Jeg er motstander av vold, tilfeldig vold og alt som er ulovlig. Kampsport skal bare utøves som idrett innen de rammene vi til enhver tid har i Norge. Når jeg skriver om slåssing her, så er det et samlebegrep for organisert og lovlig kampsport.
Etter noen år som aktiv bokser i min ungdom har jeg fortsatt en brennende interesse for boksing. Noen ser kun to menn som står og slår hverandre i hodet til en faller. Hvem kan påføre den andre mest hjerneskade på kortest mulig tid? De innvidde ser strategi og taktikk i en spennende kamp.
En praktisk form for sjakk. Du må forstå motstanderen din, nøytralisere taktikken og ta han ut på den måten dine styrker passer hans svakheter. Den som først forstår helheten i kampen, og omdanner dette til praktisk boksing nærmer seg en seier.
For meg er boksing, kickboksing og MMA også noe dypere. Det er en arena hvor de som har behov for det, kan tre ut av sivilisasjonens trygge rammer og teste sitt eget mot, mann mot mann. Det er noe primitivt og urmenneske over dette som fasinerer noen av oss. Og da spesielt kampsportene som inkluderer det vi kaller knockout. Altså boksing, MMA, Kickboksing og Thai boksing som har det ytterste risikomoment i utøvelsen.
Det fasinerer meg mer og mer etterhvert som vi lever i et samfunn som på mange måter fordømmer gutters hang til det å være litt mye gutt. Jeg husker at jeg selv reflekterte over det som ung bokser.
I ringen er jeg helt alene, det kommer til å gjøre vondt, en eller begge av oss kommer til å blø.
Det er vond og ydmykende å falle i canvasen. Mest av alt husker jeg nervøsiteten før kampen.
Noen uker før kampen sa treneren at jeg er tatt ut til stevne. Datoen nærmet seg. Vi møttes på et fast sted i Tønsberg, Bjørns Cafe, felles avreise i en gammel VW buss. Til en by i Norge eller et annet land. Litt praktisk på stedet, før vi så kampprogrammet hvor ditt navn stod vs en eller annen fyr du ikke visste noe om.
Jeg bodde ganske lang unna treningslokalene, syklet alene i 35-40 minutter til/fra treningen og fikk derfor god tid til å tenke på sporten min. Allerede som 15-åring var jeg ganske reflekterende over at jeg tross alt drev med en knockout idrett. Altså en aktivitet hvor det som ellers er straffbart og forbudt er prisverdig. Venner og familie kom for å heie på meg i mitt forsøk på å slå en annen ung gutt i svime. Det var noe over det å drive med boksing som minnet om et gammelt manndomsrituale. Boksingen ga en følelse av å stå i noe ekstraordinært krevende. Du fikk en anledning til å teste om du hadde det i deg å være tøff når det gjaldt. Ikke alle gutter og ungdommer har det behovet, men for de som har behovet så er det ganske brennende.
Boksingen ga også meg som ungdom et miljø hvor det var litt ekstra «mann». Jeg husker fortsatt lukten av svette hansker, skiltet med «forbudt å spytte på gulvet», guttehumoren i garderoben. Oppvarmingen var noe vi kalte «rugbybasket», basketball hvor vi sloss om ballen. Det var ikke lov å sparke ballen, for da kunne du komme til å sparke en hånd. Og alle boksere er redd for håndskader. Det er kanskje den skaden en bokser frykter mest, for det tar lang tid å helbrede og da kan du ikke slå så hardt du vil. Heldigvis har vi gode bandasjer og hansker som beskytter hendene mer en motstanderens hjerne.
Min første kamp.
Men også den ekstreme respekten som vi hadde for trenerne våre husker jeg godt. Så hardt vi strakk oss for selv den minste annerkjennelsen, og den kom sjeldent, men når den kom var den ekte.
Det var spennende å komme over en bok med en akademisk og praktisk refleksjon over sporten jeg elsker.
Tittel: «Professoren i buret. Hvorfor menn sloss og hvorfor vi liker å se på».
Tittel på engelsk: «The professor in the cage»
Utgitt: 2015
Språk: Norsk
Antall sider: 306
Forfatter: Jonathan Gottschal
Umiddelbart så er det noe kleint over boken. Det er en mann som nærmer seg 40, som føler at den akademiske karrieren har gått i stå. Det virker som om han bestemmer seg for å starte med MMA nærmest som et slags opprør mot sitt eget akademiske liv og kollegaene. Muligens et utløp for en middelaldrekrise av noe slag. Tankene går raskt til filmen «Fight Club». Det er allikevel noe interessant når en godt akademisk utdannet og trent person nærmer seg knockout sporten, og å lese om hans refleksjoner. Sporten står i kontrast til så mye i dagens samfunn. Disse sportene er på en måte en overlevering fra tidligere tider, og er egentlig malplassert i det vestlige samfunn i 2021.
