Julegavetips

Om du vil gi en god bok i julegave til en mann så vil jeg anbefale Tom Egeland sine bøker om arkeologen Bjørn Beltø. En lesende herre kjenner nok disse gode bøkene godt. Når jeg anbefaler disse bøkene nå, så tenker jeg på bøker til en mann som de siste årene kanskje har mistet leselysten litt. Ja, selvsagt anbefales Tom Egelands bøker til alle, men hva skal man nå gi en gubbe som har alt, og som burde komme i gang å lese litt igjen.

For noen år siden skulle «alle» lese Dan Brown`s Da Vinci koden. Denne boken engasjerte og traff alle type lesere, også mange som vanligvis ikke leste bøker. Akkurat som Harry Potter bøkene alene tilskrives mye av æren for at gutter og ungdommer begynte å lese bøker igjen. Da Vinci koden hadde samme effekt på mange menn som ikke hadde lest på en stund.

Bøkene til Tom Egeland er i samme gate som Dan Brown, selvsagt annerledes, men jeg tror at de fleste som likte Dan Brown vil like Tom Egeland bedre.

Så om du skal kjøpe en bok i julegave for å vekke leseinteressen hos en mann igjen, så start med Sirkelens ende fra 2001. Dette er den første boken i serien om antihelten, albinoen og arkeologen Bjørn Beltø. Etter dette er det 7 fantastiske bøker i denne serien. Så da har du bursdagsgave tips også.

Bøkene er fantastiske spenningsromaner hvor handlingen spinner rundt konspirasjonsteorier, gåter, skjulte budskaper, historie, symbolikk, okkultisme og teologi. Ofte tar jeg korte pauser i bøkene for å sjekke noen av de historiske henvisningene i bøkene nærmere. Det er drivende spenningsromaner som jeg føler at jeg lærer noe av. Når jeg er ferdig med en av Bjørn Beltø bøkene så har jeg følelsen av at jeg har lært en hemmelighet, at jeg har fått en ny innsikt som ingen andre har.

Så er det forfriskende med hovedpersonen, den sjenerte antihelten, grublende og tidvis litt negativ til seg selv. Umulig ikke å bli glad i han.  Dette er jo litt som Indiana Jones filmene, bare med en stakkars norsk arkeolog som mot sin vilje havner på eventyr.

Vanskelig å velge en favoritt i denne serien, men måtte jeg velge så hadde det kanskje blitt Lucifers evangelium.

Man behøver ikke å lese bøkene i rekkefølge, men jeg ville nok allikevel foretrekke det.

Jeg er misunnelig på dere som enda ikke har lest disse bøkene, dere har mye spennende til gode.

Bøkene finnes på Bokkilden.no og sikkert der du pleier å kjøpe dine bøker.

 

The Stupidest Angel: A Heartwarming Tale of Christmas Terror

En meget alternativ julefortelling

Siden vi nå skriver 1.desember er det jo på sin plass å anbefale alle å huske på og stresse litt ned  med en god bok. Desember er dessverre en måned som går alt for fort.

Jeg må jo trekke frem en julefortelling, og da har jeg en julebok som ikke akkurat fanger den tradisjonelle julestemningen. Boken er ikke for alle, man må like å lese fantasy/horror/splatter humor.  Leser slike bøker en gang i blant og likte denne godt.

Den norske tittelen er, Engelen fra helvete, og boken er skrevet av Christopher Moore, den er på 216 sider.

Det er en stund siden jeg leste boken, men hadde lyst til å trekke frem en julefortelling jeg selv syntes er verdt å lese. Det kan være at jeg husker noen detaljer fra handlingen feil, men alt i alt husker jeg denne julefortellingen som veldig morsom for oss som kan tåle litt alternativ humor.

Delvis spoiler alert!

Handlingen er lagt til en småby i California, og som om ikke befolkningen i denne byen er rare nok fra før med sin narkomane politimann, mannsgris som juger på seg yrker, gal dame som tror hun er eventyrkrigerprinsesse, snakkende flaggermushund osv
Så har vi en liten gutt som ser en mann utkledd som julenissen bli drept av en dame med spade og begravd i bakgården, og den lille gutten tror med det at nissen er død. Samtidig ankommer erkeengelen Raziel jorden med et oppdrag om å utføre et julemirakel, og treffer denne gutten som selvsagt ønsker at nissen skal bli levende igjen. Raziel er ikke den skarpeste kniven i skuffen og roter ting til ganske kraftig og gjenoppliver en hel kirkegård. Og da får vi jo et zombiehelvete med zombier som spiser ferske hjerner.

