Lungeflytprøven er en bok som setter seg i kroppen. En gave av en roman, full av innsikt og refleksjon. Det er vanskelig å oppsummere alt den gir, men enkelte elementer traff meg spesielt sterkt.
Dette er historien om to modige menn som trosser kirkens makt på slutten av 1600-tallet – legen Johannes Schreyer og advokaten Christian Thomasius. Schreyer står bak det som regnes som starten på rettsmedisinen: en ny metode for å avgjøre om et barn døde før eller etter fødsel – kjent som lungeflyteprøven. En liten, men banebrytende vitenskapelig observasjon, som satte ham i direkte konflikt med en kirke som på den tiden forfulgte unge kvinner ved spedbarnsdød, ofte med dødelige konsekvenser.
Advokat Thomasius, på sin side, fremstår som en tidlig humanist og forsvarer av den sekulære rettsstaten. På side 475, midt i romanens nerve, kom refleksjonen som ble stående sterkest for meg: hvor viktig det er med autoritetsopprør – å tørre å stille spørsmål når makten virker blind eller grusom.
Boken er ikke uten svakheter – noen av epistlene kan oppleves som langdryge – men helheten er så kraftfull at det uten tvil er verdt det.
Men Lungeflytprøven er ikke bare en roman om ideer og prinsipper – det er også en dypt trist fortelling om en ung jente som blir offer for kirkens nådeløse makt. Hun representerer de stemmeløse, de som aldri fikk en rettferdig sjanse. Det er vond lesning, men viktig.
Renberg har skrevet en roman som både er historisk grundig og emosjonelt engasjerende. Den er rik på dramatiske og etiske dilemmaer – rettssaker, vitenskap versus tro, individ mot system. Og ikke minst: den viser oss hvordan samfunnets fremgang ofte skyldes enkeltmennesker som våger å si imot – selv når det koster dem alt.
Vi lever i dag i et sekulært samfunn, og det er et historisk framskritt. Men denne romanen minner oss om at det finnes steder – også i Norge – der kontroll og undertrykkelse fortsatt lever i lukkede rom. Lungeflytprøven gjør det klart at kampen for frihet og rettferdighet aldri er over. Vi må takke de som tør, mange av dagens politikere står på skuldrene til andre som gikk før den om hevdet det ingen torde å si.
Dette er en bok jeg anbefaler sterkt – både som roman og som refleksjonsgrunnlag for hvordan vi bygger samfunn.
“Det koster å stå opp mot makten – men det koster samfunnet enda mer hvis ingen gjør det.”
Senhøsten er perfekt for mystiske, gammeldagse «hvem har gjort det» krimromaner. Helst et mysterium i en lukket krets, som i et klassisk «lukkede rom mysterier». Gjerne i et gammelt gods på en avsidesliggende tåkelagt landsby i England. Det hele ispedd en gammel legende, kanskje er det et mystisk vesen som har hjemsøkt en familie i generasjoner? Eller er det bare en krimgåte, forkledd som noe okkult? Handlingen er satt til slutten av 1800-tallet, som er en passende tidsepoke for en slik fortelling.
“Hunden fra Baskerville” er etter min mening en av de mest stemningsfulle Sherlock Holmes romaner av Sir Arthur Conan Doyle som man kan komme. Den ble utgitt 1902. Crime Writers’ Association har kåret den til en 32 andre plass på tidenes 100 beste kriminalromaner. Personlig synes ikke jeg at selve krimgåten er sjeldent god her, men helheten gjør det til en leseverdig bok.
Jeg antar her at Sherlock Holmes ikke trenger noen nærmere introduksjon, alle har hørt om han, men få kjenner kan kanskje godt gjennom leste bøker. Det er noe jeg på det sterkeste vil anbefale alle å gjøre noe med. Man bør rett og slett ha lest en Sherlock Holmes bok. Det morsomme er at fortellerstemmen er Dr. Watson, noe som løfter legende Holmes enda høyere enn om historien kom fra han.
Dette er en «må leses» Sherlock Holmes bok, språket er artig, fullt av god gammeldags høflighet og gentlemanaktige formuleringer. De gode gammeldagse forfatterne klarte også å skrive fullgode krimbøker på under 200 sider, forfriskede i seg selv.
Mysteriet som Holmes skal løse har et okkult tilsnitt. Stemningen er nærmest spøkelsesaktig. Det er en farlig fange på rømmen i området, tåkelagte myrer som er livsfarlig å tråkke i, mistenkelige tjenestepersonell ved godsene, og nattlige mysterier. En kjent resept dette.
En god gammeldags genial, mystisk og spennende krim som nytes godt i høstmørket.
Det er noe med navnet Rambo som gir assosiasjoner til 80-talls action filmer. Disse filmene tålte sjeldent tidens tann og ble fort kleine. I ettertid anser vi disse filmene som litt dårlig smak, og der igjen lå filmene til Sylvester Stallone generelt litt høyt på kleinhetsskalaen.
Jeg hadde ikke engang tenkt tanken at filmen First Blood fra 1982 virkelig var en bok. Men, joda, filmen er basert på boken med samme navn utgitt i 1972, og boken har siden den gang blitt trykt opp jevnlig.
