Bokmann For menn som leser bøker

Jeg er motstander av vold, tilfeldig vold og alt som er ulovlig. Kampsport skal bare utøves som idrett innen de rammene vi til enhver tid har i Norge. Når jeg skriver om slåssing her, så er det et samlebegrep for organisert og lovlig kampsport.

Etter noen år som aktiv bokser i min ungdom har jeg fortsatt en brennende interesse for boksing. Noen ser kun to menn som står og slår hverandre i hodet til en faller. Hvem kan påføre den andre mest hjerneskade på kortest mulig tid? De innvidde ser strategi og taktikk i en spennende kamp.
En praktisk form for sjakk. Du må forstå motstanderen din, nøytralisere taktikken og ta han ut på den måten dine styrker passer hans svakheter.  Den som først forstår helheten i kampen, og omdanner dette til praktisk boksing nærmer seg en seier.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For meg er boksing, kickboksing og MMA også noe dypere. Det er en arena hvor de som har behov for det, kan tre ut av sivilisasjonens trygge rammer og teste sitt eget mot, mann mot mann. Det er noe primitivt og urmenneske over dette som fasinerer noen av oss. Og da spesielt kampsportene som inkluderer det vi kaller knockout. Altså boksing, MMA, Kickboksing og Thai boksing som har det ytterste risikomoment i utøvelsen.

Det fasinerer meg mer og mer etterhvert som vi lever i et samfunn som på mange måter fordømmer gutters hang til det å være litt mye gutt.  Jeg husker at jeg selv reflekterte over det som ung bokser.
I ringen er jeg helt alene, det kommer til å gjøre vondt, en eller begge av oss kommer til å blø.
Det er vond og ydmykende å falle i canvasen. Mest av alt husker jeg nervøsiteten før kampen.
Noen uker før kampen sa treneren at jeg er tatt ut til stevne. Datoen nærmet seg. Vi møttes på et fast sted i Tønsberg, Bjørns Cafe, felles avreise i en gammel VW buss. Til en by i Norge eller et annet land. Litt praktisk på stedet, før vi så kampprogrammet hvor ditt navn stod vs en eller annen fyr du ikke visste noe om.

Jeg bodde ganske lang unna treningslokalene, syklet alene i 35-40 minutter til/fra treningen og fikk derfor god tid til å tenke på sporten min. Allerede som 15-åring var jeg ganske reflekterende over at jeg tross alt drev med en knockout idrett. Altså en aktivitet hvor det som ellers er straffbart og forbudt er prisverdig. Venner og familie kom for å heie på meg i mitt forsøk på å slå en annen ung gutt i svime. Det var noe over det å drive med boksing som minnet om et gammelt manndomsrituale. Boksingen ga en følelse av å stå i noe ekstraordinært krevende. Du fikk en anledning til å teste om du hadde det i deg å være tøff når det gjaldt. Ikke alle gutter og ungdommer har det behovet, men for de som har behovet så er det ganske brennende.

Boksingen ga også meg som ungdom et miljø hvor det var litt ekstra «mann». Jeg husker fortsatt lukten av svette hansker, skiltet med «forbudt å spytte på gulvet», guttehumoren i garderoben. Oppvarmingen var noe vi kalte «rugbybasket», basketball hvor vi sloss om ballen. Det var ikke lov å sparke ballen, for da kunne du komme til å sparke en hånd. Og alle boksere er redd for håndskader. Det er kanskje den skaden en bokser frykter mest, for det tar lang tid å helbrede og da kan du ikke slå så hardt du vil. Heldigvis har vi gode bandasjer og hansker som beskytter hendene mer en motstanderens hjerne.

Min første kamp.

Men også den ekstreme respekten som vi hadde for trenerne våre husker jeg godt. Så hardt vi strakk oss for selv den minste annerkjennelsen, og den kom sjeldent, men når den kom var den ekte.

Det var spennende å komme over en bok med en akademisk og praktisk refleksjon over sporten jeg elsker.

Tittel: «Professoren i buret. Hvorfor menn sloss og hvorfor vi liker å se på».
Tittel på engelsk: «The professor in the cage»
Utgitt: 2015
Språk: Norsk
Antall sider: 306
Forfatter: Jonathan Gottschal

Umiddelbart så er det noe kleint over boken. Det er en mann som nærmer seg 40, som føler at den akademiske karrieren har gått i stå. Det virker som om han bestemmer seg for å starte med MMA nærmest som et slags opprør mot sitt eget akademiske liv og kollegaene. Muligens et utløp for en middelaldrekrise av noe slag. Tankene går raskt til filmen «Fight Club». Det er allikevel noe interessant når en godt akademisk utdannet og trent person nærmer seg knockout sporten, og å lese om hans refleksjoner. Sporten står i kontrast til så mye i dagens samfunn. Disse sportene er på en måte en overlevering fra tidligere tider, og er egentlig malplassert i det vestlige samfunn i 2021.

Boken innleder med å sette kampsporten i et historisk lys, duellens historie og all form for rituell vold. Selv for en som har fulgt boksing i 35 år så lærte jeg mye nytt, og fikk interessante perspektiver på kampsportens plass i samfunnet før og nå. Jeg synes også at kapittelet om overgangen fra tradisjonsbundne sakrale, nærmest religiøse og mystiske kampsporter til praktisk vold i MMA var spennende. Forfatteren skriver at MMA hadde startet «opplysningstiden» innen kampsport. Vi er nå inne i en periode med fokus på svært praktisk kampsport og realistiske selvforsvarskurs.

Jonathan Gottschal setter kampsport i sammenheng med tradisjonelle rituelle dueller som måtte til for å opprettholde ære etter at en provokasjon var gitt.

Jeg synes at Gottschal bruker en for stor andel av boken på å argumentere for forskjellige sosiale og biologiske faktorer mellom menn og kvinner i forhold til fasinasjonen av kampsport. Både som utøver og tilskuer. Den delen var for så vidt interessant nok, om en noe gjentagende.