Høres søkt ut? Jeg synes det var et forfriske bidrag til lesingen min, og boken vant Quill Award for beste roman i kategorien Science Fiction/Fantasy/Horror i 2005.

Så her har du en julebok med hjernespisende zombier.

Praktisk Machiavellisme

Praktisk Machiavellisme

Hvem vil vel lese det som kan være den mest omfattende lærebok i Machiavellisme? Forfatteren selv hevder i et intervju at de som prøver å praktisere det de leser i boken ville vært en «horrible ugly person to be around» sitat fra The Telegraph 2012.

Machiavellisme er et personlighetstrekk med ekstrem bruk av sluhet og falskhet. Innen psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i den mørke triaden (machiavellisme, narsissisme og psykopati). Slike personlighetstrekk karakteriseres av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst. En som stiller seg over konvensjonell moral ved å bedra og manipulere andre. Det er akkurat det denne boken vil lære deg å gjøre på best mulig måte.

Det som pirret min nysgjerrighet først er at det er den mest populære boken i amerikanske fengselsbiblioteker. Samtidig er den en av få bøker som er ulovlig i en del andre fengsler.

Den mest utlånte, og samtidig mest sensurerte selvhjelpsbøkene i amerikanske fengsler. Årsaken til dette er at det er en så kynisk selvhjelpsbok i å manipulere sine omgivelser at noen fengsler anser den som en sikkerhetsrisiko.

Boken måtte jeg lese.

Etter å ha lest boken så skjønner jeg hvor utrolig kynisk noen kan være, noen bevist, andre ubevist. Boken vil gi leseren en forståelse av hva man kan bli utsatt for av manipulasjon fra andre, samtidig så gir den leseren en opplæring i teknikker som selv kan benyttes for å tilegne seg, beholde og bruke makt. Jeg tror at for å være best mulig utrustet for å motstå manipulasjon så kan det være en fordel å kjenne til teknikker som manipulatorer bruker bevist, eller enda verre, med de som har dette som en ubevist del av personligheten sin.

Boken er The 48 Laws of Power av Robert Greene utgitt først i 1998 og er på 450 tungleste sider. Den er ikke utgitt på norsk og må leses på engelsk med lange fotnoter som tidvis er forvirrende og vanskelig å settes i sammenheng med beskrivelse av den aktuelle loven.

Tror neppe jeg vil anbefale å lese boken fra perm til perm, men ta en lov nå og da.

Fra forordet;

The feeling of having no power over people and events is generally unbearable to us, when we feel helpless we feel miserable. No one wants less power; everyone wants more. In the world today, however, it is dangerous to seem too power hungry, to be overt with your power moves. We have to seem fair and decent. So we need to be subtle-congenial yet cunning, democratic yet devious.

Boken har 48 lover som hver seg skal bidra til å øke og beholde din makt over andre personer, situasjoner, i arbeidslivet, politikken eller hvor det nå måtte være. Bokens lover og eksempler henter det meste fra historiske hendelser. Dette er ganske spennende i seg selv, og gjør at man får lyst til å lese mer historie.

Noen eksempler blant de noe mer av de kyniske lovene.

Nr 1. Never Outshine the Master (dette er den loven jeg har sett referert flest ganger, sist i serien Luke Cage).
Nr 2 Never put too Much Trust in Friends, Learn how to use Enemies
Nr 4 Always Say Less than Necessary
Nr 7 Get others to do the Work for you, but Always Take the Credit

Noen av de litt mindre kyniske lovene kan være.

Nr 9 Win through your Actions, Never through Argument
Nr 16 Use Absence to Increase Respect and Honor
Nr 28 Enter action with Boldness

Dere ser tegningen...et eget kapittel tilegnet det å ta æren for andres arbeide. Er det mulig?
Jeg tror at de som vil ha størst nytte av boken er snille og ærlige typer. Boken forteller deg ikke hva du ønsker å vite, men hva du burde vite.

Boken har ekstremt mange gode sitater.