First Blood var David Morell`s første bok, og starten på hele konseptet Rambo vi alle kjenner så godt.
Da jeg nå leste boken så må jeg innrømme at den fenger skikkelig godt, og er en veldig spennende bok.
Det er mye som fenger. Spesielt gøy var det å lese en klassisk politi-skurk jakt, før dagens tilsvarende filmer og bøker til de grader handler om en kombinasjon mellom jakt action, men like mye digital jakt. Dette er en helt analog jakt mellom store politistyrker, heimevern og frivillige på en mann. Etter min smak er mange av dagens tilsvarende historier litt for mye digital jakt, og det var gøy å lese en historie fra før den digitale revolusjonen. Derfor var det interessant når Oberst Trautman i denne boken selv reflekterer over at politiet ved fremtidens tilsvarende mannejakt så vil man bruke teknologi som for eksempel varmesøkende utstyr fra luft. Han sier videre, og ikke glem at dette er en bok fra 1972, at han gruer seg til den dagen at maskiner tar over krigføringen.
“As much as I hate war, I fear the day when machines take the place of men”
I grunnen en spennende setning og refleksjon i en Rambo bok fra 1972. Etiske refleksjoner rundt droner og ubemannede krigsmaskiner som tar avgjørelse på egen hånd rakk vi på mange måter ikke helt å gjøre til et sivilt allemannseie før teknologien hadde passert oss. Men her fant jeg den refleksjonen, i First Blood fra 1972.
Som veteran selv, og litt engasjert i veteransaken var det interessant å lese hvor opptatt forfatter David Morell selv var av veteransaken, og dette med PTSD. Her var han ganske før sin tid, og det var ikke tilfeldig at han skrev inn PTSD, det var et bevisst valg. Han var engasjert i veteransaken, spesielt inspirert av historien om WW2 veteranen Audie Murphy.
Dynamikken ved at den «onde» sheriffen Will Teasle, selv er veteran, og trolig selv har fått sin personlighetsprofil påvirket av krigen er interessant. Men han er lavere dekorert, og fra en mindre prestisjefylt (blant soldater) tjeneste i Korea. Rambo var høyere dekorert, fra en tøffere avdeling, og en tøffere krig. Så vi har to personer, begge veteraner, begge påvirket av «sin» krig som jakter på hverandre.
En god bok, spennende handling og med en dybde som drukner litt i Rambo konseptet.
Det er noe med navnet Rambo som gir assosiasjoner til 80-talls action filmer. Disse filmene tålte sjeldent tidens tann og ble fort kleine. I ettertid anser vi disse filmene som litt dårlig smak, og der igjen lå filmene til Sylvester Stallone generelt litt høyt på kleinhetsskalaen.
Jeg hadde ikke engang tenkt tanken at filmen First Blood fra 1982 virkelig var en bok. Men, joda, filmen er basert på boken med samme navn utgitt i 1972, og boken har siden den gang blitt trykt opp jevnlig.
First Blood var David Morell`s første bok, og starten på hele konseptet Rambo vi alle kjenner så godt.
Da jeg nå leste boken så må jeg innrømme at den fenger skikkelig godt, og er en veldig spennende bok.
Det er mye som fenger. Spesielt gøy var det å lese en klassisk politi-skurk jakt, før dagens tilsvarende filmer og bøker til de grader handler om en kombinasjon mellom jakt action, men like mye digital jakt. Dette er en helt analog jakt mellom store politistyrker, heimevern og frivillige på en mann. Etter min smak er mange av dagens tilsvarende historier litt for mye digital jakt, og det var gøy å lese en historie fra før den digitale revolusjonen. Derfor var det interessant når Oberst Trautman i denne boken selv reflekterer over at politiet ved fremtidens tilsvarende mannejakt så vil man bruke teknologi som for eksempel varmesøkende utstyr fra luft. Han sier videre, og ikke glem at dette er en bok fra 1972, at han gruer seg til den dagen at maskiner tar over krigføringen.
“As much as I hate war, I fear the day when machines take the place of men”
I grunnen en spennende setning og refleksjon i en Rambo bok fra 1972. Etiske refleksjoner rundt droner og ubemannede krigsmaskiner som tar avgjørelse på egen hånd rakk vi på mange måter ikke helt å gjøre til et sivilt allemannseie før teknologien hadde passert oss. Men her fant jeg den refleksjonen, i First Blood fra 1972.
Som veteran selv, og litt engasjert i veteransaken var det interessant å lese hvor opptatt forfatter David Morell selv var av veteransaken, og dette med PTSD. Her var han ganske før sin tid, og det var ikke tilfeldig at han skrev inn PTSD, det var et bevisst valg. Han var engasjert i veteransaken, spesielt inspirert av historien om WW2 veteranen Audie Murphy.
Dynamikken ved at den «onde» sheriffen Will Teasle, selv er veteran, og trolig selv har fått sin personlighetsprofil påvirket av krigen er interessant. Men han er lavere dekorert, og fra en mindre prestisjefylt (blant soldater) tjeneste i Korea. Rambo var høyere dekorert, fra en tøffere avdeling, og en tøffere krig. Så vi har to personer, begge veteraner, begge påvirket av «sin» krig som jakter på hverandre.
