I disse dager i 1978 rykket de første norske FN-soldatene inn i Libanon, siden den gang har over 22 000 norske kvinner og menn tjenestegjort for FN i Libanon. Jeg er en av de, først var jeg to kontingenter i Libanon, og senere en kontingent i Makedonia.

For meg så var FN-tjeneste en moderne dannelsesreise. Det ga et unikt innsyn i andre kulturer, en forståelse av å leve og fungere i en konfliktsone, og ikke minst en følelse av å bidra. I boken jeg her har lyst til å trekke frem så skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i forordet «Jeg ville aldri vært mine to kontingenter i Libanon foruten. Det er kanskje de viktigste årene i mitt liv. Jeg lærte mye om andre og meg selv. Jeg kom rikere hjem». Jeg synes det oppsummerer tjenesten for mange bra.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tittel: «Norske FN-soldater i skuddlinjen 1978-1998».
Forlag: Ares Forlag AS
Utgitt: 2018
Språk: Norsk
Antall sider: 456
Forfatter: Frank Magnes
Bilder fra boken med tillatelse

Dette er et imponerende verk om det norske bidraget i Libanon. Jeg snakket jevnlig med begge redaktørene før boken ble utgitt så visste jeg at den ville komme. Og jeg hadde store forventninger som ble innfridd, og til de grader overgått.

Boken er omfattende, spekket med bilder, kopi av gamle kart, gamle vaktjournaler, logger, intervjuer, pressemeldinger og dokumenterte historier. Det er også imponerende hvor ryddig og oversiktlig alt er satt opp. Boken presenterer større hendelser, og misjonen kronologisk. Men den presenterer også annet enn det rent militære. Kan nevne at vår alles kjære Louis Assi har fått sitt eget kapittel.

En bok om den norske innsatsen i Libanon må dessverre også omtale tragiske hendelser som har gitt alvorlige konsekvenser. Frank Magnes klarer å omtale disse hendelser på en respektfull og fin måte, samtidig som han har innhentet grundig dokumentasjonen.

Dette er en bok som den meste interessert veteranen trolig vil lese fra perm til perm med stor interesse. Men det er også en bok som passer å ta frem å lese litt i en gang i blant. Man kan da velge mellom mye. For eksempel kan man lese om en hendelse, men boken er så utrolig mye mer en kronologisk oversikt over noe av det som skjedde. Man kan lese forordet til forsvarsministeren, etterordet om veteraner av psykolog Trond Haug, en sjarmerende historie om bryllup i Saqi, spesielle posisjoner, «historien om da pappa dro til Libanon», og mye annet.

Veteraner som leser boken får en oversikt over hele misjonen, man får grundige fakta om tidligere hendelser man kanskje bare hørte løselig om på brakka. Man lærer mye nytt, og får andre soldater sine refleksjoner på tjenesten enn sine egne.

Kan boken leses av andre enn veteraner? Ja, det vil jeg virkelig påstå. Det er også en bok som gir innsikt i landet Libanon, konflikten rundt Libanon. Den setter ord på hva Norge har bidratt med for et annet land.  Om vennskapet mellom befolkningen i Libanon og nordmenn. Hvert år så feirer Libanesere vår 17.mai i en liten by som heter Ebel es-Saqi. Går man inn på google earth så ser vi at det er et minnested om nordmenn i denne byen. Jeg tror også at fremtidens INTOPS soldater kan ha interesse av å lese boken. Ingen konflikt er lik og kan sammenliknes, men historien om det Norge bidro med i Libanon er også historien om hvordan man kan vinne hjertene og ikke bare striden. Om det var norske UNIFIL soldater som vant hjertene til befolkningen eller omvendt er ikke lett å si.

Fra google earth

Jeg tenker fortsatt med glede tilbake til de beste bøkene som jeg leste som ungdom. Da, som nå, så slukte jeg bøker.

Det spesielle for meg er at de beste bøkene jeg leste som ungdom, de skapte gode leseminner som sitter i ganske lenge. Som voksen så skal det mer til for at et bokminne sitter så lenge.
Det er fortatt gøy å bla i de gamle favorittene fra ungdomstiden som står i bokhylla. Jack London, Jules Verne, Roald Dahl, og mange andre ungdomsbøker.

Jeg kan huske hvor jeg var når jeg som ungdom leste min første spenningsroman for voksne, det var «Hvem var Jason Bourne» av Robert Ludlum. Det var på en campingplass i Telemark, det var ingen andre unge der de første dagene, jeg kjedet meg litt, men fant en gjenglemt bok. Heldigvis for meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg vet at mange unge, spesielt gutter leser litt mindre enn de burde. Derfor er det viktig at når det kommer skikkelig spennende, godt skrevet, aktuelle bøker som passer godt til gutter at de gjøres synlig tilgjengelig hos bokhandlere, og at vi voksne kjøper de som gaver. Jeg kjøper ofte bøker til ungdom som gaver, selv om jeg vet at akkurat den det gjelder heller ønsker seg XP points til minecraft på XBOX. Om det ikke står bra bøker i bokhylla på gutterommet så øker jo ikke sannsynligheten for at de plukker opp en bok en dag.