Et godt av mange:

Never assume that the person you are dealing with is weaker or less important than you are. Some people are slow to take offense, which may make you misjudge the thickness of their skin, and fail to worry about insulting them. But should you offend their honor and their pride, they will overwhelm you with a violence that seems sudden and extreme given their slowness to anger. If you want to turn people down, it is best to do so politely and respectfully, even if you feel their request is impudent or their offer ridiculous.

En meget spesiell bok som etter min mening burde finnes i alle menns bokhylle. Det er umulig og ikke lære noe av denne boken. Den gir deg noen nye tanker og refleksjoner.

Anbefales når du har tid, overskudd og ønsker noen veldig lange tankerekker.

En bok av en finne! Kan det være noe gøy?

Vi som vokste opp under NRK sitt dystre monopol har trolig fått varig svekket inntrykk av Finland. Var det på tirsdager at NRK sendte fjernsynsteateret? Husker ikke hvilken dag, tror det var tirsdager. Om man skulle se på TV i Norge på den dagen så var det fjernsynsteateret som gjaldt. Og verst av alt var de dagene det var finsk fjernsynsteater.

I 2009 hadde Norstat en undersøkelse om hvilket annet nordisk land en nordmann ville valgt om måtte flytte til et annet nordisk land. Kun 2 % ville valgt Finland. Den gang sa direktør ved Finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo Elina Sajakorpi, at årsaken var finsk fjernsynsteater. Jeg tror henne.

Første gang jeg møtte finner i noen grad var i FN-tjeneste i Makedonia, jeg husker at de alltid bygde de beste lagseirene. De hadde til og med badstu, og det på en liten lagsleir! Men at de var noen utadvendte gladlakser det var lett å bli kjent med kan jeg ikke si.

Dette har gjort at jeg lenge ikke en gang har vurdert å lese noe som helst skrevet av en finne, men tilfeldighetene gjorde at jeg til slutt valgte å prøve meg på en bok, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det rare er at samme dag jeg til slutt falt for fristelsen til å kjøpe denne boken, så dør  forfatteren. Høres jo nesten ut som min stereotypiske oppfatning av nettopp finsk drama.   

Tittelen på boken jeg ved en tilfeldighet kjøpt, uten å google noe som helst om forfatteren var altså «Kollektivt selvmord». Og med min noe stereotypiske oppfattelse av finner så kjøper jeg en bok med en slik tittel. 

Du verden og feil man kan ta!

En tragikomisk historie som jeg flere ganger måtte le høyt av. Temaet er jo dypt alvorlig og tragisk, men språket er fornøyelig og historien er varm på samme tid. Og ikke minst parodieres finnene på en måte som jo tar de litt på kornet på samme måte som jeg oppfatter de på.

To menn som begge har bestemt seg for å avslutte livet treffer hverandre tilfeldig på samme låve akkurat da de skal ta livet sitt. De utvikler et vennskap, og bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som også ønsker å ta sitt eget liv. Altså, de vil hjelpe andre å ta sitt eget liv. Det mangler jo ikke på selvmordskandidater i Finland.
De skaffer en stor buss og begynner reisen for å finne det perfekte stedet å gjøre dette i felleskap på. Turen tar den snodige samlingen av selvmordskandidater til nye steder i Europa på jakt etter dette rette stedet.

Språket er utrolig morsomt, særlig når vi følger en av de to opprinnelige kandidatene fra låven, obersten. Du kan så levende se for deg en rettskaffen, stram, men desillusjonert offiser. Det er ikke så lett for han å hele livet ha trent på en krig som aldri kom, og samtidig blir han tvangspensjonert.

Et eksempel; de to hovedpersonene diskuterer under hvilken rubrikk i avisen de skal sette inn annonsen hvor de skal søke etter flere selvmordskandidater.

«Han hadde erfaring med kontaktannonser fra tidligere tider, og den gang hadde han fått svar fra eventyrlystne kvinner til tross for at han hadde vært ute etter hederlig og harmoniske selskap. Obersten mente annonsen ikke burde rykkes inn under avisens personlig-spalte. Han syntes den seksjonen var det rene vrøvl, en søppelplass for romantiske mennesker plaget av erotisk hunger»

Plaget av erotisk hunger! For et utrykk, morsomt synes nå jeg. Enda mer morsomt når obersten alltid snakker slik. Et annet morsomt eksempel på denne obersten er etter at 3 av de kvinnelige selvmordskandidatene tar en «tyvperm» og setter en liten landsby i Frankrike på hodet. De kommer etter hvert til rette og bekrefter sitt dødsønske, og får lov til å være med videre. Men før bussen med selvmordskandidatene kjører videre så fulgte obersten de tre «skamløse» flyktningene til en klinikk for hud- og kjønnssykdommer for nærmere undersøkelser før de kan dra videre i sitt forsett om å ende livet.