En god bok, spennende handling og med en dybde som drukner litt i Rambo konseptet.
Min søster er en seriemorder Forlag: Cappelen damm Utgitt: 2020 Språk: Norsk Antall sider: 228 Forfatter: Oyinkan Braithwaite
Når jeg leser denne boken så tenker jeg dette er en forfatter som virkelig behersker kunsten å skrive mye med få ord. I en tid hvor jeg synes veldig mange bøker har for mange sidespor og parallelle historier, så var dette et virkelig friskt pust.
Jeg tror det er en viktig egenskap hos forfattere som vi nå frem hos de med litt lav lesekondis, de som leser bøker i litt krevende omgivelser som tog og blant andre folk.
Den er så enkel og rett frem skrevet at bildene i hodet blir sylskarpe. Det passet jo meg også perfekt å lese den rett etter «Antkind».
Bokens tittel fristet jo meg veldig, da jeg alltid har hatt en forkjærlighet for historier om seriemordere, men tittelen blir litt feil. Joda, søsteren er en seriemorder, men dette er ikke den makabre underholdene sorten for oss som liker slikt. Man kan ganske snart ane at mordene kommer i stand med bakgrunn i annet enn forlystelse. Kanskje litt i strid med håpet tittelen skapte hos meg.
Kapitlene er korte, direkte, rett på sak og med en fantastisk snert. Man får alltid lyst til å les et kapittel til. Dette er en bok man virkelig kan lese på en sitting. Personlig brukte jeg tre kvelder på den. Det er hele tiden en underliggende humor i den egentlige tragiske boken, noe som gjør det hele til en ganske fornøyelig tragikomisk krim.
Bokens handling foregår i Lagos. Det får meg til å tenke på at jeg også har lest en bok av en annen forfatter med røtter i Nigeria, Chigozie Obiomas bok «Den forbudte elven».
Til sammen har disse to bøkene inspirert meg til å søke mer mot afrikanske forfattere, det er nye scenarioer, en annerledes kultur og setting for bøkene enn vi er vant til.
En mastodont av en bok skrevet av Charlie Kaufman.
Forfatteren er en kjent amerikansk manusforfatter, produsent, regissør og romanforfatter. Han skrev den surrealistiske filmen Being John Malkovich (som jeg ikke likte), Adaptation, og Evig solskinn i et plettfritt sinn. Charlie Kaufman er kjent for ekstremt mye mer enn dette. Etter å ha lest om han på wikipedia, så blir man imponert over produktiviteten og mangfoldet i produksjonen hans.
Men «Antkind» er på 700 sider, og 90 kapiteler hvor du kun oppholder deg i hodet til hovedpersonen B. Rosenberger Rosenberg. Og det er et virvar av tankerekker som spinner i alle retninger, det er den virkelige verden, det som skjer i drømmer og hypnose. For meg kan det bli litt for surrealistisk, spesielt når han i hypnose møter en annen hypnotisør som sender han til enda en drømmeverden.
Boken har jo sin handling, men for meg så er handlingen like sentral som tankerekkene til B. Jeg tror at boken kan nytes på forskjellige måter på en gang. Jeg vil også anta at forskjellige lesere vil vektlegge forskjellige aspekter ved boken. For meg så var enkelte kapitler enten som morsomme vitser, ren filosofi, samfunnskritikk, refleksjoner over sosiologiske temaer, et dypdykk i en noe merkelig persons tankerekker. Det er noen kapitler jeg ikke likte i det hele tatt, det er den type kapitler hvor man er i tankerekkene til en manns apatiske fritt fall ned i psykisk elendighet og selvmedlidenhet. Litt sånn «catcher in the rye» aktig. Alt mens handlingen skrider frem.
Dette er kanskje den mest komplekse, morsomme, irriterende, krevende og surrealistiske boken jeg har lest på lenge.
Den er så kompleks at det å beskrive hva den handler om neppe er utfyllende, eller særlig viktig. Handlingen er liksom bare til for å få være med på en reise i hodet til hovedpersonen B. Rosenberger Rosenberg.
Boken er tidvis virkelig morsom, den har flere varianter av humor, men jeg er personlig veldig svak for parodiering av det politiske korrekte som stadig inntar en større plass i samfunnet vårt. Og når parodieringen kommer fra en intellektuell størrelse som Charlie Kaufman, så får den gjennomslagskraft. Bokens hovedperson fremstår som nærmest ødelagt av personlig korrekthet, og alt han foretar seg går gjennom et slags indre kontrollorgan for å sjekke om det er PK. Dette på toppen av en heller skjør psyke blir for mye for han.
B, ønsker å være så politisk korrekt på alle arenaer at han nærmest utsletter sin egen identitet, han er hvit, hetero, mann og voksen. Og som at det ikke er nok så ser han ut som en jøde, noe han synes er krevende i møte med enkelte etnisiteter som mener at jødene er rasistiske. Han leter etter anledninger til å påpeke at han ikke er jøde, og at han har en kjæreste som er afro amerikaner, særlig når han snakker med afro amerikanere han føler at ikke liker han. Bare ved å påpeke noe slikt faller han i fellen av å ikke være 100% korrekt. Noe som igjen plager han.
