Svart humor

Det er en stund siden jeg har skrevet et innlegg, men en hyggelig melding fra en bekjent ga meg den motivasjonen jeg trengte.

Takk til alle som gir andre en klapp på skulderen!

Jeg har alltid vært fan av svart humor, gjerne med en god dose satire. Nesten skamfullt ler jeg av bøker med et morbid tilsnitt. Heldigvis så er det godt med forskning som bekrefter at det ikke er noe som helst galt med oss som liker svart humor. I tillegg er det slik at de med sans for svart humor ofte har høy IQ, er mindre aggressive, mindre negativt humør, og var i tillegg høyere utdannet. Det er heller ikke noe som skulle tilsi at de med svart humor har et snev av sadisme i seg.

Du kan altså være en helt allright person selv om du ler der du føler at andre nærmest reagerer med avsky.

Wikipedia beskriver svart humor:

Svart humor, også kalt morbid humor og annet, er en spesiell grotesk, pessimistisk eller svartsynt form for humor og satire der emnet er alvorlig og gjerne kan gjøre folk opprørte, slik som død, krig, narkotika og lignende. Provokasjoner og lek med tabuer er ofte en viktig del av den svarte humoren, som kan betraktes som en måte å vekke dem som ser og hører, og dermed et virkemiddel for å endre holdningene i samfunnet. Svart humor er ofte preget av ironi, men også det tragikomiske.

Min første opplevelse av svart humor var gjennom Roald Dahls noveller for voksne, og spesielt boken Onkel Oswald. Tidene har forandret seg, og Roald Dahl ville i dag trolig vært utenfor alle grenser med mye av sin humor. Tenk bare på historien om den slikkbare tapeten i «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 1964 som smaker «snozzberries». Hva «snozzberries» er vet da ingen.

Først i boken «Onkel Oswald» fra 1979 erfarer vi at snozzberries rett og slett er en pikk. Trolig den sykeste spøk skjult i en populær barnebok noensinne. Det er morbid å gjøre noe slikt.

Har lyst til å motivere til å ta opp bøkene til skikkelig kul forfatter med morbid humor som jeg hadde glemt litt, nemlig Irvine Welsh. Han er jo mest kjent for debutboken Trainspotting fra 1993, som senere ble en suksessfull film med kultstatus. Jeg har lest flere andre bøker av Welsh, og den morbide humoren er med hele veien. Bøkene har selvsagt andre momenter som gjør de leseverdige enn akkurat det morbide tilsnittet en jeg sikter til her.  Boken jeg nettopp leste på nytt var «Dritt».

Cover

VG omtalte i 2014 boken slik «en aldeles vanvittig grisete bok. «Trainspotting» har ikke halvparten så mange motbydelige scener.» Og ga “Dritt” terningkast 4.

Sjelden har jeg leste en bok hvor tittelen «Dritt» passer bedre til hovedpersonen.  Det handler om politietterforskeren Bruce Robertson. Han tar begrepet utbrent og personlig forfall til et helt nytt nivå. Han drikker, tar narkotika, kjøper sex. Han har verkende eksem og bendelorm. Bruce hater alt og alle, og hans eneste glede i livet er å gjøre andre folks liv til et helvete. Ikke engang sine venner sparer han. De fleste, om ikke alle tankene hans er rasistiske, kvinnefiendtlige, homofobe, og hatefulle. Den eneste fornuftige stemmen i kroppen hans er refleksjonene til bendelormen.

 

Bendelormen

Hva som kan ha vært meningen med boken er litt vanskelig å finne, men det er en klassisk historie om en mann som sakte synker ned i mørket, sakte spinner alt ut av kontroll. Man blir revet med og det er morbid underholdende.

Det føles nesten ubehagelig å anbefale boken, men det gjør jeg altså.

God lesning.

Dikt for gutta, og alle andre som setter pris på næring for sinnets munterhet

http://www.jonhjornevik.com/

En gang i 2011 var det en venn som insisterte på å få lese opp et dikt på en fest. Han jobber i byggebransjen, og er en typisk norsk mann. Han insisterte på å få lese opp et dikt på en fest hvor det kun var vanlige norske menn til stede. Altså her er det viktig å påpeke at dette var noe uvanlig. Dette var ikke en gjeng hipstere med intellektuell mine som satt med høyhalsede gensere og nippet til noe jeg ikke vet hva er.

Ingen av oss vet forskjellen på dikt, lyrikk eller poesi, mulig det er feil, men jeg omtaler her alt som dikt.

Jeg kjente ikke alle inngående, men tar neppe feil når jeg påstår at ingen hadde et aktivt forhold til dikt, før Arne Gjerstad tok ordet å leste diktet til Jon Hjørnevik «En naken kaptein»

 

Ho låg med baugporten open,
skinkene skein,
der stod eg,
ein naken kaptein.

Eg kjende lukt av sjømat,
og masta stod bein,
alt låg til rette for
for en naken kaptein.

Eg drøymde om seglas,
og sjøsprut som stod,
ein naken kaptein
var klar for fjære og flo.

Men så gjekk baugporten ned
fremfor ein naken kaptein,
masta ramla samen,
og kapteinen han grein.

Men med baugporten nede
er det håp i ein hekk,
ein naken kaptein
gjekk inn bakre dekk.

 

Da var det gjort.

Det ble etter hvert et fast innslag at Arne leste noen dikt fra Jon Hjørnevik hver gang vi var samlet i lystig lag på vårt hyggelige lille hjemsted utenfor Tønsberg. Repertoaret økte, men ingen fest var komplett før Arne hadde lest «En naken kaptein» for oss.

