Jeg vet ikke om det er sant det som ble referert, men tidligere i sommer så hørte jeg en podcast hvor programlederne hadde vært på statsministeren sin halvårlig og sommerlige pressekonferanse. De viste til at statsministeren skal ha sagt at hun for tiden leser Lewis trilogien av Peter May.
Den gang synes jeg at det var morsomt, siden det gjorde jo jeg også akkurat da. Nå er jeg ferdig med trilogien. Den vil jeg varmt anbefale, og jeg tenker at den på mange måter passer som en bra høstserie, handling foregår stort sett i regn og høstlig vær. Det er jo noe ekstra hyggelig med å lese bøker om høsten mens regnet pisker både mot vinduet og gjennom boken.
Trilogien består av Svarthuset (2009), Lewis mannen (2011) og Lewisbrikkene (2012).
Disse er så drivende gode og spennende at jeg nesten ikke kunne tro at de samlet er på 990 sider, det gikk dessverre så alt for fort å lese.
Jeg vil ikke si så mye om handlingen i seg selv, den finner du lett overalt på nettet. Ingen grunn til å kopiere dette her.
Jeg vil heller skrive litt mer om hvorfor jeg likte disse bøkene så godt.
Hovedgrunnen til at jeg likte de er at handlingen foregår i litt tette miljøer, ikke helt «det lukkede roms mysterium», kanskje man kan si lukket «øysamfunn» mysterier. Det er litt nytt for meg at mysteriene i krim bøkene ikke danner hovedrammen, men at løsningen til mysteriet ligger i å sette seg inn i relasjonene og historiene til folkene på Isle of Lewis. Her vil både lesere som liker krim, og lesere som liker relasjonsromaner kunne nyte samme bok. Nå synes ikke jeg at relasjons delen av disse bøkene burde skremme den lesende herre som skyr «løkkeskriftsbøker». Dere vet bøker med pastellfarget omslag med løkkeskrift i tittelen og gjerne en kvinne fotografert bakfra på en eng i solnedgang. Det er selvsagt ikke slike relasjonsbøker jeg leser.
Relasjonene i bøkene er avgjørende for mysteriet og egnet for selv de menn som liker litt tøffe bøker.
Særlig bok nr 2 Lewis mannen synes jeg er sår i forhold til dette med såre relasjoner, veien til å finne ut av mysteriet går gjennom en eldre mann med demens. Dette er skildret på en meget god måte, noe jeg synes en original ide for en krim gåte.
Alt i alt, dette er spennende krim. Hver bok er avsluttende, men de fleste karakterene går igjen i alle tre. Derfor anbefales de å leses sammenhengene.
Bøkene kan kanskje anbefales til de som er gått lei av krim og synes at det er for lite nytt og originalt på krimfronten. Siden det er både krim og relasjonsroman, så kan den kanskje passe godt som felles lesning for et par.
Så litt «off topic» på slutten. Er det ikke gøy når du leser en bok og så befinner hovedpersonen seg på et sted litt utenfor allfarvei i et helt annet land. Så nevner han en restaurant som du har spist på. Det skjedde i denne trilogien, hovedpersonen er 3 dager utenfor de forblåste øyene og da kjører han forbi denne. Sånt er gøy.