En periode så har han en schizofren situasjon (tror han), han hører hele tiden en kvinnestemme i hodet, men han nekter ovenfor seg selv å omtale det som en kvinne, selv om det for han høres ut som en kvinnestemme så kan det jo være at personen med kvinnestemme identifiserer seg som en mann.
I boken hovedpersonen har skrevet så har han unnlatt å avsløre, kjønn, etnisitet og alder. Når han møter lesere og de avslører at de for eksempel trodde at han var kvinne blir han veldig glad, siden han jo tross alt respekterer og setter kvinner så høyt.
Jeg vil anta at om noen år fra nå vil denne boken befinne seg på diverse lister over bøker du bør ha lest. Men akkurat som mange andre slike boklister er det mye rart som strengt tatt ikke er til å forstå, det er nærmest en skryteliste.
Litteraturkritiker Knut Hoem skriver på nrk.no at han vurderer å lage en facebookgruppe «Vi som bare har skjønt halvparten av romanen til Charlie Kaufman», og videre skriver han «med kun seg selv som eneste medlem. For, skal vi følge Charlie Kaufmans logikk, er gleden over god kunst ikke noe man nødvendigvis skal snakke om (skryte av) til andre». Jeg synes det oppsummerer det hele godt nok.
Boken bør anbefales kun til de med sansen for surrealisme, god lesekondis og trolig litt for god tid.
Veldig trist å lese at Mo Hayder døde i går av sykdom, kun 59 år. Hun var en forfatter jeg satte stor pris på.
Jeg har lest de fleste av bøkene hennes, men har nå erfart at det vil komme noen bøker til som enda ikke er utgitt, hvor hun skriver under pseudonymet Theo Clare.
Bøkene kan anbefales alle som liker iskald krim, men med et bestialsk tilsnitt litt over gjennomsnittet. Bøkene som jeg har lest av henne er alle drivende spennende og vanskelig å legge fra seg.
Skal jeg velge ut en favoritt så må det være «Tokyo». Mye av årsaken er at jeg tidligere leste en del artikler om Nanjing-massakren, noe jeg anbefaler å gjøre før du leser Tokyo. Det å kjenne til den grusomme japanske krigsforbrytelsen ovenfor Kina som ofte kalles «voldtekten av Nanjing» gir bakgrunnsinformasjon som kommer godt med, og gir nok spenningsboken den ekstra dimensjonen som skal til for å helt forstå den. Men prøv å unngå å se bildet fra massakren, de setter seg i hodet litt for lenge.
«Tokyo» er ikke som hennes øvrige bøker om Jack Caffery og Flea Marley, dette er en frittstående spenningsbok.
En bok som følger deg lenge etter at du har lest siste side og har merverdi i form av kunnskap om en ikke så kjent krigsforbrytelse.
Les alle Mo Hayder bøkene om du liker krim, alle jeg snakker med som har lest henne anbefaler bøkene på det varmeste. Men bøkene om Jack Caffery og Flea Marley kan med fordel leses kronologisk.
Det finnes flere type bøker som burde ligge fast på nattbordet, hvor man leser et kapittel nå og da. Slike type bøker er ofte litt for krevende å lese fra perm til perm. Et kapittel må leses sakte, og reflekteres over. Boken «Kunsten å krige» av Sun Zi er en slik bok.
Jeg synes det mest spennende med denne boken er at den er skrevet for 2500 år siden, samtidig som den berører dagsaktuell temaer som lederskap, og ikke minst at krigføring i boken kan relateres til «krigføring» i et moderne næringsliv. Det er spennende å se hva som ble skrevet om disse temaene til sammenlikning med hva man tenker om mange av de samme temaene nå 2500 år senere, for eksempel lederskap, konfliktløsning, strategi og planlegging.
For meg er bokens tittel noe begrensende for hva boken kan gi leseren. Til tross for at boken er skrevet som et militærklassisk filosofisk verk for 2500 år siden, så er den mye mer. Den leses i dag i mange sammenhenger, og den brukes ofte som en selvhjelpsbok for å gi strategier for hvordan man kan overkomme dagligdagse mellommenneskelige utfordringer.
Målet med enhver kamp er å forårsake minst mulig skade og tap. Det ideelle for krigeren er å håndtere konflikter på en slik måte at det ikke vil være nødvendig å kjempe. Således kunne bokens tittel vært «Kunsten å vinne uten å krige», eller «Kunsten å ikke krige».
Jeg synes boken sier at krig kan og bør unngås med diplomati, men om krig er uunngåelig så må den kjempes strategisk og psykisk for å minimalisere tap.
Det viser at dette ikke er en bok som romantiserer krig, tvert imot.
Selv om boken jeg har kun inneholder 140 sider inkludert et godt skrevet innledning av Harald Bøkcman, etterord om militær tekning, kinesisk strategisks tekning og litt om oversettelsen, så er det sentrale skrevet som vers, med en filosofisk dybde som krever litt konsentrasjon og refleksjon.
Boken sier mye om lederskap flere steder, men for eksempel i kapittel 10, Terrengformer, finner vi disse versene om de seks nederlags grunnregler.