Stadig flere av oss kjøpte noen av bøkene til Jon Hjørnevik. Arne økte repertoaret sitt og leste, eller deklamerte for de som er fine på det, dikt på forskjellige type samlinger. Plutselig hadde Hjørnevik en klynge av fan utenfor Tønsberg.

Det ene tok det andre, og nå har Arne Gjerstad selv arrangert 3 kvelder hvor Jon Hjørnevik og hans  kompanjong, visesangeren Dagfinn Iversen har kommet til Tønsberg og underholdt for et svært begeistret publikum. Det har dratt totalt 400 betalende publikummer, og sist dikteren var i Tønsberg solgte han hele 80 bøker på stedet etter endt show.

Jeg har som de fleste andre norske menn et uhyre anstrengt forhold til begrepet «Diktanalyse». Jeg skal spare dere, og meg selv for mitt forsøk på å analysere noe av Hjørnevik.

Jeg vil spesielt anbefale diktsamlingen «Alt skal ut», det er hele 543 sider. Dette er god humor, tidvis på kanten, men som regel innenfor. Mange av diktene har en kynisk undertone, men allikevel fremstår det som om Hjørnevik har en omsorg og medfølelse for de som portretteres delvis kynisk i diktene.

De fleste, spesielt menn, kan kjenne seg igjen noen av diktene. Jeg presiserer her «noen» av diktene. For diktene er av slik karakter at det vil være krevende å gå ut med hvilke dikt den enkelte kjenner seg igjen i.

Boken er perfekt for menn som ikke ønsker å lese mye, men 2-3 dikt om dagen er god medisin for sjelen.

Dette er også en diktsamling som det kan lønne seg å ha i bokhyllen for de som stadig blir bedt om å si noe i forskjellige lystige lag. Her finner du noe morsomt for enhver anledning.

Om du vil kan du også finne et passende dikt som sørger for at ingen noen gang våger å spørre deg om å si noe i et lystig lag noen gang igjen.

Du er herved advart.

 

The Gift of Fear

The Gift of Fear

En bok om å følge egen intuisjon for å unngå vold

 

Når jeg valgte å lese The Gift of Fear så var nasjonen fortsatt preget etter en «voldshelg» i Oslo.

En helg hvor det var 11 voldsepisoder i Oslo i løpet av noen timer. Fellesnevneren var at menn i alderen 16-30 år i grupper angrep tilfeldige personer som de slo ned, og sparket mens de lå nede. Volden var grov og skremmende. Det er flaks at liv ikke gikk tapt i løpet av de fire timene denne volden pågikk.

Debatten som oppstod i kjølvannet av denne voldshelgen dreide seg stort sett om at politiet, politikere, justisminister, skole, foreninger osv. refset hverandre for årsak og var uenig om veien videre. Debatten dreide seg om gjerningsmenn, ikke ofrene.

Dette mens vanlige folk ble mer usikre og redde, og stilte seg spørsmålet «er jeg trygg på gata»? «Og er mine barn trygge på gata»?

Mine barn har nå nådd en alder hvor de får lov å være aktive ute på kveldstid, ta bussen hjem fra byen, gå på kino med venner og det som ellers hører med til en aktiv og glad ungdomstid.

Siden jeg har jobbet med sikkerhet i 27 år har jeg snakket mye med barna om personlig sikkerhet, det å være litt mer bevisst, uten å skremme. Da de var små snakket vi om brann, etter hvert som de ble eldre snakket vi om å ikke snakke med fremmede, om ikke bli med noen ukjente noe sted. Vi har snakket om nettvett. Hvordan man skal være forsiktig i trafikken.

Nå følte jeg både med bakgrunn i hva man ser i media, men også sammenfallende med at barna blir ungdommer, et behov for å snakke om personlig sikkerhet i bygaten på kveldstid.

Hvordan unngå å havne på feil sted til feil tid? Og det var bakgrunnen for at jeg valgte å lese:

 

The Gift of Fear: And Other Survival Signals That Protect Us from Violence
Språk: Engelsk
Antall sider: 352
Forfatter: Gavin De Becker
Utgitt: 1997

Det er ikke lette å finne passende litteratur om vold som rammer tilsynelatende tilfeldig. Alle voldsoffer er uskyldig, og skal aldri føle på skam for å ha blitt utsatt for vold! Men kan man selv gjøre noe for å påvirke sannsynligheten for å havne i statistikken?
Ja, mener forfatteren av denne boken, Gavin De Becker.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg kan presentere han på kortest mulig måte, men det yter trolig ikke hans kompetanse og lange erfaring rettferdighet. Jeg tar kortversjonen; Han er USA`s mest kjente og profilerte ekspert på forutsigelse og håndtering av vold mot enkeltpersoner.

Så da jeg startet å lese boken var hensikten å få et godt grunnlag for å snakke med barna om vold.

De færreste av oss foreldre er hverken voldsforskere, politi, og i tillegg evner å fremstille dette på en pedagogisk riktig måte.

Ikke ønsker man å si noe som er feil, eller å skremme ungdommene våre unødvendig.

Vanskeligst av alt dette er jo at man heller ikke vil gi noen skyldfølelse for at de ble utsatt for blind vold. Det er da ingens skyld at de ble et offer, men for oss foreldre så vil vi mer enn å signalisere akkurat det.

Vi som foreldre bør snakke med ungdommen om vold, på samme måte som vi snakket med de om brann da de var små. Både hvordan de skal unngå å bli utsatt for vold, men selvsagt også at de ikke skal bli voldsmenn.

