Å snakke med fremmede.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

 

Tittel: «Talking to strangers».
Forlag: Penguin books
Utgitt: 2019
Språk: Engelsk
Antall sider: 386
Forfatter: Malcom  Gladwell

Jeg er helt sikker på at alle gleder seg til pandemien er over og vi kan sosialisere igjen. Selv de mest introverte av oss har fått nok nå. Jeg har på følelsen av at når hverdagen er tilbake igjen, så vil vi sette større pris på det som vi tidligere har tatt som en selvfølge. Jeg håper, og tror at alt fra sossete kaféer, brune puber, konditorier, restauranter og alle arenaene vil merke en tilstrømning som overgår treningssentrenes første hverdagen i januar.

Mens vi gleder oss til å treffe folk igjen hadde jeg lyst til å lese en bok i kategorien selvhjelpsbøker. Det er i korte trekk en bok om kommunikasjon, misforståelser, antagelser og fordommer vi har når vi snakker med fremmede. Det er ikke en bok om teknikker for å bli kjent med fremmede, slik jeg trodde. Men en bok om hvordan man ikke skal rote til hensikten, og målet med din samtale med en du ikke kjenner.

 

Bokens innledning er en sjarmerende historie om forfatterens engelske far som besøker forfatteren i New York. Faren er en enkel fyr som bryr seg mest om matematikk og hagearbeid, han er helt ukjent med kjendiser. Når forfatteren treffer sin far så spør han hvordan formiddagen i NY har vært. Faren veldig fornøyd siden han har hatt en veldig lang og trivelig prat med en fremmed på hotellet. Han fikk ikke med seg navnet på den fremmede, men de hadde pratet om hager. Han syntes det var litt plagsomt at folk hele tiden tok bilder, og kom opp til den fremmede for at han skulle skrive navnet sitt på et papir. Til den dag i dag så vet ikke forfatterne hvem kjendis faren snakket med, men han avslutter innledningen med «Sometimes the best conversations between strangers allow the stranger to remain a stranger».
Det var et bra sitat som jeg tenkte en del på. Det er mange type samtaler og bøker om kommunikasjon, men bøker om kommunikasjon med fremmede har jeg ikke sett før.

Så jeg fortsatt inn i boken, overbevist om at dette var en fin bok å lese for å glede seg til vi igjen kan gå ut å treffe folk.

Bokens tittel og innledning kan dessverre mislede, for dette er i utgangspunktet ikke en hyggelig bok om å i å bli kjent med fremmede. Det er en bok om å ikke misforstå, bli lurt eller feile på noen måte i ditt møte med fremmede. Dette er i realitet en viktigere bok enn å finne teknikker for «small talk». Det er en bok som har til hensikt å unngå konflikter.

Jeg har lest flere bøker om å «lese» mennesker, kroppsspråk, avsløre løgner, og spesielt har jeg likt Henrik Fexus. Det var overaskende at dette også var en bok som berører disse temaene. Siden jeg liker slike bøker, jobber i sikkerhetsbransjen og er opptatt av bakgrunnssjekk som fag, så var jo denne boken midt i blinken allikevel. Jeg leste ivrig videre, og tenkte at «vanlige» folk som ville ha en bok for å skjerpe sine sosiale evner på en god måte må ha blitt veldig skuffet. Etter å ha lest over halve boken så er man muligens mer mistroisk mot fremmede enn noen gang. Spesielt når boken starter med historien om Sandra Bland, og en situasjon med en politimann som fikk tragisk utfall.

Du må møte fremmede med forsiktighet og ydmykhet ovenfor dine egne evner til å «lese» fremmede. Du kommer til å ta feil, og du fortsetter å ta feil. Om du får en magefølelse om at noe skurrer, så vil du mest sannsynlig rasjonalisere det hele bort. Altså, du tar over narrative til individet som lyver for deg, og lyver for deg selv til fordel for den du prøver å forstå sannheten om. Altså du kjemper mot ditt eget instinkt som sier deg at her er det noe som blir deg fortalt som ikke stemmer. Dette var også tilfelle for flere eksempler i boken. For eksempel Scott Carmichael som jobbet med kontraspionasje i en av de hemmelige tjenestene i USA. Jobben hans var å finne spioner i egne rekker. På bakgrunn av tips, avhøres en som senere avsløres som spion. Han stilte et spørsmål som var midt i blinken og skapte uro hos henne. Dette rasjonaliserte han bort med at han kanskje traff en annen nerve hos henne, at hun kanskje hadde en elsker, eller var lesbisk. Ikke at hun kanskje var spion, noe det senere viste seg at hun var. Det spørsmålet som han rasjonaliserte bort var det beste spørsmålet han kunne ha stilt for å avsløre det hele.
Hvorfor? Vi er utstyr slik fra naturen sin side, dette er biologisk utviklet. Alle liker de som er positivt innstilt til fremmede, ingen liker de som er litt «paranoide» og kritisk innstilt. Selv når vi velger partnere i livet vårt, kollegaer, eller samarbeidspartnere så går vi for de positivt innstilte.

