Jeg er skeptisk til noe av byråkratiet. Jeg skjønner at vi må ha et byråkrati både i privat og i det offentlig, men har en oppfattelse av at byråkratier vokser av seg selv, og blir unødvendig store og tunge om det ikke holdes i tømme. Det lever sitt eget liv i organisasjoner og offentlig forvaltning. Og vokser gjerne ut av kontroll om mulig. Det tapper verten for energi og ressurser. Jeg blir lett utålmodig til tunge byråkratiske prosesser, spesielt når prosessen går i sirkel. Der hvor man hele tiden henvises videre, saksbehandleren skjønner saken og kan svare, men feil skjema er benyttet så jeg må tilbake og fylle ut en annet skjema før det kan svares osv.
I den anledning så fryder jeg meg når jeg leser bøker som parodierer byråkratiet, enten som hovedhandling, eller som en del av handlingen. Jeg tenker ikke mest på akademiske bøker om byråkrati, men skjønnlitterære bøker hvor byråkrati parodieres i forskjellig omfang.
Vi har jo forfatter som Michel Houellebecq som i hvert fall gjennom de bøkene jeg har lest av han har en gjennomgående kritikk ovenfor byråkrati, akademia og offentlig forvaltning som i seg selv har fornøyelig form. Men de bøkene er en smule for misantropisk og fulle av så mye annet, men kritikken mot byråkrati er der hele veien. I hvert fall i de tre jeg har lest som er «Serotonin», «Underkastelse», og «Utvidelse av kampsonen».
Et passende sitat mot byråkratiet finner vi i boken «Serotonin», «… fra et byråkratisk synspunkt er en god borger en død borger.»
For at bokens bredside mot byråkratiet skal være mest fornøyelig så er det når boken i seg selv har et humoristisk tilsnitt. Det føles ofte som en slags trøst om man føler seg fanget i en byråkratisk limbo rent personlig ved en eller annen anledning
Catch-22
«Cath-22» fra 1961 av Joseph Heller er en slik fornøyelig bok som i tillegg kan kalles en klassiker. En fin byråkratisk paragraf var paragraf 22.
«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte».
Eller den om en offiser som ligger på feltsykehus og må jobbe med å sensurere meniges personlige post (slik man gjør i krig). Han finner sin byråkratiske kontrollfunksjon så kjedelig at han velger å sensurere posten på absurd forskjellig måte hele tiden bare for gøy. Sine sensureringer signerer han med et alias slik at hans overordnede ikke skal forstå hvem han er. Derfor blir en annen offiser (byråkrat) plantet blant de som sensurerer i den hensikt å avsløre han. Denne offiseren går lei, og gidder ikke selv å sensurere og dermed blir han avslørt.
Hvem drar ikke kjensel på byråkrati her, et sterkt kontrollorgan som ikke kan, eller gidder å kontrollere seg selv med samme iver som andre skal kontrolleres.
Også artig når byråkratiets regler får prøvd seg under en brann på feltsykehuset, brannvesenet som har ansvar på den nærliggende militære flyplassen rykker ut for å slukke brannen. Når brannen er nær slukket så er et bombefly i ferd med å lande. Brannfolkene er da noe i villrede siden instruksen tilsier at de skal være stand-by landing stripen når bombefly lander. De velger å forlate det brennende feltsykehuset i tilfelle bombeflyet skal ta fyr når det lander. Instruksen vinner da over et brennende sykehus, krigsmateriellet prioriteres fremfor sykehuset med pasienter.
Haikerens guide til galaksen
Denne boken av Douglas Adams fra 1979 er også full av byråkratisk parodi. Huset til Arthur Dent skal rives, for at det skal bygges en vei. Faktisk på akkurat samme dag som hele jorden skal rives for å bygge en hyperromslig ekspressrute gjennom stjernesystemer for befolkningen fra andre planeter. Arthur Dent var helt uvitende om vedtaket om at hans hus skulle rives, og hadde ikke noe valg da han ikke hadde kommet med protester inne tidsfristen, og planene hadde ligget til gjennomsyn i kjelleren på det lokale planleggingskontoret i 9 måneder så var det nå for sent å protestere.
På samme måte kan ikke jordboerne protestere på rivningen av vår planet siden vi heller ikke hadde protestert innen tidsfristen. Vi hadde faktisk ikke en gang grunn til å spille overasket siden rivningsordnen av jordkloden hadde ligget til offentlig gjennomsyn på planeten Alpha Centauri de siste femti jordårene. Vår evne og mulighet til å forstå og protestere er helt fjernt for de intergalaktiske byråkratene.
Jordkloden ble revet unødvendig av en som egentlig ikke hadde lyst til å jobbe med å fjerne bebodde planeter. Årsaken til at vår klode ikke hadde behøvd å bli fjernet var ny type romskip akkurat hadde blitt lansert. Beskjeden om det nådde ikke frem i tide grunnet siden han var så grinete at budbringeren ikke turte å gi han beskjeden om at jordkloden ikke skulle fjernes.
The Peter principle
Så er det en bok jeg ikke har lest, men lest mye om, og hørt podcaster som omtaler «The Peter principle» av Laurence J. Peter og forfatteren Raymond Hul fra 1969. Grunnen til at jeg husker den er at jeg så TV serien med samme navn basert på prinsippet. Boken er homoriskrisk skrevet og kjent for prinsippet som wikipedia oppsummerer aller best for oss:
«Peter-prinsippet er antagelsen om at i organisasjoner hvor medarbeidere forfremmes på grunn av dyktighet og suksess, vil de til slutt forfremmes til lederjobber de ikke mestrer. Peter-prinsippet brukes ofte humoristisk eller satirisk for å forklare at det kan hope seg opp inkompetente ledere i en organisasjon på tross av at det er i alles interesse at det er de best skikkede personer er ledere Kortversjonen av prinsippet formuleres ofte som «I en hierarkisk organisasjon vil enhver stige til han har nådd sitt inkompetansenivå». Når en leder har nådd sitt inkompetansenivå vil de ikke lenger forfremmes siden de ikke lenger lykkes.»
https://en.wikipedia.org/wiki/Peter_principle
Peters følgesetning er «arbeid vil bli utført av personer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå». En annen konsekvens er nytten av «oppoverledelse», som er metoder for å manipulere sine overordnede for å forhindre at de skader sine egne ansattes produktivitet.
The Dilbert principle.
Dilbert er for mange en kjent avisstripe, men hele konseptet Dilbert har en formidabel dybde, en enkel avisstripe er ikke dette universet verdig. Prinsippet er basert på mye av det samme som The Peter principle. Men her er det noe mer kynisk ettersom de som ikke fungerer i produksjonslinja systematisk forfremmes, eller side forskyves til støttefunksjoner. Dette for å få uproduktive personer vekk fra der det faktiske arbeidet gjøres. Det er forskjellen fra The Peter principle, hos Dilbert har de aldri vært produktive. Boken «The Dilbert Principle» har en ekstra morsom dimensjon siden det tatt med anonymiserte mailer fra fan av Dilbert som beskriver absurde byråkratiske situasjoner på arbeidsplassen. Ellers er boken full av parodier på byråkratiske prosesser og sjargonger.
Kamerat Napoleon
Boken er mest kjent som en politisk satire med en bredside mot sosialisme og kommunisme. George Orwell må ha hatt en tydelig mistro til byråkratiet, men det presenteres ikke humoristisk slik jeg liker å lese «mobbing» av byråkratiet. Det er som i hans enda mer kjente bok «1984» dystopisk, mørkt og skremmende hvordan byråkrater sikrer seg makt, misbruker makten til å kontrollere og tyrannisere. Men på slutten av «Kamerat Napoleon» så finner man litt humor i hvordan grisene stadig skriver rapporter som aldri leses, samtidig som arbeidsdyrene må jobbe hardere for å holde byråkratene med ressurser.
Det var noen bøker som i forskjellig grad parodierer byråkratiet, men jeg tar gjerne imot flere lesetips i denne sjangeren. Byråkratiet er en dyd av nødvendighet, men i et samfunn med litt for stor tilgang på ressurser så kan det blir for stort. Og der ligger det mye god underholdning.
Jeg kjenner en som stadig måtte rapportere noe i jobben sin, om rapporten uteble så ble den purret på. Han mistenkte at rapportene ikke ble lest, så en dag skrev han som eneste setning i rapporten: den første som leser dette kan henvende seg til mitt kontor å få tre flasker vin. Ti år etter har fortsatt ingen gjort krav på flaskene.
Eller tenk på legen Torgeir Bruun Wyller som var så lei av unødvendige og pålagte skjemaer at han skrev ned fiktive sykdommer til Statens legemiddelverk uten at noen reagerte. Noen av sykdommene han skrev var:
Til substitusjon av B-vitaminmangel hos hamster
Forebygging av tromboembolisk sykdom hos kolibri
Til substitusjon av fosfatmangel hos muldvarp
Til behandling av kvalme vannbøfler
Forebygging av reernæringssydrom hos kongeørn
Mot hjerneødem hos rødspette
