Vi er jo virkelig inne i en «true crime» bølge. Jeg har på mange måter ikke helt fanget det opp selv, men når jeg tenker etter, så er det veldig mye «true crime» underholdning. Altså «true crime» sjangeren har jo alltid vært der, særlig filmer om kjente seriemordere har vært populært så lenge jeg kan huske. Men nå har omfanget vokst seg veldig stort. Denne sjangeren har sneket seg inn på meg de siste årene og noen googlesøk viser lett hvor populær denne sjangeren har blitt som TV-serier, filmer og podcaster.

«True Crime» er altså der hvor en forfatter, film eller serieskaper gransker en virkelig sak, altså ekte kriminalsaker, og lager da et produkt for den aktuelle saken. Gjerne store spektakulære saker, saker uten kjent gjerningsmann, saker med justismord, gjenopptakelses saker osv. Noen saker tas opp kun til rent underholdningsøyemed, men også stygge justismord avdekkes. I Norge er jo særlig «Gåten Orderud», «Hvem drepte Birgitte?», «Åsted Norge», kjent som «true crime» på TV siste tiden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Making a murderer er nesten som et «true crime» høydepunkt å regne, og kjent som en stor Netflix satsning.

Min datter på 12 år og jeg fulgte nøye med på «Åsted Norge», og særlig gåten «hvem drepte drosjesjåfør Gudmund Stenersen fra Rendalen», synes vi var spennende. Vi diskuterte de forskjellige teoriene, politiets arbeid osv. Jeg er imponert over hvor spennende en 12-åring tenker og reflekterer rundt kriminalitet, både hvordan de tenker sånn rent sosiologisk om kriminalitet, men også deres teorier om motiv og etterforskningsmetoder. 

Jeg erkjenner at denne sjangeren har store etiske spørsmål som burde diskuteres, men jeg lar det ligge nå.

«True Crime» sjangeren har alltid vært der, men det samlede omfanget når man legger til TV-serier, dokumentarprogramer, filmer, podcaster begynner å bli stort nå. Kanskje dette kan spille positivt inn på boksalget om man klarer å koble denne interessen over på bøker.

Når jeg først ble litt mer bevist denne trenden så tenkte jeg at jeg måtte lese en «True Crime» bok. Jeg begynte å kikke litt rundt på nettet for å finne en bok i denne sjangeren og ble overasket over det store omfanget gjennom mange år. Jeg meldte meg inn i en gruppe på goodreads for de som liker «True Crimes» og her er det nesten 10 000 titler å velge mellom! Riktignok mange som bare er på engelsk.

Dette må være en spennende boksjanger for herrer som ønsker å begynne å lese mer bøker. Vi menn har jo en tendens til å trekke mot fakta sjangeren som for eksempel krigslitteratur, historie, biografier og liknende.

Omfanget her et veldig stort og jeg har først nå blitt litt mer bevisst på en helt ny type sjanger.

Jeg valgte å begynne med «En uskyldig mann» av John Grisham. En tragisk historie om et justismord. Ron Williamson som ble uskyldig dømt for et drap og satt tolv år på dødscelle før han ble renvasket av en DNA analyse i 1994. Dette er John Grishams første non-fiction bok.

Nå har den akkurat kommet som en 6 episoders serie på Netflix.

Jeg kan si at jeg kommer helt klart til og utforske «true crime» boksjangeren enda mer.

Men jeg kan love at jeg aldri kommer til å lese «Et mord i Kongo».

Jeg tror jeg må ha vært i de fleste land i verden gjennom bøkene jeg har lest. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår på steder jeg har lyst til å reise, eller spennende steder som jeg har besøkt.

Om bokens handling tar meg til et sted jeg har vært før så får jeg den følelsen man har når man nettopp har vært i for eksempel New York, og ser en film hvor handlingen er lagt til New York, da blir man litt sånn «der har jeg vært!». Den følelsen er enda sterkere i en bok, når handlingen plutselig ligger til et sted jeg har gode ferieminner fra.
 

Nylig så likte jeg da Ken Follets «Den evige ilden» tar meg til en av de storbyer som jeg liker best, Sevilla.

Eller når «Catcher in the rye», tok meg til New York rett etter jeg hadde vært der, da fikk jeg den «der har jeg vært» følelsen da bokens hovedperson kommer til NY via Penn Station, akkurat der vi først kom til Manhatten.

Eller da jeg leste Dan Brown og jeg i bokens handling kjente meg igjen i Jerusalem, en by det er umulig å glemme for de som har vært der. 

For meg så er det viktig at bokens handling tar meg på en reise, gjerne i både tid og sted. Men det må være et spennende sted. Jeg vil helst ikke lese en bok hvor handlingen er i Norge. Juvdal er et hederlig unntak.

Skal jeg velge en favorittlokasjon så må det være sørstatene i USA. Det er et eller annet med gode bøker som fanger stemningen i en liten sørstatsby. Den intense varmen, gresshoppesang, alle kjenner alle, og byen har sine bondknøler, sleske advokater, hemmelighetsfulle familier, rasister (Ku Klux Klan), arbeidsfolk. Småbyene har ofte en nerve gjennom motsetningene i de ulike sosiale lagene, og da spesielt mellom afro-amerikanske familier og rasistene. Ofte er det i dette skjæringspunktet man finner handlingen. Man skal ikke lese mange av disse bøkene før man får forståelse for hvor hjerteskjærende  rasismen (er) har vært i sørstatene gjennom tidene. Den ekstreme  «code of silence» man ofte finner i slike byer.

Allerede som ungdom likte jeg Tom Sawyer og Huckleberry Finn og deres eventyr av mange grunner, men spesielt for stemningen og handlingen rundt Mississippi.

Det blir ofte en fin nerve rundt handlingen fra en sørstatsby. Her synes jeg både John Hart og spesielt John Grisham fanger den stemningen jeg liker så godt. Men jeg må jo selvsagt også nevne «Drep ikke en sangfugl» av Harper Lee, «Bienes hemmelige liv» av Sue Monk Kidd (ja, jeg leser også damebøker) som gir akkurat den samme stemningen.

Her følger en morsom link for de som gjerne vil finne en bok hvor handlingen er lagt til et ønsket geografisk sted. På nettstedet finner du et kart du kan zoome inn på ønsket område.  

https://electricliterature.com/a-google-map-of-all-your-favorite-books-17f9d393b9c8

Og skulle du som meg like bøker med handlingen fra sørstatene så har goodreads en lang liste her https://www.goodreads.com/list/show/6825.Quirky_Southern_Fiction