Dynamikken er den samme hos begge parter, men en angriper en fiende som er ti ganger større. Slikt kalles å ta flukten.
Soldatene er sterke, men befalet svakt. Slikt kalles udisiplinert.
Befalet er sterkt, men soldatene er svake. Slike kalles forfall.
Det høyere befalet er oppbrakt og føyer seg ikke, bører nag og går til kamp når de møter fienden, uten at generalen har kunnet bli kjent med deres evner. Slikt kalles sammenbrudd.
Generalen er svak og ikke streng og uklar i sine instruksjoner, slik at befal og soldater ikke får noe fast å holde seg til, og slik at hæroppstilling går på kryss og tvers. Slikt kalles kaos.
Generalene er ikke i stand til å finne ut av fienden, bruker de få mot mange, lar de svake slå til mot de sterke, og har ingen utvalgt fortropp. Slikt kalles å gå nord og ned.
Man kan trygt reflektere litt over disse nederlagets grunnregler, og se at de fortsatt har noe å lære oss. Boken kan altså gi grunnlag for god refleksjon den dag i dag.
Jeg vet at dette er en bok om lederskap som har fått et litt tvilsomt rykte, spesielt siden lederspirer in spe (som de i Exit) gjerne referer lemfeldig til noen vers i boken. Jeg tror at om man skal ha glede av denne boken som en moderne lederbok, så må man møte den svært ydmykt, og ta til seg lærdommen som i stor grad er ydmykhet ovenfor egenskapene som utfordringer krever av deg.
Det mangler ikke på tolkninger av boken. Det er mange fine verker med illustrasjoner, forklaringer og gode analyser.
Jeg vil ikke i det hele tatt begi meg ut på tolkning av en slik bok, jeg vil mest bare fortelle at den finnes. Og den bør stå på enhver manns liste over «har lest».
Les den og filosofer litt over kinesisk militær ledelse fra 2500 år siden, og sammenlikn med hva du lærte på sist lederkurs. Kanskje du vil som meg tenke at, jammen er det noe likt til tross for avstand i tid og kultur.
Jeg er skeptisk til noe av byråkratiet. Jeg skjønner at vi må ha et byråkrati både i privat og i det offentlig, men har en oppfattelse av at byråkratier vokser av seg selv, og blir unødvendig store og tunge om det ikke holdes i tømme. Det lever sitt eget liv i organisasjoner og offentlig forvaltning. Og vokser gjerne ut av kontroll om mulig. Det tapper verten for energi og ressurser. Jeg blir lett utålmodig til tunge byråkratiske prosesser, spesielt når prosessen går i sirkel. Der hvor man hele tiden henvises videre, saksbehandleren skjønner saken og kan svare, men feil skjema er benyttet så jeg må tilbake og fylle ut en annet skjema før det kan svares osv.
I den anledning så fryder jeg meg når jeg leser bøker som parodierer byråkratiet, enten som hovedhandling, eller som en del av handlingen. Jeg tenker ikke mest på akademiske bøker om byråkrati, men skjønnlitterære bøker hvor byråkrati parodieres i forskjellig omfang.
Vi har jo forfatter som Michel Houellebecq som i hvert fall gjennom de bøkene jeg har lest av han har en gjennomgående kritikk ovenfor byråkrati, akademia og offentlig forvaltning som i seg selv har fornøyelig form. Men de bøkene er en smule for misantropisk og fulle av så mye annet, men kritikken mot byråkrati er der hele veien. I hvert fall i de tre jeg har lest som er «Serotonin», «Underkastelse», og «Utvidelse av kampsonen».
Et passende sitat mot byråkratiet finner vi i boken «Serotonin», «… fra et byråkratisk synspunkt er en god borger en død borger.»
For at bokens bredside mot byråkratiet skal være mest fornøyelig så er det når boken i seg selv har et humoristisk tilsnitt. Det føles ofte som en slags trøst om man føler seg fanget i en byråkratisk limbo rent personlig ved en eller annen anledning
Catch-22
«Cath-22» fra 1961 av Joseph Heller er en slik fornøyelig bok som i tillegg kan kalles en klassiker. En fin byråkratisk paragraf var paragraf 22.
«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte».
Eller den om en offiser som ligger på feltsykehus og må jobbe med å sensurere meniges personlige post (slik man gjør i krig). Han finner sin byråkratiske kontrollfunksjon så kjedelig at han velger å sensurere posten på absurd forskjellig måte hele tiden bare for gøy. Sine sensureringer signerer han med et alias slik at hans overordnede ikke skal forstå hvem han er. Derfor blir en annen offiser (byråkrat) plantet blant de som sensurerer i den hensikt å avsløre han. Denne offiseren går lei, og gidder ikke selv å sensurere og dermed blir han avslørt.
Hvem drar ikke kjensel på byråkrati her, et sterkt kontrollorgan som ikke kan, eller gidder å kontrollere seg selv med samme iver som andre skal kontrolleres.