Jeg synes boken virkelig ga meg mye å tenke på. Mange gode tips og eksempler på forskjellig type vold. Hovedbudskapet i boken var at man må lære seg å lytte til intuisjonen (instinktet, magefølelsen), og reagere raskt på dette. Ikke rasjonaliser bort intuisjonen. Som han skriver, om du våkner på natten og soverommet er fullt av røyk så åpner du ikke vinduet for å lufte ut røyken og går og legger deg igjen.

Videre så er det slik at vi er ofte for høflige til å reagere riktig. Ved å følge din egen intuisjon så kan du måtte ta valg som for andre kan virke frekt. For eksempel å takke nei til hjelp fra en fremmed du aldri selv ba om hjelp av. Eller om du er på vei inn i et parkeringshus og ser noen du opplever som skumle så snur du ikke og går ut, dette av høflighet. Lærdommen i boken er å raskt ragere på det som oppleves som feil å ta umiddelbare tiltak.

Boken tar opp alt fra familievold, blind vold på gaten, ekser, stalkere, vold på arbeidsplassen, voldelige barn, osv.

Det kapittelet som ga meg uventede og nye spennende refleksjoner var kapittelet som het «Occupational Hazards» og som dreide seg om vold på arbeidsplassen. Det Gavin De Becker sikter til her er vold fra ansatte som hevn mot tidligere arbeidsgiver og kollegaer. Vær her klar over at i USA så er masseskytinger på arbeidsplass et problem vi her i Norge ikke er helt klar over. I perioden 1982-2019 har det vært 38 tilfeller av massekyting på arbeidsplassen. Masseskyting i denne sammenhengen er 4 eller flere skadde og/eller drepte.

Jeg fant dette kapitlet ekstra lærerikt, selv om det ikke har overføringsverdi til Norge i forhold til masseskyting, men mer som å sikre seg mot en spesielt type negative ansatte.
Han beskriver en personlighet som ofte har det i seg å ta hevn på arbeidsplassen som en type vi som har vært arbeidslivet lenge kjenner igjen, selv om det ikke den vold i form av masseskyting forekommer i Norge.

Personligheten som mistolker alt i verste mening, han som mener at alle er imot han, at alle prøver å lure han. I tillegg så legger han de verste meninger og holdninger på andre. Tenk deg typen som henvender seg til sjefen med et spørsmål, så svarer han selv på spørsmålet før han forlater samtalen (monologen) sint og sur på det sjefen nettopp «sa». Ofte en komplisert privatliv med mye konflikter med alt fra myndighetene til nær familie.

Gavin De Becker`s løsning for å luke ut potensielle voldelige ansatte i intervjufasen synes jeg at var svært givende lesning. Ikke for at vi Norge har så behov for å luke ut potensielle voldelige ansatte, men siden hans forslag til spørsmål i intervjufasen var etter min mening meget gode.

Han gir et forslag på spørsmål, så forklarer han hvilke svar som burde få alarmklokkene til å ringe og hvorfor.

2 eksempler:

Spørsmål. Beskriv den beste, og den dårligste sjefen du har hatt.

Svarer han meget kort om den beste sjefen, men hamrer entusiastisk løs i detalj om den dårligste. I tillegg latterliggjør den dårligste og ikke tar noe eget ansvar for eventuelle konflikter. Ja, så er det et varselsignal.

Spørsmål: Hva kunne din forrige arbeidsgiver/sjef har gjort for å beholde deg?

De fleste gir ganske rimelige svar, litt høyere lønn. Nye arbeidsoppgave. Men denne typen vi vil unngå gir ofte urimelige krav som dobbel lønn, merkelig høy stilling osv.

Bra bok, men man merker at den er skrevet i 1997.  Anbefales for alle som ønsker å reflektere litt om egensikkerhet.

Jeg skal i vertfall lete etter flere slike bøker. Tips mottas med takk.

Så mye vold og brutalitet, samtidig så mye dybde og krim i en og samme bok!

Skjebnens ironi av R. J. Ellory.

Originaltittel: Bad Signs.
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: https://vegaforlag.no/

Forlaget beskriver boken slik:

De foreldreløse halvbrødrene Clarence Luckman og Elliott Danziger har tilbrakt hele oppveksten på statlige institusjoner og er fullstendig i utakt med verdenen utenfor. Men da de blir tatt til gisler av en dødsdømt morder på rømmen, Earl Sheridan, tar livet deres en ny vending. Sammen med Sheridan begir Clarence og Elliot seg ut på en vill flukt fra lovens lange arm. Underveis må de to brødrene lære seg å leve med den stadig økende bølgen av vold og ulovligheter som følger i kjølvannet av dem. Dette tvinger dem til å ta stilling til livet sitt, og til forholdet seg imellom. Vil guttene klare å unnslippe skyggen som har hvilt over dem siden morens død, eller vil de bli ført med i dragsuget av Earl Sheridans forskrudde fremferd?

Etter min mening en skikkelig guttebok som passer for en mann som liker å se actionfilmer, og som ikke direkte misliker at vold er en del av underholdningen. Om denne boken noen gang skulle blitt filmatisert så har den nok av Quentin Tarantino stemning for å si det mildt. Dette i kombinasjon med en dybde og sårhet i handlingen som fester seg hos leseren.

Dette er min første bok av R.J Ellory, men definitivt ikke den siste.