Det er også noe forfriskende politisk ukorrekt å drøfte de kjønnslige forskjellene med bakgrunn i fasinasjonen for KO kampsporter. Det var også med stor enighet jeg leste om hvordan barn i den moderne verden nærmest presses ut av den maskuline leken; «… man for eksempel i flere tiår slått ned på guttaktige måter å leke på snarere enn å slutte opp om maskuline adferdsmønstre, og det har vært nulltoleranse ovenfor ethvert tilløp til ekte eller foregitt aggresjon (som lek med pistoler eller sverd)…» Trenger man eksempel på det er det bare å gå inn i en moderne leketøysbutikk og se hvor lite det er av de gamle voldslekene som lekepistoler og sverd av ymse art. Overgangen fra dagens siviliserte samfunn til en burkamp i MMA blir derfor ekstrem. Og er det muligens derfor den mest ekstreme kampsporten MMA stadig vinner terreng med millioner solgte pay per view. Altså den vestlige verden blir stadig mykere, nærmest et androgynt samfunn, samtidig er MMA verdens raskest voksende sport.

Det er et problem med boken at den ofte havner på ville veier. Det er tross alt et stykke fra dagens kampsport til middelalders tortur. Og det er veldig vanskelig å se sammenhengen mellom tilskuerlysten til romersk tortur til dagens tilskuere på kampsportarenaen. Det er også for mange eksempler på dyrenes rituelle voldsbruk og urmenneskets behov for vold. Men det er greit, urmennesket lever biologisk sett fortsatt i oss, så til en viss grad er det interessant å se dette i sammenheng.

Jeg likte også godt bokens fokus på at både utøvere og tilskuere av tøffe kampsporter er fredelige og vennskapelige folk. Det er mer tribunevold på diverse fotballarenaer for å si det slik.  Det er også et spesielt forhold jeg husker fra min tid som bokser. Om en dommer påpekte at jeg avleverte et ureglementert slag, eller gjorde noe ulovlig, så bukket vi og tok imot uten å diskutere med dommeren slik vi alltid ser på lagsporter. Også om vi ikke var enig med dommeren.

Om en av dagens fightere gjør noe ulovlig på en utilsiktet måte så ber de om unnskyldning, og får en vennskapelig fist bump tilbake.  Jeg har også mange ganger sett at to fightere har en formidabel utveksling med spektakulære kombinasjoner, så smiler de og gir hverandre en hyggelig annerkjennelse under kampen.

Det er noe med kampsport, men også kampsporttrenere. Jeg trener kickboksing hos TS Kampsportsenter i Tønsberg. Det er noe magisk med å gå inn dørene der, alle bukker, ingen snakker i munnen på hverandre, om treneren tiltaler deg så spretter du opp og bidrar. Man sitter pent og kler seg riktig. Det henger et oppslag der, jeg husker ikke teksten nøyaktig, men budskapet er «om du hjelper sidemannen din så blir du bedre selv».

Jeg tror ikke at alle vet det, men treneren der har en ledelsesfilosofi som er dyp og utfyllende.
For min del synes jeg at det er fascinerende at et viktig moment for han er at alle som trener skal ha hørt navnet sitt minst en gang pr økt. Alle skal bli sett og tiltalt på en god måte.

Tilbake til boken: Boken er tidvis interessant, men den handler dessverre alt for lite om kampsport. Det er synd, for det hadde vært veldig spennende å følge en akademiker uten tilknytning til kampsport frem til en reell MMA kamp. Gjerne noe mer om treningsmetoden også.  Noe filosofering kunne vi ha levd med, men dette ble dratt for langt ut i biologien. Dessuten ble det en noe sentimental memoar over hans tid som kampsportutøver.  Er du glad i kampsport på et litt dypere nivå så les den gjerne.

Avslutningsvis, dette er min oldefar Just og på bildet var han kun 18 år. Han skulle bokse sin første kamp. Han knakk kjeven på motstanderen så brutalt at han senere valgte å bli bryter istedenfor. Oldefar mente det var best for alle.

Just levde fortsatt mens jeg var bokser, og det var noe spesielt med å snakke om min siste kamp med en bokser fra den gamle skolen. Jeg følte da at vi stod hverandre ganske nær. En forståelse og samhold mellom oss som har stått mann mot mann i ringen.

I disse dager i 1978 rykket de første norske FN-soldatene inn i Libanon, siden den gang har over 22 000 norske kvinner og menn tjenestegjort for FN i Libanon. Jeg er en av de, først var jeg to kontingenter i Libanon, og senere en kontingent i Makedonia.

For meg så var FN-tjeneste en moderne dannelsesreise. Det ga et unikt innsyn i andre kulturer, en forståelse av å leve og fungere i en konfliktsone, og ikke minst en følelse av å bidra. I boken jeg her har lyst til å trekke frem så skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i forordet «Jeg ville aldri vært mine to kontingenter i Libanon foruten. Det er kanskje de viktigste årene i mitt liv. Jeg lærte mye om andre og meg selv. Jeg kom rikere hjem». Jeg synes det oppsummerer tjenesten for mange bra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tittel: «Norske FN-soldater i skuddlinjen 1978-1998».
Forlag: Ares Forlag AS
Utgitt: 2018
Språk: Norsk
Antall sider: 456
Forfatter: Frank Magnes
Bilder fra boken med tillatelse

Dette er et imponerende verk om det norske bidraget i Libanon. Jeg snakket jevnlig med begge redaktørene før boken ble utgitt så visste jeg at den ville komme. Og jeg hadde store forventninger som ble innfridd, og til de grader overgått.

Boken er omfattende, spekket med bilder, kopi av gamle kart, gamle vaktjournaler, logger, intervjuer, pressemeldinger og dokumenterte historier. Det er også imponerende hvor ryddig og oversiktlig alt er satt opp. Boken presenterer større hendelser, og misjonen kronologisk. Men den presenterer også annet enn det rent militære. Kan nevne at vår alles kjære Louis Assi har fått sitt eget kapittel.

En bok om den norske innsatsen i Libanon må dessverre også omtale tragiske hendelser som har gitt alvorlige konsekvenser. Frank Magnes klarer å omtale disse hendelser på en respektfull og fin måte, samtidig som han har innhentet grundig dokumentasjonen.