Gjennom hele boken finner jeg små samfunnsparodier jeg fant fornøyelig. Obersten reflekterer litt over forsvaret og offiserers anseelse i det moderne samfunnet.

«..de militærets status hadde sunket dramatisk de senere årene. Sivilarbeiederne ble møtte med kjærlig forståelse, mens gamle soldater som hadde vært gjennom den harde skolen ble spottet i full offentlighet. Hvis man kommanderte en uforskammet rekrutt til å måtte krype, måtte man regne med anklager om trakassering. Og likevel: En soldat som ikke går med på å krype når det er krig, han blir drept av fienden, og liket slept til en massegrav. Men sånt skjønte ikke disse menneskerettighetsfanatikerne.»

Eller stikket til diverse organisasjoner forhold til penger.

«sikkerhetspolitiinspektøren kunne gjerne tatt til takke med et mer beskjedent møtested, men representanten fra Finlands turistkontor hadde vent seg til førsteklasses forhandlingslokaler, og lovet dessuten å sette restaurantutgiftene på sin egen organisasjons regning».

Boken er sånn sett fornøyelig på flere nivåer samtidig.

Med tanken på at denne bloggen er å samle menn som leser, og kanskje få flere menn til å lese, så er dette en skikkelig manne-bok. Alle vil ha glede av den, men særlig litt voksne menn vil nok lettere kunne nyte alle dimensjonene i boken.

En fornøyelig, morsom og varm historie, og jeg skal definitivt lese mer av Arto Paasilinna, og gjerne andre finner.

Krigskunstens historie

I bokhyllen har jeg noen perler som jeg er ekstra glad i. Krigskunstens historie av Bernard Law Montgomery sist utgitt i 1968 er en av disse bøkene. Den er ikke lett å få tak i, men ser at det akkurat nå er en 2-3 til salgs på nett. Løp og kjøp.

Det finnes flere bøker med den noe spenstige og forpliktende tittel Krigskunstens Historie. Denne er skrevet av ingen ringere enn Bernard Law Montgomery. For de fleste med noe interesse for historie så trenger ikke Montgomery en nærmere presentasjon.

Boken Krigskunstens historie, original tittel A History of Warfare: Field-Marshal Viscount Montgomery of Alamein, kom ut første gang i 1968 og ble utgitt på norsk av Gyldendal allerede samme år. Den norske utgaven er på 564 sider. Boken er rikt illustrert med karter, slagdiagrammer, illustrasjoner av feltherrer, våpen og slagscener.

 

Forfatteren tar for seg krig, slag, taktikk og strategier fra oldtiden og frem til kapittel Atomalderen.

Boken har 25 kapitler hvorav 6 kapitler er viet Montgomery`s personlige filosofi, deretter behandler forfatteren strategi og taktikk. Personlig koste jeg meg aller mest med noen av kapitlene om hans filosofi, og da krigens vesen, lederevnen og krigens etikk.

I en tid hvor det absolutt ikke mangler bøker om krigshistorie så er dette en fin bok for de med litt mer semi-interesse for krigshistorie. Den går ikke så ekstremt ned i detaljer og lange grundige utredninger som man ofte ser i krigshistorie bøker. Sånn sett er den lesbar for et bredere publikum.

Boken har veldig gode innholdsregistre og sånn sett et fint oppslagsverk for andre studier. Selv så brukte vi boken i en historieoppgave sønnen min skrev om første verdenskrig, og fant spennende informasjon som man ikke kunne finne på nettet sånn uten videre.

Fra bokens forord «jeg har ikke skrevet denne boken for å forherlige krig. Jeg har forsøkt å vende leserens blikk mot den menneskelige innsats som kommer til utrykk i krigstid hos menn og kvinner, på hjemmefronten så vel som i slaget. Så viktig er det å erkjenne denne menneskelige faktor og unngå unødige lidelse og tap av menneskeliv, at nasjonens ledere må være seg fullt bevisst hva en krigs politiske mål er, og så gi de militære sjefer klare direktiver i dette og i alle andre relevante spørsmål».