Personlig er dette en av de bedre krim bøkene jeg har lest på en stund. Den er skrevet på en måte som gir leseren veldig gode bilder på handlingen, noen ganger litt for ubehagelige gode bilder når handlingen er på det mest groteske. Selv om man kanskje bare skal lese en liten stund om gangen, for eksempel på sengen når man er ganske trøtt, så blir man umiddelbart dratt inn i handlingen, og det blir vanskelig å legge boken fra seg. Man følger i hovedsak 2 brødre. En av de får man sterk antipati for samtidig som det er noe ubeskrivelig sårt over han.

Det er et avsnitt som setter ord på dette.

«…Det var det han måtte, Og når det var gjort, måtte han kappe henne i småbiter og slenge bitene rundt i hele huset for å så brenne ned hele dritten og legge alt bak seg i en rykende haug med bloddryppende aske. Da ville han nok føle seg bedre. Da ville han nok bli kvitt tanken på at han burde hatt venner»

Den andre broren blir hans motstykke, en som man bare kan ønske alt godt, men som i boken hele tiden balanserer på en knivsegg mellom det dypt ulykkelige og et bedre liv.

De to halvbrødrene kommer fra samme håpløse og tragiske situasjon, gjennom de samme tragiske barnehjem og ungdomsanstalter i USA på 60-tallet, kidnappet av en brutal seriemorder som overøser gutta med sin forkvaklede livsvisdom mens han drar de gjennom vold og fornedrelser over de han møter på sin vei.

Hele bokens handling foregår gjennom litt over en heseblesende uke. De 511 sidene går veldig raskt, og boken er lett å lese sånn handlingsmessig. Man kan trenge en pause fra det mørke og tragiske i boken, noe forfatteren tar hensyn til ved kapitlene. Jeg synes inndelingen og lengdene på kapitelene er veldig bra. De skaper en fin fremdrift og nysgjerrighet på bokens videre handling.

All den grusomme volden er merkelig nok vesentlig for bokens handling. Den gir en dybde i persongalleriet, og handler vel så mye om ondskapen som kan ligge i den enkelte og hvordan den kan vekkes til livet.

Som de som har lest bloggen min før vet, så liker jeg godt bøker hvor handlingen er lagt til varme og trøtte småbyer i USA, gjerne på 60-tallet. Det er noe eget med bøker som klarer å fange det rolige småbylivet som brått blir rammet av en utenkelig hendelse, gjerne ispedd en dose justismord og med den uunngåelige lynsjestemningen.

Helten i boken er en ærgjerrig småbysheriff som sykmelder seg for å jobbe i hemmelighet med saken parallelt med et FBI som har låst seg i et spor han ikke helt er enig i. Men hvem vinner kappløpet? Sheriffen eller FBI med sin lynsjestemning?

Lewis trilogien av Peter May.

Jeg vet ikke om det er sant det som ble referert, men tidligere i sommer så hørte jeg en podcast hvor programlederne hadde vært på statsministeren sin halvårlig og sommerlige pressekonferanse. De viste til at statsministeren skal ha sagt at hun for tiden leser Lewis trilogien av Peter May.

Den gang synes jeg at det var morsomt, siden det gjorde jo jeg også akkurat da. Nå er jeg ferdig med trilogien. Den vil jeg varmt anbefale, og jeg tenker at den på mange måter passer som en bra høstserie, handling foregår stort sett i regn og høstlig vær. Det er jo noe ekstra hyggelig med å lese bøker om høsten mens regnet pisker både mot vinduet og gjennom boken.

Trilogien består av Svarthuset (2009), Lewis mannen (2011) og Lewisbrikkene (2012).

Disse er så drivende gode og spennende at jeg nesten ikke kunne tro at de samlet er på 990 sider, det gikk dessverre så alt for fort å lese.

Jeg vil ikke si så mye om handlingen i seg selv, den finner du lett overalt på nettet. Ingen grunn til å kopiere dette her.

Jeg vil heller skrive litt mer om hvorfor jeg likte disse bøkene så godt.

Hovedgrunnen til at jeg likte de er at handlingen foregår i litt tette miljøer, ikke helt «det lukkede roms mysterium», kanskje man kan si lukket «øysamfunn» mysterier. Det er litt nytt for meg at mysteriene i krim bøkene ikke danner hovedrammen, men at løsningen til mysteriet ligger i å sette seg inn i relasjonene og historiene til folkene på Isle of Lewis. Her vil både lesere som liker krim, og lesere som liker relasjonsromaner kunne nyte samme bok. Nå synes ikke jeg at relasjons delen av disse bøkene burde skremme den lesende herre som skyr «løkkeskriftsbøker». Dere vet bøker med pastellfarget omslag med løkkeskrift i tittelen og gjerne en kvinne fotografert bakfra på en eng i solnedgang. Det er selvsagt ikke slike relasjonsbøker jeg leser.

Relasjonene i bøkene er avgjørende for mysteriet og egnet for selv de menn som liker litt tøffe bøker.

Særlig bok nr 2 Lewis mannen synes jeg er sår i forhold til dette med såre relasjoner, veien til å finne ut av mysteriet går gjennom en eldre mann med demens. Dette er skildret på en meget god måte, noe jeg synes en original ide for en krim gåte.

Alt i alt, dette er spennende krim. Hver bok er avsluttende, men de fleste karakterene går igjen i alle tre. Derfor anbefales de å leses sammenhengene.

Bøkene kan kanskje anbefales til de som er gått lei av krim og synes at det er for lite nytt og originalt på krimfronten. Siden det er både krim og relasjonsroman, så kan den kanskje passe godt som felles lesning for et par.