«Dette dreper oss» av Tiger Gartè er en bok som passer til ungdom, men som også har en ekstra appell til unge gutter som kanskje ikke helt kommer i gang med lesningen igjen etter å ha lest Harry Potter. Den er tøff, spennende, og aktuell.  Vanskelig å helt tenke seg alderen som boken kan passe best til men, jeg tenker fra 14 til 18-19 et sted. Jeg hadde det ikke vanskelig med å finne boken spennende, det var også litt gøy å lese en bok sett fra en ungdoms perspektiv igjen.

11.mars i år så sendte regjeringen ut en pressemelding med overskriften «Ekspertgruppe skal foreslå tiltak for psykisk helse».  En ekspertgruppe ledet av psykolog Peder Kjøs skal se på konsekvensen pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk, og foreslå konkrete tiltak for hvor innsatsen bør styrkes for å møte disse utfordringene. I dag 13. mars kommer enda mer inngripende smitteverntiltak.

Jeg har litt lyst til å tenke litt høyt om en bok jeg nettopp har lest.

Livet er mening
Tittel: «Livet er mening». Tidligere utgitt på norsk som «Kjempende livstro».
Tittel på engelsk: Man’s Search for Meaning
Utgitt første gang: 1946
Språk: Norsk
Antall sider: 196
Forfatter: Professor i nevrologi og psykiatri Viktor Emil Frankl (1905-1997).

Frankl giftet seg i 1942, september samme året ble han, hans gravide kone, far, mor og bror arrestert, og fraktet til forskjellige konsentrasjonsleirer.  I april 1945 ble Frankl satt fri, da var alle hans kjære døde i konsentrasjonsleirene.

Bokens første del handler om det grusomme livet i konsentrasjonsleirene som Frankl satt i. Boken er et godt beskrevet innsyn i følelseslivet til fangene i en konsentrasjonsleir. Som psykiater analyserte han seg selv, medfanger og dagliglivet i en konsentrasjonsleir. i En kjent læresetning fra boken er at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet i konsentrasjonsleiren var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk sterkeste.

På samme måte som at livet i konsentrasjonsleiren var ekstremt grusomt og meningsløst, så lever vi nå i den andre enden av skalaen. Men kanskje med et fellestrekk, en tid hvor mange opplever kjedsomhet i nok en nedstengningen, kan mangel på mening tidvis bli påtrengende. Historisk sett lever vi i en materiell overflod med høy grad av trygghet og forutsigbarhet for våre liv. Man kan jo lett tenke seg at i sammenlikning med livet i en konsentrasjonsleir så er det aldri lov til å klage på noe som helst uten å få dårlig samvittighet. Men her skriver Frankl i boken at «menneskeheten er dømt til en evig pendling mellom to ytterligheter, nød og kjedsomhet. Faktisk volder kjedsomheten flere problemer for psykiaterne i dag enn nøden». Videre, «en opplevelse av meningsløshet, for eksempel, som kan kalles et eksistensielt anliggende blir i den medisinske fornuften raskt til diagnosen klinisk depresjon».

Jeg tenker at det er en bok som er vel verdt å lese nå i vår korona hverdag. Ikke at vår situasjon kan sammenliknes med det menneskeskapte helvetet som holocaust var. Men for at mange som har sittet isolert, frarøvet sine vanlige meningsfulle aktiviteter og sosial omgang, nå kanskje begynner å kjenne på en slags meningsløshet. Vi har det alle mer eller mindre vanskelig på forskjellig nivå under pandemien. Mange av oss har det fortsatt veldig bra materielt sett, men vi lever i en tid hvor jeg mener at Frankl`s teorier kan få fornyet aktualitet.

I bokens andre del så skriver Frankl om noe han kaller «søndagsnevrose». En depresjon som kan melde seg i det øyeblikk ukens travelhet og hastverk er stilnet. Da blir den indre tomheten merkbar, og da hender det videre at følelsen av livets totale innholdsløsehet blir overveldende. Siste året har det vært mange stille dager for mange. I media så er det stadig utrykt bekymring for befolkningens psykiske helse gjennom et år med korona tiltak. Jeg tror at bokens andre del kommer med en veldig god beskrivelse av hva man kan, og bør gjøre for å opprettholde en god psykisk helse gjennom den siste delen av pandemien.

Bokens andre del, og hvordan hver enkelt kan bruke Frankl for å skape mening i korona tilværelsen er jo veldig vanskelig å skrive noe om her, det er jo høyst individuelt. Heldigvis har boken jeg har lest også et svært godt forord skrevet av psykiater Finn Skårderud og lege Marie Skårderud. Det er virkelig til hjelp for å få noe mer ut av boken. Forordet kan med fordel leses på nytt når du er ferdig med boken.

Den må leses og tilpasses hver enkelt sin situasjon. Som han skriver selv i boken, å spørre om meningen med livet er som å spørre en sjakkmester «hvilket trekk er det beste i verden». Vi må alle finne vår egen mening, vårt eget oppdrag. Men det viktigste er å ta ansvar, og å finne noe som utfordrer deg, noe som gir mening. Jeg tror han sikter til noe dypere enn den meningen som for eksempel forbrukssamfunnet gjerne vil at vi skal søke til.