Dette er en bok som den meste interessert veteranen trolig vil lese fra perm til perm med stor interesse. Men det er også en bok som passer å ta frem å lese litt i en gang i blant. Man kan da velge mellom mye. For eksempel kan man lese om en hendelse, men boken er så utrolig mye mer en kronologisk oversikt over noe av det som skjedde. Man kan lese forordet til forsvarsministeren, etterordet om veteraner av psykolog Trond Haug, en sjarmerende historie om bryllup i Saqi, spesielle posisjoner, «historien om da pappa dro til Libanon», og mye annet.

Veteraner som leser boken får en oversikt over hele misjonen, man får grundige fakta om tidligere hendelser man kanskje bare hørte løselig om på brakka. Man lærer mye nytt, og får andre soldater sine refleksjoner på tjenesten enn sine egne.

Kan boken leses av andre enn veteraner? Ja, det vil jeg virkelig påstå. Det er også en bok som gir innsikt i landet Libanon, konflikten rundt Libanon. Den setter ord på hva Norge har bidratt med for et annet land.  Om vennskapet mellom befolkningen i Libanon og nordmenn. Hvert år så feirer Libanesere vår 17.mai i en liten by som heter Ebel es-Saqi. Går man inn på google earth så ser vi at det er et minnested om nordmenn i denne byen. Jeg tror også at fremtidens INTOPS soldater kan ha interesse av å lese boken. Ingen konflikt er lik og kan sammenliknes, men historien om det Norge bidro med i Libanon er også historien om hvordan man kan vinne hjertene og ikke bare striden. Om det var norske UNIFIL soldater som vant hjertene til befolkningen eller omvendt er ikke lett å si.

Fra google earth

Jeg tenker fortsatt med glede tilbake til de beste bøkene som jeg leste som ungdom. Da, som nå, så slukte jeg bøker.

Det spesielle for meg er at de beste bøkene jeg leste som ungdom, de skapte gode leseminner som sitter i ganske lenge. Som voksen så skal det mer til for at et bokminne sitter så lenge.
Det er fortatt gøy å bla i de gamle favorittene fra ungdomstiden som står i bokhylla. Jack London, Jules Verne, Roald Dahl, og mange andre ungdomsbøker.

Jeg kan huske hvor jeg var når jeg som ungdom leste min første spenningsroman for voksne, det var «Hvem var Jason Bourne» av Robert Ludlum. Det var på en campingplass i Telemark, det var ingen andre unge der de første dagene, jeg kjedet meg litt, men fant en gjenglemt bok. Heldigvis for meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg vet at mange unge, spesielt gutter leser litt mindre enn de burde. Derfor er det viktig at når det kommer skikkelig spennende, godt skrevet, aktuelle bøker som passer godt til gutter at de gjøres synlig tilgjengelig hos bokhandlere, og at vi voksne kjøper de som gaver. Jeg kjøper ofte bøker til ungdom som gaver, selv om jeg vet at akkurat den det gjelder heller ønsker seg XP points til minecraft på XBOX. Om det ikke står bra bøker i bokhylla på gutterommet så øker jo ikke sannsynligheten for at de plukker opp en bok en dag.

«Dette dreper oss» av Tiger Gartè er en bok som passer til ungdom, men som også har en ekstra appell til unge gutter som kanskje ikke helt kommer i gang med lesningen igjen etter å ha lest Harry Potter. Den er tøff, spennende, og aktuell.  Vanskelig å helt tenke seg alderen som boken kan passe best til men, jeg tenker fra 14 til 18-19 et sted. Jeg hadde det ikke vanskelig med å finne boken spennende, det var også litt gøy å lese en bok sett fra en ungdoms perspektiv igjen.

11.mars i år så sendte regjeringen ut en pressemelding med overskriften «Ekspertgruppe skal foreslå tiltak for psykisk helse».  En ekspertgruppe ledet av psykolog Peder Kjøs skal se på konsekvensen pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk, og foreslå konkrete tiltak for hvor innsatsen bør styrkes for å møte disse utfordringene. I dag 13. mars kommer enda mer inngripende smitteverntiltak.

Jeg har litt lyst til å tenke litt høyt om en bok jeg nettopp har lest.

Livet er mening
Tittel: «Livet er mening». Tidligere utgitt på norsk som «Kjempende livstro».
Tittel på engelsk: Man’s Search for Meaning
Utgitt første gang: 1946
Språk: Norsk
Antall sider: 196
Forfatter: Professor i nevrologi og psykiatri Viktor Emil Frankl (1905-1997).

Frankl giftet seg i 1942, september samme året ble han, hans gravide kone, far, mor og bror arrestert, og fraktet til forskjellige konsentrasjonsleirer.  I april 1945 ble Frankl satt fri, da var alle hans kjære døde i konsentrasjonsleirene.

Bokens første del handler om det grusomme livet i konsentrasjonsleirene som Frankl satt i. Boken er et godt beskrevet innsyn i følelseslivet til fangene i en konsentrasjonsleir. Som psykiater analyserte han seg selv, medfanger og dagliglivet i en konsentrasjonsleir. i En kjent læresetning fra boken er at de som hadde størst sjanse for å overleve fangenskapet i konsentrasjonsleiren var de som hadde en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var fysisk sterkeste.

På samme måte som at livet i konsentrasjonsleiren var ekstremt grusomt og meningsløst, så lever vi nå i den andre enden av skalaen. Men kanskje med et fellestrekk, en tid hvor mange opplever kjedsomhet i nok en nedstengningen, kan mangel på mening tidvis bli påtrengende. Historisk sett lever vi i en materiell overflod med høy grad av trygghet og forutsigbarhet for våre liv. Man kan jo lett tenke seg at i sammenlikning med livet i en konsentrasjonsleir så er det aldri lov til å klage på noe som helst uten å få dårlig samvittighet. Men her skriver Frankl i boken at «menneskeheten er dømt til en evig pendling mellom to ytterligheter, nød og kjedsomhet. Faktisk volder kjedsomheten flere problemer for psykiaterne i dag enn nøden». Videre, «en opplevelse av meningsløshet, for eksempel, som kan kalles et eksistensielt anliggende blir i den medisinske fornuften raskt til diagnosen klinisk depresjon».