Også artig når byråkratiets regler får prøvd seg under en brann på feltsykehuset, brannvesenet som har ansvar på den nærliggende militære flyplassen rykker ut for å slukke brannen. Når brannen er nær slukket så er et bombefly i ferd med å lande. Brannfolkene er da noe i villrede siden instruksen tilsier at de skal være stand-by landing stripen når bombefly lander. De velger å forlate det brennende feltsykehuset i tilfelle bombeflyet skal ta fyr når det lander. Instruksen vinner da over et brennende sykehus, krigsmateriellet prioriteres fremfor sykehuset med pasienter.
Haikerens guide til galaksen
Denne boken av Douglas Adams fra 1979 er også full av byråkratisk parodi. Huset til Arthur Dent skal rives, for at det skal bygges en vei. Faktisk på akkurat samme dag som hele jorden skal rives for å bygge en hyperromslig ekspressrute gjennom stjernesystemer for befolkningen fra andre planeter. Arthur Dent var helt uvitende om vedtaket om at hans hus skulle rives, og hadde ikke noe valg da han ikke hadde kommet med protester inne tidsfristen, og planene hadde ligget til gjennomsyn i kjelleren på det lokale planleggingskontoret i 9 måneder så var det nå for sent å protestere.
På samme måte kan ikke jordboerne protestere på rivningen av vår planet siden vi heller ikke hadde protestert innen tidsfristen. Vi hadde faktisk ikke en gang grunn til å spille overasket siden rivningsordnen av jordkloden hadde ligget til offentlig gjennomsyn på planeten Alpha Centauri de siste femti jordårene. Vår evne og mulighet til å forstå og protestere er helt fjernt for de intergalaktiske byråkratene.
Jordkloden ble revet unødvendig av en som egentlig ikke hadde lyst til å jobbe med å fjerne bebodde planeter. Årsaken til at vår klode ikke hadde behøvd å bli fjernet var ny type romskip akkurat hadde blitt lansert. Beskjeden om det nådde ikke frem i tide grunnet siden han var så grinete at budbringeren ikke turte å gi han beskjeden om at jordkloden ikke skulle fjernes.
The Peter principle
Så er det en bok jeg ikke har lest, men lest mye om, og hørt podcaster som omtaler «The Peter principle» av Laurence J. Peter og forfatteren Raymond Hul fra 1969. Grunnen til at jeg husker den er at jeg så TV serien med samme navn basert på prinsippet. Boken er homoriskrisk skrevet og kjent for prinsippet som wikipedia oppsummerer aller best for oss: «Peter-prinsippet er antagelsen om at i organisasjoner hvor medarbeidere forfremmes på grunn av dyktighet og suksess, vil de til slutt forfremmes til lederjobber de ikke mestrer. Peter-prinsippet brukes ofte humoristisk eller satirisk for å forklare at det kan hope seg opp inkompetente ledere i en organisasjon på tross av at det er i alles interesse at det er de best skikkede personer er ledere Kortversjonen av prinsippet formuleres ofte som «I en hierarkisk organisasjon vil enhver stige til han har nådd sitt inkompetansenivå». Når en leder har nådd sitt inkompetansenivå vil de ikke lenger forfremmes siden de ikke lenger lykkes.» https://en.wikipedia.org/wiki/Peter_principle
Peters følgesetning er «arbeid vil bli utført av personer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå». En annen konsekvens er nytten av «oppoverledelse», som er metoder for å manipulere sine overordnede for å forhindre at de skader sine egne ansattes produktivitet.
The Dilbert principle. Dilbert er for mange en kjent avisstripe, men hele konseptet Dilbert har en formidabel dybde, en enkel avisstripe er ikke dette universet verdig. Prinsippet er basert på mye av det samme som The Peter principle. Men her er det noe mer kynisk ettersom de som ikke fungerer i produksjonslinja systematisk forfremmes, eller side forskyves til støttefunksjoner. Dette for å få uproduktive personer vekk fra der det faktiske arbeidet gjøres. Det er forskjellen fra The Peter principle, hos Dilbert har de aldri vært produktive. Boken «The Dilbert Principle» har en ekstra morsom dimensjon siden det tatt med anonymiserte mailer fra fan av Dilbert som beskriver absurde byråkratiske situasjoner på arbeidsplassen. Ellers er boken full av parodier på byråkratiske prosesser og sjargonger.
Kamerat Napoleon Boken er mest kjent som en politisk satire med en bredside mot sosialisme og kommunisme. George Orwell må ha hatt en tydelig mistro til byråkratiet, men det presenteres ikke humoristisk slik jeg liker å lese «mobbing» av byråkratiet. Det er som i hans enda mer kjente bok «1984» dystopisk, mørkt og skremmende hvordan byråkrater sikrer seg makt, misbruker makten til å kontrollere og tyrannisere. Men på slutten av «Kamerat Napoleon» så finner man litt humor i hvordan grisene stadig skriver rapporter som aldri leses, samtidig som arbeidsdyrene må jobbe hardere for å holde byråkratene med ressurser.
Det var noen bøker som i forskjellig grad parodierer byråkratiet, men jeg tar gjerne imot flere lesetips i denne sjangeren. Byråkratiet er en dyd av nødvendighet, men i et samfunn med litt for stor tilgang på ressurser så kan det blir for stort. Og der ligger det mye god underholdning.