Dette ikke belæring eller forkynnelse slik vi er vant til i selvhjelpsbøker. Men det gir noen veldig viktige, tidsriktige, og gode dytt i riktig retning om viktigheten i å søke noe meningsfullt i drive med. Men enda viktigere er å finne mening i den vanskelige situasjonen du uforskyldt har havnet i.

Et eksempel på den type tenkning fra boken. Etter krigen er Frankl igjen psykiater.  En lege henvender seg til Frankl for å søke råd på grunn av en depresjon han led av. Han kunne ikke komme over tapet av sin kone, som var død to år før. Sorgen var bunnløs. Frankl stiller han et spørsmål: «hva ville hendt om du døde før din kone?» Legen svarte «for henne ville det vært forferdelig, hun ville hatt det vondt». Frankl svarte «der ser du doktor, denne smerten er hun blitt spart for, og det er du som har spart henne for den. Men nå må du betale for det ved å overleve henne og sørge over henne».

For en ikke akademisk utdannet person er det krevende å gjøre en slik bok levende og aktuell i en korona hverdag. Jeg tenker at dette er en veldig god bok alle burde lese, og samtidig er den sjeldent aktuell, og kan være til inspirasjon.

Det er en stund siden jeg har skrevet et innlegg, men en hyggelig melding fra en bekjent ga meg den motivasjonen jeg trengte.

Takk til alle som gir andre en klapp på skulderen!

Jeg har alltid vært fan av svart humor, gjerne med en god dose satire. Nesten skamfullt ler jeg av bøker med et morbid tilsnitt. Heldigvis så er det godt med forskning som bekrefter at det ikke er noe som helst galt med oss som liker svart humor. I tillegg er det slik at de med sans for svart humor ofte har høy IQ, er mindre aggressive, mindre negativt humør, og var i tillegg høyere utdannet. Det er heller ikke noe som skulle tilsi at de med svart humor har et snev av sadisme i seg.

Du kan altså være en helt allright person selv om du ler der du føler at andre nærmest reagerer med avsky.

Wikipedia beskriver svart humor:

Svart humor, også kalt morbid humor og annet, er en spesiell grotesk, pessimistisk eller svartsynt form for humor og satire der emnet er alvorlig og gjerne kan gjøre folk opprørte, slik som død, krig, narkotika og lignende. Provokasjoner og lek med tabuer er ofte en viktig del av den svarte humoren, som kan betraktes som en måte å vekke dem som ser og hører, og dermed et virkemiddel for å endre holdningene i samfunnet. Svart humor er ofte preget av ironi, men også det tragikomiske.

Min første opplevelse av svart humor var gjennom Roald Dahls noveller for voksne, og spesielt boken Onkel Oswald. Tidene har forandret seg, og Roald Dahl ville i dag trolig vært utenfor alle grenser med mye av sin humor. Tenk bare på historien om den slikkbare tapeten i «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 1964 som smaker «snozzberries». Hva «snozzberries» er vet da ingen.

Først i boken «Onkel Oswald» fra 1979 erfarer vi at snozzberries rett og slett er en pikk. Trolig den sykeste spøk skjult i en populær barnebok noensinne. Det er morbid å gjøre noe slikt.

Har lyst til å motivere til å ta opp bøkene til skikkelig kul forfatter med morbid humor som jeg hadde glemt litt, nemlig Irvine Welsh. Han er jo mest kjent for debutboken Trainspotting fra 1993, som senere ble en suksessfull film med kultstatus. Jeg har lest flere andre bøker av Welsh, og den morbide humoren er med hele veien. Bøkene har selvsagt andre momenter som gjør de leseverdige enn akkurat det morbide tilsnittet en jeg sikter til her.  Boken jeg nettopp leste på nytt var «Dritt».

VG omtalte i 2014 boken slik «en aldeles vanvittig grisete bok. «Trainspotting» har ikke halvparten så mange motbydelige scener.» Og ga “Dritt” terningkast 4.

Sjelden har jeg leste en bok hvor tittelen «Dritt» passer bedre til hovedpersonen.  Det handler om politietterforskeren Bruce Robertson. Han tar begrepet utbrent og personlig forfall til et helt nytt nivå. Han drikker, tar narkotika, kjøper sex. Han har verkende eksem og bendelorm. Bruce hater alt og alle, og hans eneste glede i livet er å gjøre andre folks liv til et helvete. Ikke engang sine venner sparer han. De fleste, om ikke alle tankene hans er rasistiske, kvinnefiendtlige, homofobe, og hatefulle. Den eneste fornuftige stemmen i kroppen hans er refleksjonene til bendelormen.

Hva som kan ha vært meningen med boken er litt vanskelig å finne, men det er en klassisk historie om en mann som sakte synker ned i mørket, sakte spinner alt ut av kontroll. Man blir revet med og det er morbid underholdende.

Det føles nesten ubehagelig å anbefale boken, men det gjør jeg altså.

God lesning.