Jeg tenker at det er en bok som er vel verdt å lese nå i vår korona hverdag. Ikke at vår situasjon kan sammenliknes med det menneskeskapte helvetet som holocaust var. Men for at mange som har sittet isolert, frarøvet sine vanlige meningsfulle aktiviteter og sosial omgang, nå kanskje begynner å kjenne på en slags meningsløshet. Vi har det alle mer eller mindre vanskelig på forskjellig nivå under pandemien. Mange av oss har det fortsatt veldig bra materielt sett, men vi lever i en tid hvor jeg mener at Frankl`s teorier kan få fornyet aktualitet.

I bokens andre del så skriver Frankl om noe han kaller «søndagsnevrose». En depresjon som kan melde seg i det øyeblikk ukens travelhet og hastverk er stilnet. Da blir den indre tomheten merkbar, og da hender det videre at følelsen av livets totale innholdsløsehet blir overveldende. Siste året har det vært mange stille dager for mange. I media så er det stadig utrykt bekymring for befolkningens psykiske helse gjennom et år med korona tiltak. Jeg tror at bokens andre del kommer med en veldig god beskrivelse av hva man kan, og bør gjøre for å opprettholde en god psykisk helse gjennom den siste delen av pandemien.

Bokens andre del, og hvordan hver enkelt kan bruke Frankl for å skape mening i korona tilværelsen er jo veldig vanskelig å skrive noe om her, det er jo høyst individuelt. Heldigvis har boken jeg har lest også et svært godt forord skrevet av psykiater Finn Skårderud og lege Marie Skårderud. Det er virkelig til hjelp for å få noe mer ut av boken. Forordet kan med fordel leses på nytt når du er ferdig med boken.

Den må leses og tilpasses hver enkelt sin situasjon. Som han skriver selv i boken, å spørre om meningen med livet er som å spørre en sjakkmester «hvilket trekk er det beste i verden». Vi må alle finne vår egen mening, vårt eget oppdrag. Men det viktigste er å ta ansvar, og å finne noe som utfordrer deg, noe som gir mening. Jeg tror han sikter til noe dypere enn den meningen som for eksempel forbrukssamfunnet gjerne vil at vi skal søke til.

Dette ikke belæring eller forkynnelse slik vi er vant til i selvhjelpsbøker. Men det gir noen veldig viktige, tidsriktige, og gode dytt i riktig retning om viktigheten i å søke noe meningsfullt i drive med. Men enda viktigere er å finne mening i den vanskelige situasjonen du uforskyldt har havnet i.

Et eksempel på den type tenkning fra boken. Etter krigen er Frankl igjen psykiater.  En lege henvender seg til Frankl for å søke råd på grunn av en depresjon han led av. Han kunne ikke komme over tapet av sin kone, som var død to år før. Sorgen var bunnløs. Frankl stiller han et spørsmål: «hva ville hendt om du døde før din kone?» Legen svarte «for henne ville det vært forferdelig, hun ville hatt det vondt». Frankl svarte «der ser du doktor, denne smerten er hun blitt spart for, og det er du som har spart henne for den. Men nå må du betale for det ved å overleve henne og sørge over henne».

For en ikke akademisk utdannet person er det krevende å gjøre en slik bok levende og aktuell i en korona hverdag. Jeg tenker at dette er en veldig god bok alle burde lese, og samtidig er den sjeldent aktuell, og kan være til inspirasjon.

Det er en stund siden jeg har skrevet et innlegg, men en hyggelig melding fra en bekjent ga meg den motivasjonen jeg trengte.

Takk til alle som gir andre en klapp på skulderen!

Jeg har alltid vært fan av svart humor, gjerne med en god dose satire. Nesten skamfullt ler jeg av bøker med et morbid tilsnitt. Heldigvis så er det godt med forskning som bekrefter at det ikke er noe som helst galt med oss som liker svart humor. I tillegg er det slik at de med sans for svart humor ofte har høy IQ, er mindre aggressive, mindre negativt humør, og var i tillegg høyere utdannet. Det er heller ikke noe som skulle tilsi at de med svart humor har et snev av sadisme i seg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Du kan altså være en helt allright person selv om du ler der du føler at andre nærmest reagerer med avsky.

Wikipedia beskriver svart humor:

Svart humor, også kalt morbid humor og annet, er en spesiell grotesk, pessimistisk eller svartsynt form for humor og satire der emnet er alvorlig og gjerne kan gjøre folk opprørte, slik som død, krig, narkotika og lignende. Provokasjoner og lek med tabuer er ofte en viktig del av den svarte humoren, som kan betraktes som en måte å vekke dem som ser og hører, og dermed et virkemiddel for å endre holdningene i samfunnet. Svart humor er ofte preget av ironi, men også det tragikomiske.

Min første opplevelse av svart humor var gjennom Roald Dahls noveller for voksne, og spesielt boken Onkel Oswald. Tidene har forandret seg, og Roald Dahl ville i dag trolig vært utenfor alle grenser med mye av sin humor. Tenk bare på historien om den slikkbare tapeten i «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 1964 som smaker «snozzberries». Hva «snozzberries» er vet da ingen.

Først i boken «Onkel Oswald» fra 1979 erfarer vi at snozzberries rett og slett er en pikk. Trolig den sykeste spøk skjult i en populær barnebok noensinne. Det er morbid å gjøre noe slikt.

Har lyst til å motivere til å ta opp bøkene til skikkelig kul forfatter med morbid humor som jeg hadde glemt litt, nemlig Irvine Welsh. Han er jo mest kjent for debutboken Trainspotting fra 1993, som senere ble en suksessfull film med kultstatus. Jeg har lest flere andre bøker av Welsh, og den morbide humoren er med hele veien. Bøkene har selvsagt andre momenter som gjør de leseverdige enn akkurat det morbide tilsnittet en jeg sikter til her.  Boken jeg nettopp leste på nytt var «Dritt».