Tenk hvor relevant disse visdomsord er selv i disse dager. Har våre ledere vært fullt ut dette bevisst selv i fredsnasjonen Norge?

I mai i år sa oberstløytnant og forsker ved Forsvarets Høgskole, Tormod Heier «Norges bidrag i krigen mot Libya skjedde for å gjøre Stoltenberg-regjeringen lekker for USA. Han hadde ennå ikke blitt invitert til Det Hvite Hus. Det skjedde etter Libya-operasjonene.» Videre så sto Norge i spissen for å bombe også tettbygde strøk. Til slutt så etterlot vi 6,5 millioner mennesker i et maktvakuum. Det var vanskelig for norske myndigheter å ha kontroll med hvordan amerikanske, britiske og franske offiserer bruker norske jagerfly til å bombe mål som ikke hadde mye med FN-mandatet å gjøre.

Og med Tormod Heiers friske uttalelse sett opp i mot bokens forord er det umulig og ikke bli klar over viktigheten av å lese krigshistorie.

Nå nærmer vi oss jul. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å kjøpe nye julegaver til mannen som har alt. Hva med å gi bort et slikt verk som ikke engang er lett å få tak i. Dette er uten tvil en av mine skatter.

Catcher in the rye

Jeg digger konspirasjonsteoretikere, og konspirasjoner i filmer og bøker. Til en hvis grad så finner jeg konspirasjonsnettsidene underholdene.  Bare så det er klart, det finnes mange sammensvergelser som kan være en konspirasjon mellom mennesker som har en agenda. De jeg tenker på når jeg sier konspirasjonsteoretikere er de mildt sagt litt mer eksentriske.  De er underholdene, og ofte svært kunnskapsrike innen sitt interessefelt. Veldig morsomt å følge tankerekkene deres, hvor de kobler sammen store og små hendelser for å konstruere en konspirasjonsteori. Konspirasjonsteoriene som jeg leser på nettet er ofte særdeles nøyaktige og korrekte i sakene de referer til. Det er koblingen mellom sakene, og troen på en eller annen konspirasjon som er det høyst merkelige, og for meg ren underholdning.  I filmer og bøker har man de som fremstår som riv ruskende gale med tinnfoliehatt til de som har truffet spikeren på hodet.

Ta for eksempel de litt mer moderate konspirasjonsteoretikerne som mener at myndighetene i sitt land har konstruert, eller endret på hendelser og informasjon for tilsynelatende ha en akseptabel grunn til å gå til krig eller til militær intervensjon mot et annet land.

Er det i disse dager noen som tviler på at noe slikt kan ha hendt en eller annen gang i historien? Eller at noen av dagens statsledere i enkelte nasjoner er i stand til å flikke litt på sannheten? Men frem til eventuelle bevis for at myndighetene har gjort dette så er de jo bare nok en gal konspirasjonsteoretiker.
Skulle så sannheten komme for dagen så var jo bare etterretningen gal og man må beklage så mye. 

Som en som lett lar seg underholde av også de riv ruskende gale konspirasjonsteoretikere så liker jeg også filmer hvor handlingen er en konspirasjonsteori.  Spesielt likte jeg Conspiracy Theory med Mel Gibson og Julia Roberts fra 1997. Og her finner vi årsaken til at jeg valgte å lese den forrige boken jeg leste. Filmens riv ruskende gale konspirasjonsteoretiker Jerry Fletcher (Mel Gibson) er besatt av en bok som heter Catcher in the rye. Det er altså noe som gjorde at jeg satte nettopp denne boken på listen min over bøker som bør leses. En gal konspirasjonsteoretiker henviser til en bok gjentatte ganger i en meget god film, da må den jo leses.

Jeg husket ikke lengre så godt hvorfor Jerry Fletcher var besatt av denne boken, så det måtte jeg google litt. Saken skal altså være Jerry har en fiks ide om at alle seriedrapsmenn har lest Catcher in the rye. Derfor driver Jerry og kjøper disse bøkene slik at bokhandlerene til enhver tid skal være utsolgt for denne boken, slik at det ikke skal skapes flere seriedrapsmenn enn nødvendig. Mulig at dette er noe unøyaktig, men har ikke tenkt til å se filmen om igjen for å få klarhet i akkurat dette.