Boken innleder med å sette kampsporten i et historisk lys, duellens historie og all form for rituell vold. Selv for en som har fulgt boksing i 35 år så lærte jeg mye nytt, og fikk interessante perspektiver på kampsportens plass i samfunnet før og nå. Jeg synes også at kapittelet om overgangen fra tradisjonsbundne sakrale, nærmest religiøse og mystiske kampsporter til praktisk vold i MMA var spennende. Forfatteren skriver at MMA hadde startet «opplysningstiden» innen kampsport. Vi er nå inne i en periode med fokus på svært praktisk kampsport og realistiske selvforsvarskurs.
Jonathan Gottschal setter kampsport i sammenheng med tradisjonelle rituelle dueller som måtte til for å opprettholde ære etter at en provokasjon var gitt.
Jeg synes at Gottschal bruker en for stor andel av boken på å argumentere for forskjellige sosiale og biologiske faktorer mellom menn og kvinner i forhold til fasinasjonen av kampsport. Både som utøver og tilskuer. Den delen var for så vidt interessant nok, om en noe gjentagende.
Det er også noe forfriskende politisk ukorrekt å drøfte de kjønnslige forskjellene med bakgrunn i fasinasjonen for KO kampsporter. Det var også med stor enighet jeg leste om hvordan barn i den moderne verden nærmest presses ut av den maskuline leken; «… man for eksempel i flere tiår slått ned på guttaktige måter å leke på snarere enn å slutte opp om maskuline adferdsmønstre, og det har vært nulltoleranse ovenfor ethvert tilløp til ekte eller foregitt aggresjon (som lek med pistoler eller sverd)…» Trenger man eksempel på det er det bare å gå inn i en moderne leketøysbutikk og se hvor lite det er av de gamle voldslekene som lekepistoler og sverd av ymse art. Overgangen fra dagens siviliserte samfunn til en burkamp i MMA blir derfor ekstrem. Og er det muligens derfor den mest ekstreme kampsporten MMA stadig vinner terreng med millioner solgte pay per view. Altså den vestlige verden blir stadig mykere, nærmest et androgynt samfunn, samtidig er MMA verdens raskest voksende sport.
Det er et problem med boken at den ofte havner på ville veier. Det er tross alt et stykke fra dagens kampsport til middelalders tortur. Og det er veldig vanskelig å se sammenhengen mellom tilskuerlysten til romersk tortur til dagens tilskuere på kampsportarenaen. Det er også for mange eksempler på dyrenes rituelle voldsbruk og urmenneskets behov for vold. Men det er greit, urmennesket lever biologisk sett fortsatt i oss, så til en viss grad er det interessant å se dette i sammenheng.
Jeg likte også godt bokens fokus på at både utøvere og tilskuere av tøffe kampsporter er fredelige og vennskapelige folk. Det er mer tribunevold på diverse fotballarenaer for å si det slik. Det er også et spesielt forhold jeg husker fra min tid som bokser. Om en dommer påpekte at jeg avleverte et ureglementert slag, eller gjorde noe ulovlig, så bukket vi og tok imot uten å diskutere med dommeren slik vi alltid ser på lagsporter. Også om vi ikke var enig med dommeren.
Om en av dagens fightere gjør noe ulovlig på en utilsiktet måte så ber de om unnskyldning, og får en vennskapelig fist bump tilbake. Jeg har også mange ganger sett at to fightere har en formidabel utveksling med spektakulære kombinasjoner, så smiler de og gir hverandre en hyggelig annerkjennelse under kampen.
Det er noe med kampsport, men også kampsporttrenere. Jeg trener kickboksing hos TS Kampsportsenter i Tønsberg. Det er noe magisk med å gå inn dørene der, alle bukker, ingen snakker i munnen på hverandre, om treneren tiltaler deg så spretter du opp og bidrar. Man sitter pent og kler seg riktig. Det henger et oppslag der, jeg husker ikke teksten nøyaktig, men budskapet er «om du hjelper sidemannen din så blir du bedre selv».
Jeg tror ikke at alle vet det, men treneren der har en ledelsesfilosofi som er dyp og utfyllende.
For min del synes jeg at det er fascinerende at et viktig moment for han er at alle som trener skal ha hørt navnet sitt minst en gang pr økt. Alle skal bli sett og tiltalt på en god måte.
Tilbake til boken: Boken er tidvis interessant, men den handler dessverre alt for lite om kampsport. Det er synd, for det hadde vært veldig spennende å følge en akademiker uten tilknytning til kampsport frem til en reell MMA kamp. Gjerne noe mer om treningsmetoden også. Noe filosofering kunne vi ha levd med, men dette ble dratt for langt ut i biologien. Dessuten ble det en noe sentimental memoar over hans tid som kampsportutøver. Er du glad i kampsport på et litt dypere nivå så les den gjerne.
Avslutningsvis, dette er min oldefar Just og på bildet var han kun 18 år. Han skulle bokse sin første kamp. Han knakk kjeven på motstanderen så brutalt at han senere valgte å bli bryter istedenfor. Oldefar mente det var best for alle.
Just levde fortsatt mens jeg var bokser, og det var noe spesielt med å snakke om min siste kamp med en bokser fra den gamle skolen. Jeg følte da at vi stod hverandre ganske nær. En forståelse og samhold mellom oss som har stått mann mot mann i ringen.