VG omtalte i 2014 boken slik «en aldeles vanvittig grisete bok. «Trainspotting» har ikke halvparten så mange motbydelige scener.» Og ga “Dritt” terningkast 4.

Sjelden har jeg leste en bok hvor tittelen «Dritt» passer bedre til hovedpersonen.  Det handler om politietterforskeren Bruce Robertson. Han tar begrepet utbrent og personlig forfall til et helt nytt nivå. Han drikker, tar narkotika, kjøper sex. Han har verkende eksem og bendelorm. Bruce hater alt og alle, og hans eneste glede i livet er å gjøre andre folks liv til et helvete. Ikke engang sine venner sparer han. De fleste, om ikke alle tankene hans er rasistiske, kvinnefiendtlige, homofobe, og hatefulle. Den eneste fornuftige stemmen i kroppen hans er refleksjonene til bendelormen.

Hva som kan ha vært meningen med boken er litt vanskelig å finne, men det er en klassisk historie om en mann som sakte synker ned i mørket, sakte spinner alt ut av kontroll. Man blir revet med og det er morbid underholdende.

Det føles nesten ubehagelig å anbefale boken, men det gjør jeg altså.

God lesning.

En gang i 2011 var det en venn som insisterte på å få lese opp et dikt på en fest. Han jobber i byggebransjen, og er en typisk norsk mann. Han insisterte på å få lese opp et dikt på en fest hvor det kun var vanlige norske menn til stede. Altså her er det viktig å påpeke at dette var noe uvanlig. Dette var ikke en gjeng hipstere med intellektuell mine som satt med høyhalsede gensere og nippet til noe jeg ikke vet hva er.

Ingen av oss vet forskjellen på dikt, lyrikk eller poesi, mulig det er feil, men jeg omtaler her alt som dikt.

Jeg kjente ikke alle inngående, men tar neppe feil når jeg påstår at ingen hadde et aktivt forhold til dikt, før Arne Gjerstad tok ordet å leste diktet til Jon Hjørnevik «En naken kaptein»

Ho låg med baugporten open,
skinkene skein,
der stod eg,
ein naken kaptein.

Eg kjende lukt av sjømat,
og masta stod bein,
alt låg til rette for
for en naken kaptein.

Eg drøymde om seglas,
og sjøsprut som stod,
ein naken kaptein
var klar for fjære og flo.

Men så gjekk baugporten ned
fremfor ein naken kaptein,
masta ramla samen,
og kapteinen han grein.

Men med baugporten nede
er det håp i ein hekk,
ein naken kaptein
gjekk inn bakre dekk.

Da var det gjort.

Det ble etter hvert et fast innslag at Arne leste noen dikt fra Jon Hjørnevik hver gang vi var samlet i lystig lag på vårt hyggelige lille hjemsted utenfor Tønsberg. Repertoaret økte, men ingen fest var komplett før Arne hadde lest «En naken kaptein» for oss.

Stadig flere av oss kjøpte noen av bøkene til Jon Hjørnevik. Arne økte repertoaret sitt og leste, eller deklamerte for de som er fine på det, dikt på forskjellige type samlinger. Plutselig hadde Hjørnevik en klynge av fan utenfor Tønsberg.

Det ene tok det andre, og nå har Arne Gjerstad selv arrangert 3 kvelder hvor Jon Hjørnevik og hans  kompanjong, visesangeren Dagfinn Iversen har kommet til Tønsberg og underholdt for et svært begeistret publikum. Det har dratt totalt 400 betalende publikummer, og sist dikteren var i Tønsberg solgte han hele 80 bøker på stedet etter endt show.

Jeg har som de fleste andre norske menn et uhyre anstrengt forhold til begrepet «Diktanalyse». Jeg skal spare dere, og meg selv for mitt forsøk på å analysere noe av Hjørnevik.

Jeg vil spesielt anbefale diktsamlingen «Alt skal ut», det er hele 543 sider. Dette er god humor, tidvis på kanten, men som regel innenfor. Mange av diktene har en kynisk undertone, men allikevel fremstår det som om Hjørnevik har en omsorg og medfølelse for de som portretteres delvis kynisk i diktene.

De fleste, spesielt menn, kan kjenne seg igjen noen av diktene. Jeg presiserer her «noen» av diktene. For diktene er av slik karakter at det vil være krevende å gå ut med hvilke dikt den enkelte kjenner seg igjen i.

Boken er perfekt for menn som ikke ønsker å lese mye, men 2-3 dikt om dagen er god medisin for sjelen.

Dette er også en diktsamling som det kan lønne seg å ha i bokhyllen for de som stadig blir bedt om å si noe i forskjellige lystige lag. Her finner du noe morsomt for enhver anledning.

Om du vil kan du også finne et passende dikt som sørger for at ingen noen gang våger å spørre deg om å si noe i et lystig lag noen gang igjen.

Du er herved advart.

The Gift of Fear

En bok om å følge egen intuisjon for å unngå vold

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg valgte å lese The Gift of Fear så var nasjonen fortsatt preget etter en «voldshelg» i Oslo.

En helg hvor det var 11 voldsepisoder i Oslo i løpet av noen timer. Fellesnevneren var at menn i alderen 16-30 år i grupper angrep tilfeldige personer som de slo ned, og sparket mens de lå nede. Volden var grov og skremmende. Det er flaks at liv ikke gikk tapt i løpet av de fire timene denne volden pågikk.

Debatten som oppstod i kjølvannet av denne voldshelgen dreide seg stort sett om at politiet, politikere, justisminister, skole, foreninger osv. refset hverandre for årsak og var uenig om veien videre. Debatten dreide seg om gjerningsmenn, ikke ofrene.

Dette mens vanlige folk ble mer usikre og redde, og stilte seg spørsmålet «er jeg trygg på gata»? «Og er mine barn trygge på gata»?

Mine barn har nå nådd en alder hvor de får lov å være aktive ute på kveldstid, ta bussen hjem fra byen, gå på kino med venner og det som ellers hører med til en aktiv og glad ungdomstid.