Mer en dette skal det altså ikke til for at jeg satte denne boken på listen over bøker jeg burde lese. Så får jeg stadig påminnelser om at boken finnes siden den dukker jevnlig opp på slike lister som 100 klassikere du bør lese.

Nå har også boken en mørk historie som pirrer nysgjerrigheten ytterligere. Etter at Mark David Chapman drepte John Lennon så satte han seg rolig ned og leste Catcher in the rye før han ble pågrepet av politiet. I boken hadde Chapman skrevet «To Holden Caulfield, From Holden Caulfield, This is my statement»  Etter at politiet tok seg inn i leiligheten til John Hinckley, mannen som forsøkte å drepe Ronald Reagen, så fant de Catcher in the rye på et stuebord.  Noen andre drap skal også ha en kobling til boken. Sikkert derfor boken endte opp i filmen Conspiracy Theory også.

 

Siden utgivelsen har den rukket å være både den mest sensurert boken i amerikanske skoler, og samtidig den mest brukte boken i undervisningsøyemed. Selv frem til i dag forsøkes boken sensurert i USA av forskjellige organisasjoner.

Boken ble først utgitt i 1951, første gang i Norge i 1952 under tittelen Hver tar sin ? så får vi andre ingen. Nå er den igjen å finne i butikkene med originalomslaget og tittelen Catcher in the rye, med en norsk undertittel Redderen i rugen. Du kan kjøpe den for kun kr 99.- på Platekompaniet.

Nok om bakgrunnen til boken, hva med handlingen?

Jeg valgte å lese boken uten å lese noen anmeldelse eller tolkninger av boken i forkant. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde! Denne boken synes jeg står seg alle best om du leser den uten forutanelser. Videre er det veldig gøy å lese andres tolkninger av boken etter at du har lest den. Man kan få noen fine aha opplevelser av det.

Boken fikk meg faktisk til å le høyt flere ganger. En gang leste jeg den mens jeg ventet på sønnen min som trente. Jeg satt sammen med andre fremmede, og måtte legge vekk boken siden jeg var redd de ville tror jeg var gal. Altså når jeg kjenner bokens bakgrunn, med koblinger til drap og konspirasjonsteorier da bør man kanskje ikke sitte i det offentlige rom å le høyt i en krok mens man leser akkurat den boken.

Til slutt synes jeg at boken mest var trist og underfundig.

Siden boken er en moderne klassiker anbefales den til alle som vil legge til noen klassikere på listen sin. Jeg vet at mange tror at klassikere er veldig tunge bøker å lese, men det er feil, og veldig feil når det gjelder denne boken. Den er drivende lett å lese og vanskelig å legge fra seg.  Handlingen er enkel, men dyp, så noen lesepauser med stille refleksjon er å anbefale.

Å lese en klassikker

Hver gang jeg finner en nettside om klassikere enhver mann bør lese så klarer jeg ikke å la være å sjekke hvilke bøker jeg har lest på den listen som er nevnt. Vet ikke hvorfor, men det er et eller annet med å ha lest klassikere, det føles riktig. Det er ikke alltid er jeg helt enig i hvilke klassiske bøker som er på listen, for noen ganger er det litt for sært. Det er greit, jeg skjønner at det ikke er lett og sett opp en slik liste. Det er jo smak og behag.
Det er en klassiker som jeg leste i 17-18 års alderen jeg husker den dag i dag. Jeg kommer tilbake til den, men først, noen gode grunner til å lese en klassiker en gang i blant.

Jeg utvider ordforrådet. Hver eneste gang jeg leser en klassiker så gjenoppliver jeg et godt gammelt ord eller utrykk. Det er gøy å få et innblikk i hverdagsspråket som gjaldt for kanskje 150 år siden. Her vil jeg trekke frem Bram Stokers Dracula, først skrevet i 1897. Boken er blant annet skrevet i brev og dagbokform, og gir et fantastisk inntrykk av datidens språk. Mange artige ord og høflighetsfraser, spesielt høflighetsfrasen i brevene er jo ren underholdning i seg selv. Virkelig fornøyelig lesning. Hver gang jeg har lest en klassiker så får jeg lyst til å bli høfligere og savner et mer fargerikt språk. Jeg liker den gentlemannsholdningen og evnen til å være tøff i språket med stil. Tviler på at man snakket like høflig som man skrev i gamle klassikere. Noen ganger er det litt sånn; mann som henvender seg til en som ligger på slagmarken med et spyd i brystkassen. «Hvordan går det?», «Takk som spør, jeg har hatt det bedre».

