Jeg tenkte at nå var det tid for å lese en klassiker igjen. Det var med litt lave forventninger jeg begynte å lese klassikeren Catch 22. Årsaken til mine lave forventninger var at på min faste side hvor jeg liker å diskutere bøker med andre, kunne jeg se at dette er en bok som veldig mange lesere gir opp å lese. Det er en bok som flere ønsket å ha lest, men de hadde gitt seg flere ganger. Det virket på meg som at side 100 var en slags magisk grense. Så første mål var 100 siders merket.

Catch 22 av Joseph Heller kom ut i 1961, og er kategorisert som svart humor, satire, absurd fiction, krigsroman, historisk fiksjon. Videre er den en antikrigsroman, og en kritikk av byråkrati generelt.

Du kan kjøpe den på cappelendamm.no for kun kr 99.-

Den kommer som miniserie på TV 2 Sumo og C More 18.mai 2019. Det er strømmetjenesten Hulu som har rettigheten til serien. Hulu hadde også den kjente The Handmaid’s Tale. George Clooney har en stor rolle i Cath-22 og traileren på youtube ser veldig bra ut.

Mange kjenner til utrykket Catch-22 som er en slags absurd dilemma hvor uansett hva du velger så havner du i en sirkel som fører til samme negative resultat, man kommer ikke ut av loopen.

Jeg tenker at dette kan være en personlig situasjon, altså et eget negativt tankesett, men ofte brukt som en beskrivelse av en byråkratisk situasjon.

Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:

«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.

«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.

«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.

Som en som misliker byråkrati sterkt fant jeg første gleden av parodi av byråkrati allerede på side 10. En offiser som ligger på feltsykehus må jobbe med å sensurere meniges personlige post (slik man gjør i krig). Han finner sin byråkratiske kontrollfunksjon så kjedelig at han velger å sensurere posten på absurd forskjellig måte hele tiden bare for gøy. Sine sensureringer signerer han med et alias slik at hans overordnede ikke skal forstå hvem han er. Derfor blir en annen offiser (byråkrat) plantet blant de som sensurerer i den hensikt å avsløre han. Denne offiseren går lei, og gidder ikke selv å sensurere og dermed blir han avslørt.

Hvem drar ikke kjensel på byråkrati her, et sterkt kontrollorgan som ikke kan, eller gidder å kontrollere seg selv med samme iver som andre skal kontrolleres.

Så etter tre sider til kommer neste allegori som er antikrig og antibyråkrati under ett. Det bryter ut brann på feltsykehuset, og brannvesenet som har ansvar på den nærliggende militære flyplassen rykker ut for å slukke brannen. Når brannen er nær slukket så er et bombefly i ferd med å lande. Brannfolkene er da noe i villrede siden instruksen tilsier at de skal være stand-by landingsstripen når bombefly lander. De velger å forlate det brennende feltsykehuset i tilfelle bombeflyet skal ta fyr når det lander. Instruksen vinner da over et brennende sykehus, krigsmateriellet prioriteres fremfor sykehuset med pasienter.

Jeg liker også veldig godt hvordan en bok fra 1961 klarer å parodiere noe man kjenner godt igjen i byråkratiske organisasjoner selv i 2019. Kokken som ikke klarer å lage mat får en fin jobb i administrasjonen, slik at han ikke skal ødelegge mer mat. Eller majoren som gjør så dårlig jobb at andre offiserer forfremmer han slik at de får han vekk. Her treffer man jo både The Dilbert principle fra 1995 og The Peter principle fra 1969 på en humoristisk måte.

Møtte veggen på side 114…men hvorfor? Dialogen er for så vidt morsom, men er som en endeløs rekke av absurde samtaler. Unnskyld for den dårlige sammenlikningen, men om man har hørt 2 tungt rusede/berusede ha en diskusjon om noe en gang så føles dialogen litt slik. Gøy til å begynne med, men man går lei, veldig lei.

Så på side 269 skifter det hele litt og dialogen blir mer givende

Bokens raljering av byråkratiets vesen er gjennomgående, og for meg som er et mostander av byråkratiets vesen, er eksemplene mange og veldig underholdene. Dette innlegget blir for langt om jeg skal trekke frem noen av de beste eksemplene.

Bokens historie gjør det lett å glemme og merke seg de absurde situasjonene som oppstår gjennom historien faktisk er parodi på byråkratiets vesen. For eksempel når Milo Minderbinder sin organisasjon (Syndikatet) som startet som et fritt kapitalistisk system, nå er så byråkratisert et det er umulig å forstå galskapen. Han er selv den eneste som tilsynelatende forstår systemet. Offiserene er livredd for å miste Milo, så han slipper farlig tjeneste. Kun for å opprettholde et fullstendig unødvendig kapitalistisk byråkratisk apparat.

Uansett, boken har mange innfallsvinkler og en leser vil sikkert se forskjellige momenter basert på egen erfaring og ståsted. Det er kanskje en god grunn til at man på bokkilden.no kan kjøpe en 200 siders bok om det å forstå boken Catch-22.

En krevende bok jeg mange ganger angret på at jeg startet på, men glad jeg leste.

Nå har jeg i det minste en god forståelse og et bilde av det klassiske utrykket Catch-22.

Om du skal lese kun en klassikker i år så bør du etter min mening vurdere en annen bok.