikke lengre gjør så ofte som jeg skulle ønske meg. Stadig sjeldnere leser jeg hele nyhetsartikler. Jeg ser noe på nettet jeg kunne tenke meg å lese, men så ser jeg at artikkelen er for lang, og jeg gidder rett å slett ikke å begynne. Men om jeg er i en god leseperiode, så merker jeg at evnen til dyp lesning av også nyheter bedrer seg. Det er litt vanskelig å beskrive, men jeg føler at langleseform er akkurat som med løping. Er jeg ute av form tar det litt tid å komme i gang. Derfor pleier jeg ca. hver tredje bok å lese en nokså enkel krim på norsk. Bare for å øve på farten og lesekondisjonen. Så kan jeg bruke tiden på litt mer krevende bøker, eller bøker jeg bare finner på engelsk når farten og lesekondisen er inne.

For meg er forskjellen at det å lese er noe jeg selv gjør, lydbok gjør meg til en passiv mottaker. Jeg føler at ved å lese bøker så får jeg øvelse i å konsentrerer meg lenge om gangen. Det holder hodet skjerpet. Jeg har lest at det å bevare hodets læreevne som voksen krever egeninnsats, langlesning er noe som gir den øvelsen.

Lesing handler også om disiplin, du må kanskje lese gjennom et mindre interessante passasje samtidig som man kanskje blir forstyrret. Jeg vil opprettholde lesedisiplinen. Jeg er redd for om den går tapt til fordel for lydbok, så kanskje jeg ikke finner tilbake til boken. At jeg skal miste stemmen i hodet som er der når jeg leser.

Jeg diskuterte dette innlegget med min tenåringssønn, han personlig mente at å lese var bedre for det ga han bedre ordforråd og grammatikk. Den vitenskapelige gehalten av dette er sikker omdiskutert og får nå så være, men jeg synes det høres plausibelt ut. Jeg tenker med gru på om min grammatikk skulle vært enda dårligere.

På den annen side, det er de som hevder at lydbokfolka blir bedre lyttere, og at de bedrer sine dialogiske egenskaper.

Jeg tror jeg vil si at det er akkurat det samme hva du foretrekker, og at folk får gjøre som de selv vil. Det viktigste er å nyte litteratur. Det er absolutt ikke noe mindreverdig over lydbok vs lese. Lydbøker gir trolig lik glede av litteratur.  Men jeg blir imponert når noe har lest større klassiske verker på kort tid, eller tyngre populærvitenskapelige bøker på engelsk. De tenker jeg at vedkommende må ha en imponerende konsentrasjonsevne og disiplin.

Den kan være at jeg en dag velger å kombinere lydbok med vanlig bok, men foreløpig så nyter jeg bøker på den gamle måten. På øret har jeg enten musikk eller nyhetspodcaster.

Akkurat nå holder jeg på men en «pageturner» for å få opp farten og lesekondisen igjen. Boken «Savner deg» av Harlan Coben som til tross for sin lite krevende form gir et spennende plott.

Harlan Coben vrir alltid på mysteriet rundt flere ganger gjennom boken, er det en kriminell handling? Hva har skjedd? Hvem har gjort hva? Mistanken flytter seg ofte. Tråder kobles sammen på en finurlig måte. Det er litt klassisk krimgåte rundt handlingen, persongalleriet er spennende og boken krever ikke så mye av leseren. En fin forfatter å ta opp om man vil prøve seg uten lydbok en gang.

Et knippe andre forfatter jeg liker for å lese noe drivende lett og spennende, egnet for litt maraton(lesning) trening:

Peter May
Mo Hayder
Chelsea Kain
Lee Child