Om du er historieinteressert så vil det å lese en klassiker gjøre det lettere å forstå konteksten i hverdagslivet i tidligere tider. Man overfører en følelse av en tid og sted i historien til en annen. Jeg tror klassisk litteratur er den beste, og kanskje den eneste måten å overføre en slik følelse på.

Klassiske bøker er en arv fra en tid til en annen. Ikke teknologisk eller økonomisk, men mer en intellektuell arv, man får en titt inn i tankesettet til våre forfedres beste folk.

Mange er veldige gode bøker som virkelig tåler tidens tann. Selvfølgelig er en del av de tunge og uaktuelle verk som er litt sånn skrytebøker.

Egentlig er det litt trist er at det ikke er så lett å orientere seg i bokhandlerne for å finne klassikere. Det er veldig fokus på nyutgivelser. Personlig skulle jeg ønske meg flere klassikere pent og eksklusivt innbundet. Det er jo veldig fine fine gavebøker, gøy å gi bort, bra lesning, og tar seg godt ut i bokhylla.

Bibliotekene burde hatt en egen hylle for klassikere, så vi alle kan få et forhold til disse bøkene.

Jeg har lest noen klassikere (skryt,skryt), holder faktisk på med en av de yngre klassikerne nå med The Catcher in the Rye fra 1945  av J. D. Salinger. Men akkurat i disse dager så er det en klassiker som jeg skulle ønske særlig den yngre garde ville lest. Boken husker jeg som lettlest, og med det passende for yngre og uerfarne lesere også. Den har senere blitt en populær Disney tegnefilm, noe som etter min mening på mange måter har ødelagt for boken.

Boken kom første gang ut i 1831, handlingen er lagt til 1400-tallets Paris, boken er skrevet av Victor Hugo og heter Ringeren i Notre Dame. Jeg leste den for 30 år siden, noe av handlingen har jeg glemt, men noe av moralen i boken husker jeg fortsatt etter så mange år. Jeg tenker faktisk på boken en gang i blant den dag i dag, særlig når jeg ser friske blomster i litt slitne keramikk krukker (den som har lest boken skjønner hvorfor). Den yngre leser vil fort oppdage at moralen er og ikke dømme folk for sitt ytre. Quasimodo fremstilles som farlig, enkel og dum siden han er stygg og deformert, Esmeralda som ond siden hun er sexy kvinne, og Phbus som heroisk og nobel siden han er en kjekkas. Boken har også dypere elementer en voksen leser vil kjenne seg igjen i. Boken har en dybde av de sjeldne, som gjør at jeg tenker at jeg trolig bør lese boken en gang til.

Moralen i denne boken handler om og ikke dømme folk etter hverken sitt ytre eller sosial status. Handling i seg selv kombinert med dybden i det moralske gjør at jeg har tenkt jevnlig på boken i mange år.

Det slår meg hvor lenge menneskene har forsøkt å påvirke hverandre til å vektlegge at det å være pen på innsiden, og ikke dømme noen på bakgrunn av utseende. Tenk at Viktor Hugo skrev så fengende om dette temaet i en tidløs klassiker i 1831, og hvor aktuelt temaet fortsatt er! Slike tidløse klassikere viser at menneskesjelen er uforanderlig. Og med det er bokens verdi konstant. Viktor Hugo skrev i 1831 et slikt verk med flere psykologiske aspekter og en dybde som er utrolig. Poenget er ikke å skrive om boken, det for lenge siden jeg leste den, men mer som et eksempel på hvor lenge en klassisk bok påvirker leseren.

Nå i 2018 er moralen i denne boken minst like aktuell.

Jeg er selv far til barn i en alder hvor utseende, klær, stil  og materielle goder betyr mer og mer. Jeg tenker ofte på denne boken, og setter den i sammenheng med min bekymring for hva barna skal igjennom av mote og kroppspress. Det er rart at man finner igjen tanker man selv har og følelser man selv har nå i nesten 200 år gamle bøker.

Når jeg skriver dette så minner jeg meg selv på verdien av klassikere og at jeg skal lese flere. Jeg skal begynne med å lese Ringeren i Notre Dame på nytt, 30 år siden sist.