Så litt «off topic» på slutten. Er det ikke gøy når du leser en bok og så befinner hovedpersonen seg på et sted litt utenfor allfarvei i et helt annet land. Så nevner han en restaurant som du har spist på. Det skjedde i denne trilogien, hovedpersonen er 3 dager utenfor de forblåste øyene og da kjører han forbi denne. Sånt er gøy.

Sommerlesning

Nå som vi nærmer oss sommer og ferie så er tiden inne for å planlegge sommerlektyren. Jeg erfarer at det finnes de som sier at de kun leser bøker i ferien. Jeg har sett det selv, første dagen på solsengen med en murstein av en biografi, en tyngre populærvitenskapelig bok, eller noe annet tyngre som har vært diskutert i media siste tiden. Jeg er noe usikker på om disse bøkene blir lest ferdig.

Personlig tenker jeg at de som kanskje ikke har lest særlig det siste året burde unne seg en noe lettere start på lesningen sin om sommeren.

Som en som leser en hel del gjennom hele året så foretrekker jeg de lettest leste bøkene på sommeren. En bok som krever mye av leseren er ikke like egnet på stranden, flyet, ved bassenget og på hytta med et halvt øye på barna eller med andre avbrytelser. Om man tilbringer mye av sommeren i stillhet i rolige omgivelser og er vant til å lese litt så er det nok annerledes. Men et tyngre verk i kombinasjon med et glass vin eller to er heller ikke å foretrekke.

Av en eller annen grunn så liker ikke jeg å lese hypede bøker. Jeg pleier å vente til nyhetens interesse har lagt seg. Derfor har jeg ingen av årets bestselgere på listen over anbefalt sommerlesning.

Her følger noen lesetips for sommeren, og jeg skal spoile så lite som overhode mulig:

Forslag 1.
John Hart skriver svært gode spenningsbøker. Med 200 000 solgte bøker i Norge er han ikke en ukjent forfatter, men av en eller annen grunn så synes ikke jeg at han så veldig eksponert hos bokhandlere og nettbokhandlerne. Kanskje det er bare jeg som ikke har vært oppmerksom nok. Bøkene minner litt om John Grisham.  Det jeg vil anbefale her er at du begynner med:

«Det siste barnet» fra 2010, en gripende bok om en 13 år gammel gutt som lever dysfunksjonelt hjem. Tvillingsøsteren blir kidnappet og gutten leter selv etter henne. Tvers igjennom en meget spennende og gripende bok. Trist, mørkt og gripende. John Hart bygger opp en stemning som ligger tett opp til John Grisham.  Jeg leste denne boken for 9 år siden så jeg husker ikke detaljer, men jeg husker godt at jeg likte den. Det skal litt til at et godt leseminne sitter i så mange år, så da må den jo være bra.

Denne boken følges opp av «Mørkets testament» fra 2018 som virkelig er noe for seg selv. Det er et hamskifte fra «Det siste barnet». Her er gutten fra den forrige boken blitt voksen, og lever for seg selv i skogen. Spesielt egnet for de som liker myter og mystikk. Etter min mening en spennende overgang mellom disse bøkene som gjør at man føler at man har lest to forskjellige type bøker, men med en sammenhengene rød tråd. Fascinerende.

Forslag 2.
«Den forbudte elven» av Chigozie Obioma. Nå har hypen lagt seg og jeg kunne lese denne nydelige afrikanske romanen. Den er utgitt på en rekke språk, har vunnet mange priser og det mangler ikke på rosende omtaler. Jeg kan bare slutte meg til den positive omtalen. Det som gjør at jeg vil anbefale denne som sommerlesnig er at den er dyp, uten å være komplisert. Lett å følge selv om man ikke liker å lese så mange sider om gangen. Handlingen er en gripende historie om 4 brødre i en liten nigeriansk by. Jeg vil ikke røpe så mye av handlingen, men kan si at i tillegg til handlingen så er den en fin reise inn i et hverdagsliv som er ganske fjernt og ukjent for mange. Jeg skal definitivt bli flinkere til å søke bøker fra Afrika.

Forslag 3.
Om man skal lese en selvutviklingsbok i sommer så passer «Den edle kunsten å gi f..n» av Mark Manson bra. Noen av oss burde kanskje bli flinkere til å sortere ut hva som er viktig og mindre viktig. Slappe av litt, gi litt mer f..n. Denne boken var USAs mest solgte sakprosabok i 2017. Av forfatteren selv omtalt som en antiselvhjelpsbok. Evnen til å bry seg om ulike forholder er ikke en utømmelige ressurser hos mennesker. Derfor er det ekstra viktig å prioritere hva vi skal vie oppmerksomhet, og hva vi simpelthen bør gi blaffen i. Videre utfordrer Mark Manson leserne om de rette måleparameterne for livet, om vi måler suksess og det gode livet med rett målestokk.

Dette sitatet fra boken synes jeg beskriver temaet bra:

“Our crisis is no longer material; it’s existential, it’s spiritual. We have so much fucking stuff and so many opportunities that we don’t even know what to give a fuck about anymore.”

Nå skal det sies at jeg selv ikke har min egen leseliste for sommeren klar, men jeg tar gjerne imot tips.

Catch-22

Jeg tenkte at nå var det tid for å lese en klassiker igjen. Det var med litt lave forventninger jeg begynte å lese klassikeren Catch 22. Årsaken til mine lave forventninger var at på min faste side hvor jeg liker å diskutere bøker med andre, kunne jeg se at dette er en bok som veldig mange lesere gir opp å lese. Det er en bok som flere ønsket å ha lest, men de hadde gitt seg flere ganger. Det virket på meg som at side 100 var en slags magisk grense. Så første mål var 100 siders merket.

Catch 22 av Joseph Heller kom ut i 1961, og er kategorisert som svart humor, satire, absurd fiction, krigsroman, historisk fiksjon. Videre er den en antikrigsroman, og en kritikk av byråkrati generelt.

Du kan kjøpe den på cappelendamm.no for kun kr 99.-

Den kommer som miniserie på TV 2 Sumo og C More 18.mai 2019. Det er strømmetjenesten Hulu som har rettigheten til serien. Hulu hadde også den kjente The Handmaid’s Tale. George Clooney har en stor rolle i Cath-22 og traileren på youtube ser veldig bra ut.

Mange kjenner til utrykket Catch-22 som er en slags absurd dilemma hvor uansett hva du velger så havner du i en sirkel som fører til samme negative resultat, man kommer ikke ut av loopen.

Jeg tenker at dette kan være en personlig situasjon, altså et eget negativt tankesett, men ofte brukt som en beskrivelse av en byråkratisk situasjon.

Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:

«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.

«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.

«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.

Som en som misliker byråkrati sterkt fant jeg første gleden av parodi av byråkrati allerede på side 10. En offiser som ligger på feltsykehus må jobbe med å sensurere meniges personlige post (slik man gjør i krig). Han finner sin byråkratiske kontrollfunksjon så kjedelig at han velger å sensurere posten på absurd forskjellig måte hele tiden bare for gøy. Sine sensureringer signerer han med et alias slik at hans overordnede ikke skal forstå hvem han er. Derfor blir en annen offiser (byråkrat) plantet blant de som sensurerer i den hensikt å avsløre han. Denne offiseren går lei, og gidder ikke selv å sensurere og dermed blir han avslørt.

Hvem drar ikke kjensel på byråkrati her, et sterkt kontrollorgan som ikke kan, eller gidder å kontrollere seg selv med samme iver som andre skal kontrolleres.

Så etter tre sider til kommer neste allegori som er antikrig og antibyråkrati under ett. Det bryter ut brann på feltsykehuset, og brannvesenet som har ansvar på den nærliggende militære flyplassen rykker ut for å slukke brannen. Når brannen er nær slukket så er et bombefly i ferd med å lande. Brannfolkene er da noe i villrede siden instruksen tilsier at de skal være stand-by landingsstripen når bombefly lander. De velger å forlate det brennende feltsykehuset i tilfelle bombeflyet skal ta fyr når det lander. Instruksen vinner da over et brennende sykehus, krigsmateriellet prioriteres fremfor sykehuset med pasienter.

Jeg liker også veldig godt hvordan en bok fra 1961 klarer å parodiere noe man kjenner godt igjen i byråkratiske organisasjoner selv i 2019. Kokken som ikke klarer å lage mat får en fin jobb i administrasjonen, slik at han ikke skal ødelegge mer mat. Eller majoren som gjør så dårlig jobb at andre offiserer forfremmer han slik at de får han vekk. Her treffer man jo både The Dilbert principle fra 1995 og The Peter principle fra 1969 på en humoristisk måte.

Møtte veggen på side 114…men hvorfor? Dialogen er for så vidt morsom, men er som en endeløs rekke av absurde samtaler. Unnskyld for den dårlige sammenlikningen, men om man har hørt 2 tungt rusede/berusede ha en diskusjon om noe en gang så føles dialogen litt slik. Gøy til å begynne med, men man går lei, veldig lei.

Så på side 269 skifter det hele litt og dialogen blir mer givende

Bokens raljering av byråkratiets vesen er gjennomgående, og for meg som er et mostander av byråkratiets vesen, er eksemplene mange og veldig underholdene. Dette innlegget blir for langt om jeg skal trekke frem noen av de beste eksemplene.

Bokens historie gjør det lett å glemme og merke seg de absurde situasjonene som oppstår gjennom historien faktisk er parodi på byråkratiets vesen. For eksempel når Milo Minderbinder sin organisasjon (Syndikatet) som startet som et fritt kapitalistisk system, nå er så byråkratisert et det er umulig å forstå galskapen. Han er selv den eneste som tilsynelatende forstår systemet. Offiserene er livredd for å miste Milo, så han slipper farlig tjeneste. Kun for å opprettholde et fullstendig unødvendig kapitalistisk byråkratisk apparat.

Uansett, boken har mange innfallsvinkler og en leser vil sikkert se forskjellige momenter basert på egen erfaring og ståsted. Det er kanskje en god grunn til at man på bokkilden.no kan kjøpe en 200 siders bok om det å forstå boken Catch-22.

En krevende bok jeg mange ganger angret på at jeg startet på, men glad jeg leste.

Nå har jeg i det minste en god forståelse og et bilde av det klassiske utrykket Catch-22.

Om du skal lese kun en klassikker i år så bør du etter min mening vurdere en annen bok.

 

Perfekt påskekrim

Jeg har akkurat lest ferdig en bok som jeg tenker at må være den perfekte boken om du allerede nå planlegger påskelektyren. Personlig skulle jeg gjerne ikke ha lest den nå, men spart den til påsken om jeg hadde visst bedre. Men for all del, boken passer året rundt. Hvorfor jeg tenker påskekrim kommer jeg tilbake til.

Sort messe av John Dickson Carr

Utgitt: Første gang i 1937, så i 1985 og 2009
Forlag: Aschehoug
Orig.tittel: The burning court

Den ligger på bokkilden.no og boklubben.no som paperback til kr 179.-

Jeg ble tipset om denne boken av Tom Egeland, og da hadde jeg ikke annet valg enn å lese den.

Andre tungvektere som har anbefalt boken er André Bjerke som i en innledning til en Carr-novelle i krimantologien ‘Store detektiver’ skriver. «Blir jeg spurt om hvilken kriminalroman jeg anser som den beste jeg noensinne har lest, vil jeg ikke nøle et øyeblikk. Svaret er ‘The Burning Court’ av John Dickson Carr».

Dette er etter min mening en klassisk krim av beste sort, den typiske klassiske, engelske kriminalsjanger. Et «lukket rom mysterium», et begrenset antall involverte og mistanken flytter seg hele tiden. Mye av handlingen er basert på dialog i en gruppe. Det er gjennom dialogen at mistanken om hvem som er gjerningspersonen hele tiden flytter seg. Det er selvsagt også slik at det skjer noe i boken, noen hendelser påvirker mysteriet, men dialogen er sentral.

Kanskje også derfor boken har vært en suksess som hørespill i flere land.

 

Det som gjør denne boken ekstra spennende er at den stadig lar leseren lure. Er det en grøsser, altså er god gammeldags spøkelseshistorie, eller en kriminalroman? Stemningen i boken er i hvert fall upåklagelig, og når boken starter med «Det var en gang en man som bodde ved en kirkegård..» så er stemningen gitt.

Handlingen foregår Ny-England i USA, i et velstående miljø på 30-tallet, men leseren føres også til Frankrike på 1600-tallet med svart magi og hekser. Mysteriet starter med at forlagsmannen Ted Stevens har fått et nytt bokmanuskript fra en av sine forfattere, og stor er overraskelsen hans da han i manuskriptet finner et bilde av en giftmorderske som ble henrettet i 1861. Kvinnen er helt lik Teds kone, og har til og med et helt likt smykke. Navnet er også det samme… Ikke lenge etter dukker det opp et lik, en mann som døde etter symptomer på arsenikk forgiftning.

 

Som jeg har skrevet om tidligere, jeg liker veldig godt å lese eldre bøker, det er noe med språket og samtaleformen jeg liker. Høfligheten mellom herrer i enhver diskusjon i eldre bøker som dette er fornøyelig.

Her er et godt eksempel på høfligheten, dialogen og et språk som jeg koser meg med i slike bøker. Dialogen kommer etter at en gift dame har vært en hel natt hos en annen herre.

«Nå ja, det hadde ingen fare og hun ble ikke skandalisert. Rent bortsett fra at jeg lever sammen med min husholderske, fru Murgenroyd, som også bor i mitt hus, torde min alder i og for seg være garanti nok». Han var 75 år gammel.

Senere i dialogen svarer ektemannen:

«Og ettersom det å snakke rett ut for Dem later til å være synonymt med å snakke grovt, vil jeg ikke vike tilbake for å antyde, med så skånsomme ord som mulig, at De neppe er den typen som min kone skulle foretrekke om hun aktet å utvide sine erfaringer og begynne å studere ekteskapsbruddets mer subtile tekniske nyanser».

Denne meget gode kriminal romanen, eller er det en grøsser er en påskekrim av beste Agatha Christie stil. Jeg røper ikke noe mer, men du rekker å bestille den til påsketuren.

God lesning!

En perfekt bok for en lesesirkel

Noen ganger leser man en bok som til de grader er så åpen for tolkning og diskusjon at den virkelig kan anbefales grupper som liker å lese og diskutere bøker sammen.

Boken heter Salamanderkrigen og ble utgitt av den tsjekkiske forfatteren Karel Čapek i 1936

Det er en dystopisk bok, en kategori jeg liker godt. Utfordringen, og gleden er at boken er svært allegorisk. Boken har sin handling som jeg kommer tilbake til. Historien er for så vidt spennende nok i seg selv, og den kan tolkes svært forskjellige av leserne. Jeg har gått igjennom de vanlige nettsidene som jeg bruker hvor bøker diskuteres, og sjelden har jeg sett en så sprikende tolkning og vurdering av en bok.

Gjennom boken så klistret jeg den dystopiske advarselen mot fascisme, kommunisme, ekstrem islamisme, nynazisme, radikal venstre for å nevne noe. Videre får leseren advarsler om naturkatastrofer i en bok fra 1936, en beskrivelse av menneskehetens kortsiktig misbruk av naturen. Jeg trodde ikke man tenkte på slik i 1936.

Det finnes også flere briller man kan lese boken med, for eksempel kan man se på boken som en beskrivelse av kolonisering og slavehandel.  Eller rett og slett en beskrivelse av klassifisering av menneskeheten som vi jo kjenner fra tiden rett før 2. verdenskrig.

Jeg valgte å lese historien som en beskrivelse av hvordan en ond ideologi, salamanderne, kan vokse frem, hvordan ideologien kan starte i det obskure, litt sært. For så å bli oppdaget, brukt til feil hensikt, så tolket, til slutt så forsøker man å organisere og systematisere i det gode selskap.

Særlig når salamandernes forplantning beskrives er det nesten så en skulle tro at forfatteren kunne se for seg hvordan uønskede idelogier sprer seg på internett.

Når man til slutt oppdager at ideologen er skadelig og farlig har den undergravd hele samfunnet og tar over.

Jeg valgte å anse boken som en symbolsk beskrivelse av start, fremvekst og til slutt en dominerende ond og ødeleggende ideologi.

Det er lett å la seg fascinere av historien underveis, men jeg måtte stadig ta meg i det å tenke på at historien er et symbol, eller legemegjøring av noe mer abstrakt.

Handlingen er for så spennende og original at jeg mange ganger måtte stoppe opp og tenke nøye etter; Hva er dette et bilde på? Hva er det forfatteren tenker på her? Dette er en billedlig fremstilling av noe, og hva er det!? Hva er metaforen her?

Ikke bare ville jeg kose meg med historien, men jeg ville prøve å skjønne allegorien.

Advarsel!  Til en hvis grad spoiler!

Vi starter med kapteinen Van Toch som oppdager en helt spesiell art av salamander. Etter hvert så oppdager Van Toch at disse kan læres opp til enkle arbeidsoppgaver under vannet. Disse viser en del menneskelige egenskaper, de lærer fort. Fysisk er de litt mindre enn mennesker, de trives under vann, men kan være litt på land også.

I del to blir det ser man konturene av konflikter mellom salamanderne og menneskene. Salamandrene blir utsatt for grusomme eksperiment av vitskapsmenn og de blir brukt som slaver for menneskeheten. Men de formerer seg voldsomt og utvikler seg selv og samfunnet under vann

I del tre er krigen mellom menneskene og salamanderne et faktum. Katastrofen er uunngåelig.

Favoritt kapittelet mitt var «Wolf Meynert skriver i sitt verk», og her hjelper forfatteren leseren litt med å tolke boken. Temaene berører mye som er like aktuelt den dag i dag.

Selv «fake news» er et tema i boken, hvor det er den «halvoffisiøse presse» som tør å rapportere tildragelsene mellom menneskene og salamandrene korrekt. Main stram media pynter på sannheten og håper at alt går over. Dette gjelder når den franske krysseren senkes av salamanderne.

Denne boken krever en del av leseren, men den gir veldig mye tilbake.

Etter min mening en skjult klassiker. I vertfall skjult for oss «ikke akademiske» enkle lesere.

True crime

Vi er jo virkelig inne i en «true crime» bølge. Jeg har på mange måter ikke helt fanget det opp selv, men når jeg tenker etter, så er det veldig mye «true crime» underholdning. Altså «true crime» sjangeren har jo alltid vært der, særlig filmer om kjente seriemordere har vært populært så lenge jeg kan huske. Men nå har omfanget vokst seg veldig stort. Denne sjangeren har sneket seg inn på meg de siste årene og noen googlesøk viser lett hvor populær denne sjangeren har blitt som TV-serier, filmer og podcaster.

«True Crime» er altså der hvor en forfatter, film eller serieskaper gransker en virkelig sak, altså ekte kriminalsaker, og lager da et produkt for den aktuelle saken. Gjerne store spektakulære saker, saker uten kjent gjerningsmann, saker med justismord, gjenopptakelses saker osv. Noen saker tas opp kun til rent underholdningsøyemed, men også stygge justismord avdekkes. I Norge er jo særlig «Gåten Orderud», «Hvem drepte Birgitte?», «Åsted Norge», kjent som «true crime» på TV siste tiden.

Making a murderer er nesten som et «true crime» høydepunkt å regne, og kjent som en stor Netflix satsning.

Min datter på 12 år og jeg fulgte nøye med på «Åsted Norge», og særlig gåten «hvem drepte drosjesjåfør Gudmund Stenersen fra Rendalen», synes vi var spennende. Vi diskuterte de forskjellige teoriene, politiets arbeid osv. Jeg er imponert over hvor spennende en 12-åring tenker og reflekterer rundt kriminalitet, både hvordan de tenker sånn rent sosiologisk om kriminalitet, men også deres teorier om motiv og etterforskningsmetoder. 

Jeg erkjenner at denne sjangeren har store etiske spørsmål som burde diskuteres, men jeg lar det ligge nå.

«True Crime» sjangeren har alltid vært der, men det samlede omfanget når man legger til TV-serier, dokumentarprogramer, filmer, podcaster begynner å bli stort nå. Kanskje dette kan spille positivt inn på boksalget om man klarer å koble denne interessen over på bøker.

Når jeg først ble litt mer bevist denne trenden så tenkte jeg at jeg måtte lese en «True Crime» bok. Jeg begynte å kikke litt rundt på nettet for å finne en bok i denne sjangeren og ble overasket over det store omfanget gjennom mange år. Jeg meldte meg inn i en gruppe på goodreads for de som liker «True Crimes» og her er det nesten 10 000 titler å velge mellom! Riktignok mange som bare er på engelsk.

Dette må være en spennende boksjanger for herrer som ønsker å begynne å lese mer bøker. Vi menn har jo en tendens til å trekke mot fakta sjangeren som for eksempel krigslitteratur, historie, biografier og liknende.

Omfanget her et veldig stort og jeg har først nå blitt litt mer bevisst på en helt ny type sjanger.

Jeg valgte å begynne med «En uskyldig mann» av John Grisham. En tragisk historie om et justismord. Ron Williamson som ble uskyldig dømt for et drap og satt tolv år på dødscelle før han ble renvasket av en DNA analyse i 1994. Dette er John Grishams første non-fiction bok.

Nå har den akkurat kommet som en 6 episoders serie på Netflix.

Jeg kan si at jeg kommer helt klart til og utforske «true crime» boksjangeren enda mer.

Men jeg kan love at jeg aldri kommer til å lese «Et mord i Kongo».