Jeg kjenner en som stadig måtte rapportere noe i jobben sin, om rapporten uteble så ble den purret på. Han mistenkte at rapportene ikke ble lest, så en dag skrev han som eneste setning i rapporten: den første som leser dette kan henvende seg til mitt kontor å få tre flasker vin. Ti år etter har fortsatt ingen gjort krav på flaskene.
Eller tenk på legen Torgeir Bruun Wyller som var så lei av unødvendige og pålagte skjemaer at han skrev ned fiktive sykdommer til Statens legemiddelverk uten at noen reagerte. Noen av sykdommene han skrev var:
Til substitusjon av B-vitaminmangel hos hamster Forebygging av tromboembolisk sykdom hos kolibri Til substitusjon av fosfatmangel hos muldvarp Til behandling av kvalme vannbøfler Forebygging av reernæringssydrom hos kongeørn Mot hjerneødem hos rødspette
Gjennom tidene så har jeg lest en del artikler om nordmenns forhold til lesning av skjønnlitteratur. Et tema som dukker opp en gang i blant er at kvinner leser mer skjønnlitteratur enn menn. Kvinner leser kvinner og menn. Menn leser faglitteratur, historie, særlig krigshistorie og andre menn.
Artiklene jeg leser har varierende forklaringer og teorier på omfang og årsak. En av påstandene som går igjen er at kvinner leser rett og slett mye mer variert enn menn. Jon Michelet skal ha sagt at den typiske leser av hans bøker om krigsseilerne, er en datter av en krigsseiler. Det synes jeg var verdt en refleksjon som kanskje alene forklarer noe om hvorfor kvinner tilsynelatende forstår menn bedre enn omvendt.
Den engelske litteraturprofessoren Lisa Jardine har undersøkte dette nærmere. I 2005 undersøkte hun hvilke bøker som hadde betydd mest for kvinner og menn. 400 kvinner og 500 menn ble spurt. Det var stort sett akademikere, journalister, folk innen kunst, høyt utdannede innen litteratur etc. Blant svarene til kvinnene så var det en enorm variasjon hun fikk. Personlig ble jeg overasket over at bøker som «Hitchhikers guide to the galaxy» og «Catch-22» var på listen, men litt mindre overasket av «Tatt av vinden» og «Jane Eyre». Av 400 kvinner så var det en variasjon på 200 bøker.
Det som først overrasket Lisa Jardine da hun begynte å undersøke mennenes lesning, var at de var mer motvillig til å diskutere de skjønnlitterære bøkenes personlige betydning. Refleksjon var at det kunne fremstå lite maskulint å i det hele tatt innrømme at en skjønnlitterær bok kunne røre ved en og bety noe. Bøkene som ble nevnt var bøker om berømte eventyrreiser, og som inneholdt seire i en form. Det viste deg at kun en kvinnelig forfatter var representert på mennenes topp 20 (Harper Lee), men kvinnene slapp til seks mannlige forfattere blant sine topp 20.
Jeg har sett topp 20 listen som Lisa Jardine kom frem til blant begge kjønn. Og stopper opp ved en bok «Frankenstein» av Mary Shelley. Om man skal gjette så skulle man tro at en slik klassiker innen sjangeren grøsserroman ville være å finne på mennenes topp 20, men nei, den lå på 11 plass hos kvinnene.
Jeg stopper også litt opp ved «Frankenstein» av den årsaken er at jeg nå litt skamfull og flau erindrer hva jeg tenkte når jeg som ungdom (13-14 år) endelig fikk lånt boken på biblioteket. «Hæ..en kvinne?» tenkte jeg når forfatteren gikk opp for meg. Da vi var unge på 70-tallet så var historiene og filmene om Frankenstein utrolig tøft. Så var det altså en kvinne på 21 år som hadde skrevet den. Boken ble selvsagt lest, og jeg lot ikke den gang min overraskelse bli reflektert over. Jeg leste og elsket de fleste bøkene til Jules Verne. Og etter overraskelsen med «Frankenstein» så sjekket jeg om Jules Verne var en mann eller kvinne. Ikke så lett å si på navnet. Jeg ville bare vite det.
Jeg innrømmer glatt at jeg lenge hadde en større barriere for å kjøpe bøker skrevet av kvinner, og i hvert fall om bokens hovedperson var en kvinne, der gikk grensen. Jeg ser ikke slik på det lengre. Det går virkelig helt fint å lese på den måten, selv om man liker boksing, krigshistorie, jobber i sikkerhetsbransjen, er militær veteran og liker action filmer.
Så ja, hvit mann som pusher 50 vil gå så langt som å anbefale på det varmeste å utforske «kvinnebøker». Kanskje ikke dra den så langt som til de med tittelen i løkkeskrift, og bilde av en kvinne som står og ser utover en åker. Det blir litt som at kvinner skal gidde å lese Lee Child, tvilsomt en god match.
Jeg har erfart at kvinner som skriver krim skriver mørkere og tidvis mer bisart enn menn, akkurat slik jeg liker krim.