Kanskje vi skal være litt mer positivt innstilt til de som av natur er litt kritiske også? Eller positivt innstilt til vår egen indre alarmklokke, instinktet eller magefølelsen vår. Spesielt lytte til det som i tillegg er litt «yurodivy» (et spennende begrep vi lærer om i boken). Altså en som nærmest er litt «smågal» og ikke følger de vanlige sosiale konvensjonene, men som stiller spørsmål der ingen andre tør. Disse stiller spørsmål også til vedtatte sannheter. Som for eksempel Harry Markopolos som var den første til å bevise Bernie Madoff’s ponzi svindel, men som ikke ble trodd. Eller gutten som turte å si til keiseren «men han har jo ingen klær». Etter hjemlige forhold så tenker jeg her bl.a. på saker hvor noen har fått en jobb med en større, eller mindre CV forfalskning i bunnen. Har vedkommende først fått en jobb med en slik forfalskning, så fortsetter karrieren basert på løgnen. Den første store, eller lille løgnen blir ikke fanget opp siden alle tror at noen andre har sjekket ut dette og funnet det korrekt. Helt til en eller annen «yurodivy» biter seg fast i saken og graver og spør. Utfordringer er bare at Harry Markopolos stolte så lite på folk, han var innstillet som person på mistillit. Det gjorde at han feilet i å gjøre sine mistanker offentlig kjent på den mest gunstige måten. Han fant ingen han stolte på da han ville gå ut med sine bevis.

Boken er bygget opp gjennom spennende historier fra virkeligheten. Forfatteren bygger en leksjon innen flere type feil som gjøres i møte med fremmede basert på disse historiene. De er historisk korrekte, men de er så spennende presentert at de kan jo nesten leses som en thriller for seg selv.

Så her får man mye bra, spennende historier og refleksjoner om seg selv og andre.

Det er noen svært mørke og krevende kapitler i boken. Det er bl.a. et kapitel som omhandler hvordan det er mulig at store overgrepssaker ikke blir stanset så tidlig som de kunne ha vært. Dette er en komplisert og krevende materie, men jeg er helt sikker på at vi alle har noe å lære av det kapittelet også. Spesielt de som jobber med barn og unge burde være veldig nysgjerrig på dette kapittelet. Det er ofte svake og dårligstilte som varsler om overgrep utført av populære samfunnsstøtter.  Det er nærmest essensen av boken, hvor vanskelig vi har for å ta selv åpenbare signaler, rasjonaliserer det bort. Særlig når varselet knytter seg til en populær ressursperson.

Det er et kapittel som dreier som om forklaringer gitt der hvor både vitner, gjerningsmann og offer er beruset i forskjellig grad. Et kapittel jeg kan tenke meg er mest spennende for advokater og politifolk som skal håndtere «fyllesaker».

Med kapittel som «hva skjer når den fremmede er en terrorist som skal avhøres» i en tikkende tidsbombe-sak. Kapittel er en slags casestudie i verdien av samtalene med terroristen Khalid Sheikh Mohammad mens han ble holdt våken i en uke og utsatt for vanntortur 183 ganger av CIA.
Da kan man trygt si at boken har tatt et langt steg vekk fra å være en koselig bok om å få nye venner, til en bok om å «lese» fremmedes troverdighet under svært varierende forhold.

Noe sier meg at vi menn kanskje ikke er de som er mest ivrig på lese selvhjelpsbøker om kommunikasjon. Dette må åpenbart være den boken om mellommenneskelig kommunikasjon som burde tiltale menn mer enn vanlig. Eksemplene er fra 2.verdenskrig, spioner, etterretningsorganisasjoner, terrorister og mye vi liker å lese og lære av.

Boken gir godt tankegods og refleksjoner om deg selv i møte med andre. Boken er interessant, spennende, den er drivende lett å lese. Ingen vidløftige tunge teorier, til fordel for spennende eksempler. Man får kanskje litt mindre lyst til å snakke med fremmede. Men som Malcom Gladwell skriver; vi har ikke noe valg i dagens samfunn, vi må snakke med fremmede hele tiden. Vi kan ikke forandre konteksten den fremme befinner seg i til å passe til vår forståelse av den fremmede, derimot bør vi lage oss noen teknikker for å nullstille oss.  Vi må også slutte å dømme andre som misforstod, eller ikke oppfattet andre rett. Det kan være politimannen som ikke så det hele bilde med en gang, den gode læreren som ikke oppfattet det som i ettertid var åpenbart at alle burde ha forstått, lederen som ikke antok det verste med en gang et varsel kom inn.  Om alle skulle vært som Harry Markopolos som så det verste i alt og alle hele tiden ville vårt samfunn stoppe opp, men vi kan utvikle oss selv til å forstå at andre har en helt annen kontekst i sin dialog med deg selv, og at vi ikke vet noe som helst om den konteksten.

Den setningen som ga meg en aha-opplevelse var, «We do not understand the importance of the context in which the stranger is operating». Sitatet kom i et mørkt kapittel om Sylvia Plath som tok sitt eget liv. Vi må i større grad forstå i hvilken kontekst den fremmede står i, ikke bare prøve å forstå vedkomne, men å se helheten den fremmede snakker ut fra fremfor å basere oss på egne antagelser.

Boken avslutter med Sandra Bland, som på en måte tar all negativitet ned, og fører boken inn i et konstruktivt spor. Sjeldent har jeg lest er bok som kaster så mange baller i luften og fører deg inn i så mange tankerekker, men som ved hjelp av eksemplet Sandra Bland, lar hele boken elegant falle på plass.

Som en oppladning til boken så vil jeg anbefale HBO serien «Say Her Name: The Life and Death of Sandra Bland». Jeg tror historien om Sandra Bland er vesentlig for forfatterens motivasjon.

 

https://no.hbonordic.com/movies/say-her-name-the-life-and-death-of-sandra-bland/1f10ced-00fe725fdf6

 

2 kommentarer
    1. Interessant! Jeg plaprer i vei til folk på gaten, så noen veiledning i selve kunsten, har jeg overhodet ikke brukt for. Men eventuelle skjulte, gjerne underbevisste intensjoner er imidlertid noe jeg kan se for meg som interessant å få innblikk i.. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg