Kingsbrigde triologien av Ken Follet

Perfekt som et hårete lesemål for vinteren

Å legge fra seg den siste boken i Kingsbridge triologoen til Ken Follet føles som å flytte fra en kjær by hvor du har gode venner. Det føles tomt.

Nå har jeg fulgt hverdagslivet i England fra 1100-tallet frem til slutten 1500-tallet, med noen hopp i tid selvsagt. Den første romanen er delt i 2 bøker. Stormenes tid, Sverdet og korset, og Katedralen.  Handlingen knytter seg til forskjellige familiers liv og virke rundt byggingen av en katedral på 1100-tallet i England.

Neste bok, I all evighet (2), hopper frem til 1327. Man er fortsatt i samme by, og følger familieliv og virke rundt den samme katedralen. Her leser man om etterkommerne til noen av personene fra den første boken.  Personlig synes jeg denne boken er den mest gripende og triste. Rammene også her er flere, men kan nevne et kloster, og en særdeles gripende skildring av svartedauden. Ken Follet har virkelig beskrevet livet under svartedauden på en måte som gjør det hele nesten klaustrofobisk. En utrolig historieleksjon, ikke bare i livet under en slik pandemi, men også hvordan legevitenskapen og den religiøse legevitenskapen drev profesjonskamp mens folk døde.

Den siste boken, Den evige ilden, tar oss til 1500-tallet. Her en det litt mer av det storpolitiske spillet rundt dronningkampen om den engelske tronen som fenger. For meg litt annerledes enn I All evighet, som jeg synes var litt mer personskildring.

Disse tre historiske romanene knytter på imponerende måte personskildringer og hverdagsliv opp til flere historiske hendelser, både store og små. Dette er veldig interessant og lærerikt. Leseren får følge bygging av storslåtte klostre, katedraler og bruer. Forfatteren skildrer krig, pest og store politiske omveltninger for å nevne noe.

Kingsbridge trilogien gjør at man får lyst til å lese mer om Engelsk historie. I hvor stor grad bøkene er historisk korrekt er jeg personlig usikker på. Litt googling viser at Ken Follett høster gode tilbakemeldinger på den historiske presisjonene i bøkene, både på hendelser og beskrivelsen i dagliglivet. Kingsbridge katedralen er i seg selv fiksjon.

Samlet er disse bøkene på over 3000 sider, men det går lekende lett å lese. Akkurat nå kunne jeg ønske meg 1000 sider til. Det er noe med hvordan Ken Follet klarer å hente tilbake karakterer og hendelser fra tidligere i boken på en måte som gjør at du raskt husker hvem de er. Her er Ken Follet en av forfatterne som jeg synes er best til å minne leserne om ting du kanskje kan ha glemt for 100 sider siden.

Det er for meg nesten umulig å beskrive handlingen gjennom 3000 sider på en levende måte. Dette er et verk som alle kan lese. Fiksjonen er drivende god, og du får nesten gratis og spennende historieundervisning på kjøpet.

Man kan godt lese bøkene for seg selv, de er avsluttende og gode nok alene. Skulle jeg da gjette så vil jeg tenke at leseren som er opptatt av personskildringer vil like I all evighet noe bedre enn for eksempel Den evige ilden, som er noe mer storpolitisk.
Om du likte Havets Katedral så er etter min mening Stormenes tid noe av det samme.

For meg så var den morsomste historieundervisningen den jeg fikk fra boken den Den evige ilden (3). Spennende å lese hvordan England ved Dronning Elizabeth I utviklet og benyttet seg av spioner og var ekstremt avhengig av sine egne agenter for å motstå attentatforsøk i det dypt religiøst splittede Europa og England. Dette var uvanlig fengende.

Etter å ha lest bøkene så leste jeg videre på nettet om Dronning Elizabeth I som bygde historiens første velutviklede og systematiserte spionnettverk. De brukte koder, dechiffrere fiendens koder og benyttet dobbeltagenter. Takket være etterretning kunne Englands flåte slå overlegne styrker.

En av spionene vi følger tett i boken Den evige ilden er basert på en av Dronning Elizabeth I ekte spioner, han signert sine rapporter med «007».

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg