Jeg har akkurat lest ferdig en bok som jeg tenker at må være den perfekte boken om du allerede nå planlegger påskelektyren. Personlig skulle jeg gjerne ikke ha lest den nå, men spart den til påsken om jeg hadde visst bedre. Men for all del, boken passer året rundt. Hvorfor jeg tenker påskekrim kommer jeg tilbake til.
Sort messe av John Dickson Carr
Utgitt: Første gang i 1937, så i 1985 og 2009
Forlag: Aschehoug
Orig.tittel: The burning court
Den ligger på bokkilden.no og boklubben.no som paperback til kr 179.-
Jeg ble tipset om denne boken av Tom Egeland, og da hadde jeg ikke annet valg enn å lese den.
Andre tungvektere som har anbefalt boken er André Bjerke som i en innledning til en Carr-novelle i krimantologien ‘Store detektiver’ skriver. «Blir jeg spurt om hvilken kriminalroman jeg anser som den beste jeg noensinne har lest, vil jeg ikke nøle et øyeblikk. Svaret er ‘The Burning Court’ av John Dickson Carr».
Dette er etter min mening en klassisk krim av beste sort, den typiske klassiske, engelske kriminalsjanger. Et «lukket rom mysterium», et begrenset antall involverte og mistanken flytter seg hele tiden. Mye av handlingen er basert på dialog i en gruppe. Det er gjennom dialogen at mistanken om hvem som er gjerningspersonen hele tiden flytter seg. Det er selvsagt også slik at det skjer noe i boken, noen hendelser påvirker mysteriet, men dialogen er sentral.
Kanskje også derfor boken har vært en suksess som hørespill i flere land.
Det som gjør denne boken ekstra spennende er at den stadig lar leseren lure. Er det en grøsser, altså er god gammeldags spøkelseshistorie, eller en kriminalroman? Stemningen i boken er i hvert fall upåklagelig, og når boken starter med «Det var en gang en man som bodde ved en kirkegård..» så er stemningen gitt.
Handlingen foregår Ny-England i USA, i et velstående miljø på 30-tallet, men leseren føres også til Frankrike på 1600-tallet med svart magi og hekser. Mysteriet starter med at forlagsmannen Ted Stevens har fått et nytt bokmanuskript fra en av sine forfattere, og stor er overraskelsen hans da han i manuskriptet finner et bilde av en giftmorderske som ble henrettet i 1861. Kvinnen er helt lik Teds kone, og har til og med et helt likt smykke. Navnet er også det samme… Ikke lenge etter dukker det opp et lik, en mann som døde etter symptomer på arsenikk forgiftning.
Som jeg har skrevet om tidligere, jeg liker veldig godt å lese eldre bøker, det er noe med språket og samtaleformen jeg liker. Høfligheten mellom herrer i enhver diskusjon i eldre bøker som dette er fornøyelig.
Her er et godt eksempel på høfligheten, dialogen og et språk som jeg koser meg med i slike bøker. Dialogen kommer etter at en gift dame har vært en hel natt hos en annen herre.
«Nå ja, det hadde ingen fare og hun ble ikke skandalisert. Rent bortsett fra at jeg lever sammen med min husholderske, fru Murgenroyd, som også bor i mitt hus, torde min alder i og for seg være garanti nok». Han var 75 år gammel.
Senere i dialogen svarer ektemannen:
«Og ettersom det å snakke rett ut for Dem later til å være synonymt med å snakke grovt, vil jeg ikke vike tilbake for å antyde, med så skånsomme ord som mulig, at De neppe er den typen som min kone skulle foretrekke om hun aktet å utvide sine erfaringer og begynne å studere ekteskapsbruddets mer subtile tekniske nyanser».
Denne meget gode kriminal romanen, eller er det en grøsser er en påskekrim av beste Agatha Christie stil. Jeg røper ikke noe mer, men du rekker å bestille den til påsketuren.
God lesning!