Det er en stund siden jeg har skrevet et innlegg, men en hyggelig melding fra en bekjent ga meg den motivasjonen jeg trengte.
Takk til alle som gir andre en klapp på skulderen!
Jeg har alltid vært fan av svart humor, gjerne med en god dose satire. Nesten skamfullt ler jeg av bøker med et morbid tilsnitt. Heldigvis så er det godt med forskning som bekrefter at det ikke er noe som helst galt med oss som liker svart humor. I tillegg er det slik at de med sans for svart humor ofte har høy IQ, er mindre aggressive, mindre negativt humør, og var i tillegg høyere utdannet. Det er heller ikke noe som skulle tilsi at de med svart humor har et snev av sadisme i seg.
Du kan altså være en helt allright person selv om du ler der du føler at andre nærmest reagerer med avsky.
Wikipedia beskriver svart humor:
Svart humor, også kalt morbid humor og annet, er en spesiell grotesk, pessimistisk eller svartsynt form for humor og satire der emnet er alvorlig og gjerne kan gjøre folk opprørte, slik som død, krig, narkotika og lignende. Provokasjoner og lek med tabuer er ofte en viktig del av den svarte humoren, som kan betraktes som en måte å vekke dem som ser og hører, og dermed et virkemiddel for å endre holdningene i samfunnet. Svart humor er ofte preget av ironi, men også det tragikomiske.
Min første opplevelse av svart humor var gjennom Roald Dahls noveller for voksne, og spesielt boken Onkel Oswald. Tidene har forandret seg, og Roald Dahl ville i dag trolig vært utenfor alle grenser med mye av sin humor. Tenk bare på historien om den slikkbare tapeten i «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 1964 som smaker «snozzberries». Hva «snozzberries» er vet da ingen.
Først i boken «Onkel Oswald» fra 1979 erfarer vi at snozzberries rett og slett er en pikk. Trolig den sykeste spøk skjult i en populær barnebok noensinne. Det er morbid å gjøre noe slikt.
Har lyst til å motivere til å ta opp bøkene til skikkelig kul forfatter med morbid humor som jeg hadde glemt litt, nemlig Irvine Welsh. Han er jo mest kjent for debutboken Trainspotting fra 1993, som senere ble en suksessfull film med kultstatus. Jeg har lest flere andre bøker av Welsh, og den morbide humoren er med hele veien. Bøkene har selvsagt andre momenter som gjør de leseverdige enn akkurat det morbide tilsnittet en jeg sikter til her. Boken jeg nettopp leste på nytt var «Dritt».
VG omtalte i 2014 boken slik «en aldeles vanvittig grisete bok. «Trainspotting» har ikke halvparten så mange motbydelige scener.» Og ga “Dritt” terningkast 4.
Sjelden har jeg leste en bok hvor tittelen «Dritt» passer bedre til hovedpersonen. Det handler om politietterforskeren Bruce Robertson. Han tar begrepet utbrent og personlig forfall til et helt nytt nivå. Han drikker, tar narkotika, kjøper sex. Han har verkende eksem og bendelorm. Bruce hater alt og alle, og hans eneste glede i livet er å gjøre andre folks liv til et helvete. Ikke engang sine venner sparer han. De fleste, om ikke alle tankene hans er rasistiske, kvinnefiendtlige, homofobe, og hatefulle. Den eneste fornuftige stemmen i kroppen hans er refleksjonene til bendelormen.
Hva som kan ha vært meningen med boken er litt vanskelig å finne, men det er en klassisk historie om en mann som sakte synker ned i mørket, sakte spinner alt ut av kontroll. Man blir revet med og det er morbid underholdende.
Det føles nesten ubehagelig å anbefale boken, men det gjør jeg altså.
God lesning.