Siden jeg har jobbet med sikkerhet i 27 år har jeg snakket mye med barna om personlig sikkerhet, det å være litt mer bevisst, uten å skremme. Da de var små snakket vi om brann, etter hvert som de ble eldre snakket vi om å ikke snakke med fremmede, om ikke bli med noen ukjente noe sted. Vi har snakket om nettvett. Hvordan man skal være forsiktig i trafikken.

Nå følte jeg både med bakgrunn i hva man ser i media, men også sammenfallende med at barna blir ungdommer, et behov for å snakke om personlig sikkerhet i bygaten på kveldstid.

Hvordan unngå å havne på feil sted til feil tid? Og det var bakgrunnen for at jeg valgte å lese:

The Gift of Fear: And Other Survival Signals That Protect Us from Violence
Språk: Engelsk
Antall sider: 352
Forfatter: Gavin De Becker
Utgitt: 1997

Det er ikke lette å finne passende litteratur om vold som rammer tilsynelatende tilfeldig. Alle voldsoffer er uskyldig, og skal aldri føle på skam for å ha blitt utsatt for vold! Men kan man selv gjøre noe for å påvirke sannsynligheten for å havne i statistikken?
Ja, mener forfatteren av denne boken, Gavin De Becker.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg kan presentere han på kortest mulig måte, men det yter trolig ikke hans kompetanse og lange erfaring rettferdighet. Jeg tar kortversjonen; Han er USA`s mest kjente og profilerte ekspert på forutsigelse og håndtering av vold mot enkeltpersoner.

Så da jeg startet å lese boken var hensikten å få et godt grunnlag for å snakke med barna om vold.

De færreste av oss foreldre er hverken voldsforskere, politi, og i tillegg evner å fremstille dette på en pedagogisk riktig måte.

Ikke ønsker man å si noe som er feil, eller å skremme ungdommene våre unødvendig.

Vanskeligst av alt dette er jo at man heller ikke vil gi noen skyldfølelse for at de ble utsatt for blind vold. Det er da ingens skyld at de ble et offer, men for oss foreldre så vil vi mer enn å signalisere akkurat det.

Vi som foreldre bør snakke med ungdommen om vold, på samme måte som vi snakket med de om brann da de var små. Både hvordan de skal unngå å bli utsatt for vold, men selvsagt også at de ikke skal bli voldsmenn.

Jeg synes boken virkelig ga meg mye å tenke på. Mange gode tips og eksempler på forskjellig type vold. Hovedbudskapet i boken var at man må lære seg å lytte til intuisjonen (instinktet, magefølelsen), og reagere raskt på dette. Ikke rasjonaliser bort intuisjonen. Som han skriver, om du våkner på natten og soverommet er fullt av røyk så åpner du ikke vinduet for å lufte ut røyken og går og legger deg igjen.

Videre så er det slik at vi er ofte for høflige til å reagere riktig. Ved å følge din egen intuisjon så kan du måtte ta valg som for andre kan virke frekt. For eksempel å takke nei til hjelp fra en fremmed du aldri selv ba om hjelp av. Eller om du er på vei inn i et parkeringshus og ser noen du opplever som skumle så snur du ikke og går ut, dette av høflighet. Lærdommen i boken er å raskt ragere på det som oppleves som feil å ta umiddelbare tiltak.

Boken tar opp alt fra familievold, blind vold på gaten, ekser, stalkere, vold på arbeidsplassen, voldelige barn, osv.

Det kapittelet som ga meg uventede og nye spennende refleksjoner var kapittelet som het «Occupational Hazards» og som dreide seg om vold på arbeidsplassen. Det Gavin De Becker sikter til her er vold fra ansatte som hevn mot tidligere arbeidsgiver og kollegaer. Vær her klar over at i USA så er masseskytinger på arbeidsplass et problem vi her i Norge ikke er helt klar over. I perioden 1982-2019 har det vært 38 tilfeller av massekyting på arbeidsplassen. Masseskyting i denne sammenhengen er 4 eller flere skadde og/eller drepte.

Jeg fant dette kapitlet ekstra lærerikt, selv om det ikke har overføringsverdi til Norge i forhold til masseskyting, men mer som å sikre seg mot en spesielt type negative ansatte.
Han beskriver en personlighet som ofte har det i seg å ta hevn på arbeidsplassen som en type vi som har vært arbeidslivet lenge kjenner igjen, selv om det ikke den vold i form av masseskyting forekommer i Norge.

Personligheten som mistolker alt i verste mening, han som mener at alle er imot han, at alle prøver å lure han. I tillegg så legger han de verste meninger og holdninger på andre. Tenk deg typen som henvender seg til sjefen med et spørsmål, så svarer han selv på spørsmålet før han forlater samtalen (monologen) sint og sur på det sjefen nettopp «sa». Ofte en komplisert privatliv med mye konflikter med alt fra myndighetene til nær familie.

Gavin De Becker`s løsning for å luke ut potensielle voldelige ansatte i intervjufasen synes jeg at var svært givende lesning. Ikke for at vi Norge har så behov for å luke ut potensielle voldelige ansatte, men siden hans forslag til spørsmål i intervjufasen var etter min mening meget gode.

Han gir et forslag på spørsmål, så forklarer han hvilke svar som burde få alarmklokkene til å ringe og hvorfor.

2 eksempler:

Spørsmål. Beskriv den beste, og den dårligste sjefen du har hatt.

Svarer han meget kort om den beste sjefen, men hamrer entusiastisk løs i detalj om den dårligste. I tillegg latterliggjør den dårligste og ikke tar noe eget ansvar for eventuelle konflikter. Ja, så er det et varselsignal.

Spørsmål: Hva kunne din forrige arbeidsgiver/sjef har gjort for å beholde deg?

De fleste gir ganske rimelige svar, litt høyere lønn. Nye arbeidsoppgave. Men denne typen vi vil unngå gir ofte urimelige krav som dobbel lønn, merkelig høy stilling osv.

Bra bok, men man merker at den er skrevet i 1997.  Anbefales for alle som ønsker å reflektere litt om egensikkerhet.

Jeg skal i vertfall lete etter flere slike bøker. Tips mottas med takk.