En gang hørte jeg en podcast om litteratur hvor temaet var om å lese det annet kjønn, både forfatter og hovedperson. Husker ikke hvilken podcast, eller hvem som var der. Det ble nevnt et eksempel, kvinner kan gjerne lese en bok om en ung gutt sin trøblete oppvekst, men at men skulle interessere seg for å lese en bok om en ung jente sin trøblete oppvekst. Det var trolig ikke så sannsynlig. Allikevel, som fedre til døtre og som lesere, kanskje vi burde prøve å lese en slik bok en sjelden gang? Kanskje vi ikke blir fullt så teite, alltid.
Når jeg hørte den podcasten så tenkte jeg på en meme som vi menn stadig ler av. De fleste menn har sett den, eller fått den på mail. Vi kjenner oss igjen og ler litt alle sammen. Vi ler av at kvinnene leser oss menn som en åpen bok, men å forstå kvinnene er som denne meme.
Jeg skal i vert fall øke frekvensen av kvinnelige forfatter og kvinnelige hovedpersoner. Så nå har jeg akkurat lest «Tatovøren i Auschwitz» av Heather Morris. Tror det er en bok som appellerer mest til kvinner, men den var veldig god. Boken ga også mer mening til en annen bok jeg nettopp har lest, også fra Auschwitz, «Livet er mening» av Viktor Frankl.
De som sverger til lydbøker sier til meg at det er så deilig å høre på lydbok for da kan man for eksempel gjøre andre ting samtidig, for eksempel kjøre bil, vaske huset, eller gå tur. Jeg vil ikke gjøre andre ting når jeg nyter en bok. Jeg vil stenge omgivelsene ute, gi tankene tid og plass uten andre inntrykk. Jeg vil multitaske mindre, ikke mer.
Med dagens bombardement av inntrykk via telefon, radio, tv så merker jeg at dyp konsentrasjon er noe jeg ikke lengre gjør så ofte som jeg skulle ønske meg. Stadig sjeldnere leser jeg hele nyhetsartikler. Jeg ser noe på nettet jeg kunne tenke meg å lese, men så ser jeg at artikkelen er for lang, og jeg gidder rett å slett ikke å begynne. Men om jeg er i en god leseperiode, så merker jeg at evnen til dyp lesning av også nyheter bedrer seg. Det er litt vanskelig å beskrive, men jeg føler at langleseform er akkurat som med løping. Er jeg ute av form tar det litt tid å komme i gang. Derfor pleier jeg ca. hver tredje bok å lese en nokså enkel krim på norsk. Bare for å øve på farten og lesekondisjonen. Så kan jeg bruke tiden på litt mer krevende bøker, eller bøker jeg bare finner på engelsk når farten og lesekondisen er inne.
For meg er forskjellen at det å lese er noe jeg selv gjør, lydbok gjør meg til en passiv mottaker. Jeg føler at ved å lese bøker så får jeg øvelse i å konsentrerer meg lenge om gangen. Det holder hodet skjerpet. Jeg har lest at det å bevare hodets læreevne som voksen krever egeninnsats, langlesning er noe som gir den øvelsen.
Lesing handler også om disiplin, du må kanskje lese gjennom et mindre interessante passasje samtidig som man kanskje blir forstyrret. Jeg vil opprettholde lesedisiplinen. Jeg er redd for om den går tapt til fordel for lydbok, så kanskje jeg ikke finner tilbake til boken. At jeg skal miste stemmen i hodet som er der når jeg leser.
Jeg diskuterte dette innlegget med min tenåringssønn, han personlig mente at å lese var bedre for det ga han bedre ordforråd og grammatikk. Den vitenskapelige gehalten av dette er sikker omdiskutert og får nå så være, men jeg synes det høres plausibelt ut. Jeg tenker med gru på om min grammatikk skulle vært enda dårligere.
På den annen side, det er de som hevder at lydbokfolka blir bedre lyttere, og at de bedrer sine dialogiske egenskaper.
Jeg tror jeg vil si at det er akkurat det samme hva du foretrekker, og at folk får gjøre som de selv vil. Det viktigste er å nyte litteratur. Det er absolutt ikke noe mindreverdig over lydbok vs lese. Lydbøker gir trolig lik glede av litteratur. Men jeg blir imponert når noe har lest større klassiske verker på kort tid, eller tyngre populærvitenskapelige bøker på engelsk. De tenker jeg at vedkommende må ha en imponerende konsentrasjonsevne og disiplin.
Den kan være at jeg en dag velger å kombinere lydbok med vanlig bok, men foreløpig så nyter jeg bøker på den gamle måten. På øret har jeg enten musikk eller nyhetspodcaster.
Akkurat nå holder jeg på men en «pageturner» for å få opp farten og lesekondisen igjen. Boken «Savner deg» av Harlan Coben som til tross for sin lite krevende form gir et spennende plott.
Harlan Coben vrir alltid på mysteriet rundt flere ganger gjennom boken, er det en kriminell handling? Hva har skjedd? Hvem har gjort hva? Mistanken flytter seg ofte. Tråder kobles sammen på en finurlig måte. Det er litt klassisk krimgåte rundt handlingen, persongalleriet er spennende og boken krever ikke så mye av leseren. En fin forfatter å ta opp om man vil prøve seg uten lydbok en gang.
Et knippe andre forfatter jeg liker for å lese noe drivende lett og spennende, egnet for litt maraton(lesning) trening:
