Når jeg leser denne boken så tenker jeg dette er en forfatter som virkelig behersker kunsten å skrive mye med få ord. I en tid hvor jeg synes veldig mange bøker har for mange sidespor og parallelle historier, så var dette et virkelig friskt pust.
Jeg tror det er en viktig egenskap hos forfattere som vi nå frem hos de med litt lav lesekondis, de som leser bøker i litt krevende omgivelser som tog og blant andre folk.
Den er så enkel og rett frem skrevet at bildene i hodet blir sylskarpe. Det passet jo meg også perfekt å lese den rett etter «Antkind».
Bokens tittel fristet jo meg veldig, da jeg alltid har hatt en forkjærlighet for historier om seriemordere, men tittelen blir litt feil. Joda, søsteren er en seriemorder, men dette er ikke den makabre underholdene sorten for oss som liker slikt. Man kan ganske snart ane at mordene kommer i stand med bakgrunn i annet enn forlystelse. Kanskje litt i strid med håpet tittelen skapte hos meg.
Kapitlene er korte, direkte, rett på sak og med en fantastisk snert. Man får alltid lyst til å les et kapittel til. Dette er en bok man virkelig kan lese på en sitting. Personlig brukte jeg tre kvelder på den. Det er hele tiden en underliggende humor i den egentlige tragiske boken, noe som gjør det hele til en ganske fornøyelig tragikomisk krim.
Bokens handling foregår i Lagos. Det får meg til å tenke på at jeg også har lest en bok av en annen forfatter med røtter i Nigeria, Chigozie Obiomas bok «Den forbudte elven».
Til sammen har disse to bøkene inspirert meg til å søke mer mot afrikanske forfattere, det er nye scenarioer, en annerledes kultur og setting for bøkene enn vi er vant til.
En mastodont av en bok skrevet av Charlie Kaufman.
Forfatteren er en kjent amerikansk manusforfatter, produsent, regissør og romanforfatter. Han skrev den surrealistiske filmen Being John Malkovich (som jeg ikke likte), Adaptation, og Evig solskinn i et plettfritt sinn. Charlie Kaufman er kjent for ekstremt mye mer enn dette. Etter å ha lest om han på wikipedia, så blir man imponert over produktiviteten og mangfoldet i produksjonen hans.
Men «Antkind» er på 700 sider, og 90 kapiteler hvor du kun oppholder deg i hodet til hovedpersonen B. Rosenberger Rosenberg. Og det er et virvar av tankerekker som spinner i alle retninger, det er den virkelige verden, det som skjer i drømmer og hypnose. For meg kan det bli litt for surrealistisk, spesielt når han i hypnose møter en annen hypnotisør som sender han til enda en drømmeverden.
Boken har jo sin handling, men for meg så er handlingen like sentral som tankerekkene til B. Jeg tror at boken kan nytes på forskjellige måter på en gang. Jeg vil også anta at forskjellige lesere vil vektlegge forskjellige aspekter ved boken. For meg så var enkelte kapitler enten som morsomme vitser, ren filosofi, samfunnskritikk, refleksjoner over sosiologiske temaer, et dypdykk i en noe merkelig persons tankerekker. Det er noen kapitler jeg ikke likte i det hele tatt, det er den type kapitler hvor man er i tankerekkene til en manns apatiske fritt fall ned i psykisk elendighet og selvmedlidenhet. Litt sånn «catcher in the rye» aktig. Alt mens handlingen skrider frem.
Dette er kanskje den mest komplekse, morsomme, irriterende, krevende og surrealistiske boken jeg har lest på lenge.
Den er så kompleks at det å beskrive hva den handler om neppe er utfyllende, eller særlig viktig. Handlingen er liksom bare til for å få være med på en reise i hodet til hovedpersonen B. Rosenberger Rosenberg.
Boken er tidvis virkelig morsom, den har flere varianter av humor, men jeg er personlig veldig svak for parodiering av det politiske korrekte som stadig inntar en større plass i samfunnet vårt. Og når parodieringen kommer fra en intellektuell størrelse som Charlie Kaufman, så får den gjennomslagskraft. Bokens hovedperson fremstår som nærmest ødelagt av personlig korrekthet, og alt han foretar seg går gjennom et slags indre kontrollorgan for å sjekke om det er PK. Dette på toppen av en heller skjør psyke blir for mye for han.
B, ønsker å være så politisk korrekt på alle arenaer at han nærmest utsletter sin egen identitet, han er hvit, hetero, mann og voksen. Og som at det ikke er nok så ser han ut som en jøde, noe han synes er krevende i møte med enkelte etnisiteter som mener at jødene er rasistiske. Han leter etter anledninger til å påpeke at han ikke er jøde, og at han har en kjæreste som er afro amerikaner, særlig når han snakker med afro amerikanere han føler at ikke liker han. Bare ved å påpeke noe slikt faller han i fellen av å ikke være 100% korrekt. Noe som igjen plager han.
En periode så har han en schizofren situasjon (tror han), han hører hele tiden en kvinnestemme i hodet, men han nekter ovenfor seg selv å omtale det som en kvinne, selv om det for han høres ut som en kvinnestemme så kan det jo være at personen med kvinnestemme identifiserer seg som en mann.
I boken hovedpersonen har skrevet så har han unnlatt å avsløre, kjønn, etnisitet og alder. Når han møter lesere og de avslører at de for eksempel trodde at han var kvinne blir han veldig glad, siden han jo tross alt respekterer og setter kvinner så høyt.
Jeg vil anta at om noen år fra nå vil denne boken befinne seg på diverse lister over bøker du bør ha lest. Men akkurat som mange andre slike boklister er det mye rart som strengt tatt ikke er til å forstå, det er nærmest en skryteliste.
Litteraturkritiker Knut Hoem skriver på nrk.no at han vurderer å lage en facebookgruppe «Vi som bare har skjønt halvparten av romanen til Charlie Kaufman», og videre skriver han «med kun seg selv som eneste medlem. For, skal vi følge Charlie Kaufmans logikk, er gleden over god kunst ikke noe man nødvendigvis skal snakke om (skryte av) til andre». Jeg synes det oppsummerer det hele godt nok.
Boken bør anbefales kun til de med sansen for surrealisme, god lesekondis og trolig litt for god tid.