Skjebnens ironi av R. J. Ellory.

Originaltittel: Bad Signs.
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: https://vegaforlag.no/

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forlaget beskriver boken slik:

De foreldreløse halvbrødrene Clarence Luckman og Elliott Danziger har tilbrakt hele oppveksten på statlige institusjoner og er fullstendig i utakt med verdenen utenfor. Men da de blir tatt til gisler av en dødsdømt morder på rømmen, Earl Sheridan, tar livet deres en ny vending. Sammen med Sheridan begir Clarence og Elliot seg ut på en vill flukt fra lovens lange arm. Underveis må de to brødrene lære seg å leve med den stadig økende bølgen av vold og ulovligheter som følger i kjølvannet av dem. Dette tvinger dem til å ta stilling til livet sitt, og til forholdet seg imellom. Vil guttene klare å unnslippe skyggen som har hvilt over dem siden morens død, eller vil de bli ført med i dragsuget av Earl Sheridans forskrudde fremferd?

Etter min mening en skikkelig guttebok som passer for en mann som liker å se actionfilmer, og som ikke direkte misliker at vold er en del av underholdningen. Om denne boken noen gang skulle blitt filmatisert så har den nok av Quentin Tarantino stemning for å si det mildt. Dette i kombinasjon med en dybde og sårhet i handlingen som fester seg hos leseren.

Dette er min første bok av R.J Ellory, men definitivt ikke den siste.

Personlig er dette en av de bedre krim bøkene jeg har lest på en stund. Den er skrevet på en måte som gir leseren veldig gode bilder på handlingen, noen ganger litt for ubehagelige gode bilder når handlingen er på det mest groteske. Selv om man kanskje bare skal lese en liten stund om gangen, for eksempel på sengen når man er ganske trøtt, så blir man umiddelbart dratt inn i handlingen, og det blir vanskelig å legge boken fra seg. Man følger i hovedsak 2 brødre. En av de får man sterk antipati for samtidig som det er noe ubeskrivelig sårt over han.

Det er et avsnitt som setter ord på dette.

«…Det var det han måtte, Og når det var gjort, måtte han kappe henne i småbiter og slenge bitene rundt i hele huset for å så brenne ned hele dritten og legge alt bak seg i en rykende haug med bloddryppende aske. Da ville han nok føle seg bedre. Da ville han nok bli kvitt tanken på at han burde hatt venner»

Den andre broren blir hans motstykke, en som man bare kan ønske alt godt, men som i boken hele tiden balanserer på en knivsegg mellom det dypt ulykkelige og et bedre liv.

De to halvbrødrene kommer fra samme håpløse og tragiske situasjon, gjennom de samme tragiske barnehjem og ungdomsanstalter i USA på 60-tallet, kidnappet av en brutal seriemorder som overøser gutta med sin forkvaklede livsvisdom mens han drar de gjennom vold og fornedrelser over de han møter på sin vei.

Hele bokens handling foregår gjennom litt over en heseblesende uke. De 511 sidene går veldig raskt, og boken er lett å lese sånn handlingsmessig. Man kan trenge en pause fra det mørke og tragiske i boken, noe forfatteren tar hensyn til ved kapitlene. Jeg synes inndelingen og lengdene på kapitelene er veldig bra. De skaper en fin fremdrift og nysgjerrighet på bokens videre handling.

All den grusomme volden er merkelig nok vesentlig for bokens handling. Den gir en dybde i persongalleriet, og handler vel så mye om ondskapen som kan ligge i den enkelte og hvordan den kan vekkes til livet.

Som de som har lest bloggen min før vet, så liker jeg godt bøker hvor handlingen er lagt til varme og trøtte småbyer i USA, gjerne på 60-tallet. Det er noe eget med bøker som klarer å fange det rolige småbylivet som brått blir rammet av en utenkelig hendelse, gjerne ispedd en dose justismord og med den uunngåelige lynsjestemningen.

Helten i boken er en ærgjerrig småbysheriff som sykmelder seg for å jobbe i hemmelighet med saken parallelt med et FBI som har låst seg i et spor han ikke helt er enig i. Men hvem vinner kappløpet? Sheriffen eller FBI med sin lynsjestemning?

Jeg vet ikke om det er sant det som ble referert, men tidligere i sommer så hørte jeg en podcast hvor programlederne hadde vært på statsministeren sin halvårlig og sommerlige pressekonferanse. De viste til at statsministeren skal ha sagt at hun for tiden leser Lewis trilogien av Peter May.

Den gang synes jeg at det var morsomt, siden det gjorde jo jeg også akkurat da. Nå er jeg ferdig med trilogien. Den vil jeg varmt anbefale, og jeg tenker at den på mange måter passer som en bra høstserie, handling foregår stort sett i regn og høstlig vær. Det er jo noe ekstra hyggelig med å lese bøker om høsten mens regnet pisker både mot vinduet og gjennom boken.

Trilogien består av Svarthuset (2009), Lewis mannen (2011) og Lewisbrikkene (2012).

Disse er så drivende gode og spennende at jeg nesten ikke kunne tro at de samlet er på 990 sider, det gikk dessverre så alt for fort å lese.

Jeg vil ikke si så mye om handlingen i seg selv, den finner du lett overalt på nettet. Ingen grunn til å kopiere dette her.

Jeg vil heller skrive litt mer om hvorfor jeg likte disse bøkene så godt.

Hovedgrunnen til at jeg likte de er at handlingen foregår i litt tette miljøer, ikke helt «det lukkede roms mysterium», kanskje man kan si lukket «øysamfunn» mysterier. Det er litt nytt for meg at mysteriene i krim bøkene ikke danner hovedrammen, men at løsningen til mysteriet ligger i å sette seg inn i relasjonene og historiene til folkene på Isle of Lewis. Her vil både lesere som liker krim, og lesere som liker relasjonsromaner kunne nyte samme bok. Nå synes ikke jeg at relasjons delen av disse bøkene burde skremme den lesende herre som skyr «løkkeskriftsbøker». Dere vet bøker med pastellfarget omslag med løkkeskrift i tittelen og gjerne en kvinne fotografert bakfra på en eng i solnedgang. Det er selvsagt ikke slike relasjonsbøker jeg leser.

Relasjonene i bøkene er avgjørende for mysteriet og egnet for selv de menn som liker litt tøffe bøker.

Særlig bok nr 2 Lewis mannen synes jeg er sår i forhold til dette med såre relasjoner, veien til å finne ut av mysteriet går gjennom en eldre mann med demens. Dette er skildret på en meget god måte, noe jeg synes en original ide for en krim gåte.

Alt i alt, dette er spennende krim. Hver bok er avsluttende, men de fleste karakterene går igjen i alle tre. Derfor anbefales de å leses sammenhengene.

Bøkene kan kanskje anbefales til de som er gått lei av krim og synes at det er for lite nytt og originalt på krimfronten. Siden det er både krim og relasjonsroman, så kan den kanskje passe godt som felles lesning for et par.

Så litt «off topic» på slutten. Er det ikke gøy når du leser en bok og så befinner hovedpersonen seg på et sted litt utenfor allfarvei i et helt annet land. Så nevner han en restaurant som du har spist på. Det skjedde i denne trilogien, hovedpersonen er 3 dager utenfor de forblåste øyene og da kjører han forbi denne. Sånt er gøy.

Nå som vi nærmer oss sommer og ferie så er tiden inne for å planlegge sommerlektyren. Jeg erfarer at det finnes de som sier at de kun leser bøker i ferien. Jeg har sett det selv, første dagen på solsengen med en murstein av en biografi, en tyngre populærvitenskapelig bok, eller noe annet tyngre som har vært diskutert i media siste tiden. Jeg er noe usikker på om disse bøkene blir lest ferdig.

Personlig tenker jeg at de som kanskje ikke har lest særlig det siste året burde unne seg en noe lettere start på lesningen sin om sommeren.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Som en som leser en hel del gjennom hele året så foretrekker jeg de lettest leste bøkene på sommeren. En bok som krever mye av leseren er ikke like egnet på stranden, flyet, ved bassenget og på hytta med et halvt øye på barna eller med andre avbrytelser. Om man tilbringer mye av sommeren i stillhet i rolige omgivelser og er vant til å lese litt så er det nok annerledes. Men et tyngre verk i kombinasjon med et glass vin eller to er heller ikke å foretrekke.

Av en eller annen grunn så liker ikke jeg å lese hypede bøker. Jeg pleier å vente til nyhetens interesse har lagt seg. Derfor har jeg ingen av årets bestselgere på listen over anbefalt sommerlesning.

Her følger noen lesetips for sommeren, og jeg skal spoile så lite som overhode mulig:

Forslag 1.
John Hart skriver svært gode spenningsbøker. Med 200 000 solgte bøker i Norge er han ikke en ukjent forfatter, men av en eller annen grunn så synes ikke jeg at han så veldig eksponert hos bokhandlere og nettbokhandlerne. Kanskje det er bare jeg som ikke har vært oppmerksom nok. Bøkene minner litt om John Grisham.  Det jeg vil anbefale her er at du begynner med:

«Det siste barnet» fra 2010, en gripende bok om en 13 år gammel gutt som lever dysfunksjonelt hjem. Tvillingsøsteren blir kidnappet og gutten leter selv etter henne. Tvers igjennom en meget spennende og gripende bok. Trist, mørkt og gripende. John Hart bygger opp en stemning som ligger tett opp til John Grisham.  Jeg leste denne boken for 9 år siden så jeg husker ikke detaljer, men jeg husker godt at jeg likte den. Det skal litt til at et godt leseminne sitter i så mange år, så da må den jo være bra.

Denne boken følges opp av «Mørkets testament» fra 2018 som virkelig er noe for seg selv. Det er et hamskifte fra «Det siste barnet». Her er gutten fra den forrige boken blitt voksen, og lever for seg selv i skogen. Spesielt egnet for de som liker myter og mystikk. Etter min mening en spennende overgang mellom disse bøkene som gjør at man føler at man har lest to forskjellige type bøker, men med en sammenhengene rød tråd. Fascinerende.

Forslag 2.
«Den forbudte elven» av Chigozie Obioma. Nå har hypen lagt seg og jeg kunne lese denne nydelige afrikanske romanen. Den er utgitt på en rekke språk, har vunnet mange priser og det mangler ikke på rosende omtaler. Jeg kan bare slutte meg til den positive omtalen. Det som gjør at jeg vil anbefale denne som sommerlesnig er at den er dyp, uten å være komplisert. Lett å følge selv om man ikke liker å lese så mange sider om gangen. Handlingen er en gripende historie om 4 brødre i en liten nigeriansk by. Jeg vil ikke røpe så mye av handlingen, men kan si at i tillegg til handlingen så er den en fin reise inn i et hverdagsliv som er ganske fjernt og ukjent for mange. Jeg skal definitivt bli flinkere til å søke bøker fra Afrika.

Forslag 3.
Om man skal lese en selvutviklingsbok i sommer så passer «Den edle kunsten å gi f..n» av Mark Manson bra. Noen av oss burde kanskje bli flinkere til å sortere ut hva som er viktig og mindre viktig. Slappe av litt, gi litt mer f..n. Denne boken var USAs mest solgte sakprosabok i 2017. Av forfatteren selv omtalt som en antiselvhjelpsbok. Evnen til å bry seg om ulike forholder er ikke en utømmelige ressurser hos mennesker. Derfor er det ekstra viktig å prioritere hva vi skal vie oppmerksomhet, og hva vi simpelthen bør gi blaffen i. Videre utfordrer Mark Manson leserne om de rette måleparameterne for livet, om vi måler suksess og det gode livet med rett målestokk.

Dette sitatet fra boken synes jeg beskriver temaet bra:

“Our crisis is no longer material; it’s existential, it’s spiritual. We have so much fucking stuff and so many opportunities that we don’t even know what to give a fuck about anymore.”

Nå skal det sies at jeg selv ikke har min egen leseliste for sommeren klar, men jeg tar gjerne imot tips.