Kingsbrigde triologien av Ken Follet

Perfekt som et hårete lesemål for vinteren

Å legge fra seg den siste boken i Kingsbridge triologoen til Ken Follet føles som å flytte fra en kjær by hvor du har gode venner. Det føles tomt.

Nå har jeg fulgt hverdagslivet i England fra 1100-tallet frem til slutten 1500-tallet, med noen hopp i tid selvsagt. Den første romanen er delt i 2 bøker. Stormenes tid, Sverdet og korset, og Katedralen.  Handlingen knytter seg til forskjellige familiers liv og virke rundt byggingen av en katedral på 1100-tallet i England.

Neste bok, I all evighet (2), hopper frem til 1327. Man er fortsatt i samme by, og følger familieliv og virke rundt den samme katedralen. Her leser man om etterkommerne til noen av personene fra den første boken.  Personlig synes jeg denne boken er den mest gripende og triste. Rammene også her er flere, men kan nevne et kloster, og en særdeles gripende skildring av svartedauden. Ken Follet har virkelig beskrevet livet under svartedauden på en måte som gjør det hele nesten klaustrofobisk. En utrolig historieleksjon, ikke bare i livet under en slik pandemi, men også hvordan legevitenskapen og den religiøse legevitenskapen drev profesjonskamp mens folk døde.

Den siste boken, Den evige ilden, tar oss til 1500-tallet. Her en det litt mer av det storpolitiske spillet rundt dronningkampen om den engelske tronen som fenger. For meg litt annerledes enn I All evighet, som jeg synes var litt mer personskildring.

Disse tre historiske romanene knytter på imponerende måte personskildringer og hverdagsliv opp til flere historiske hendelser, både store og små. Dette er veldig interessant og lærerikt. Leseren får følge bygging av storslåtte klostre, katedraler og bruer. Forfatteren skildrer krig, pest og store politiske omveltninger for å nevne noe.

Kingsbridge trilogien gjør at man får lyst til å lese mer om Engelsk historie. I hvor stor grad bøkene er historisk korrekt er jeg personlig usikker på. Litt googling viser at Ken Follett høster gode tilbakemeldinger på den historiske presisjonene i bøkene, både på hendelser og beskrivelsen i dagliglivet. Kingsbridge katedralen er i seg selv fiksjon.

Samlet er disse bøkene på over 3000 sider, men det går lekende lett å lese. Akkurat nå kunne jeg ønske meg 1000 sider til. Det er noe med hvordan Ken Follet klarer å hente tilbake karakterer og hendelser fra tidligere i boken på en måte som gjør at du raskt husker hvem de er. Her er Ken Follet en av forfatterne som jeg synes er best til å minne leserne om ting du kanskje kan ha glemt for 100 sider siden.

Det er for meg nesten umulig å beskrive handlingen gjennom 3000 sider på en levende måte. Dette er et verk som alle kan lese. Fiksjonen er drivende god, og du får nesten gratis og spennende historieundervisning på kjøpet.

Man kan godt lese bøkene for seg selv, de er avsluttende og gode nok alene. Skulle jeg da gjette så vil jeg tenke at leseren som er opptatt av personskildringer vil like I all evighet noe bedre enn for eksempel Den evige ilden, som er noe mer storpolitisk.
Om du likte Havets Katedral så er etter min mening Stormenes tid noe av det samme.

For meg så var den morsomste historieundervisningen den jeg fikk fra boken den Den evige ilden (3). Spennende å lese hvordan England ved Dronning Elizabeth I utviklet og benyttet seg av spioner og var ekstremt avhengig av sine egne agenter for å motstå attentatforsøk i det dypt religiøst splittede Europa og England. Dette var uvanlig fengende.

Etter å ha lest bøkene så leste jeg videre på nettet om Dronning Elizabeth I som bygde historiens første velutviklede og systematiserte spionnettverk. De brukte koder, dechiffrere fiendens koder og benyttet dobbeltagenter. Takket være etterretning kunne Englands flåte slå overlegne styrker.

En av spionene vi følger tett i boken Den evige ilden er basert på en av Dronning Elizabeth I ekte spioner, han signert sine rapporter med «007».

 

Hvilken bok skulle jeg mest av alt ønske å se som film?

One Second after av William R. Forstchen

Om du en gang i blant liker å lese en bok på engelsk for å ta vare på språkferdighetene så har jeg et tips. Boken finnes dessverre ikke på norsk. Jeg kjøpte den på amazon.com for ca. 10 dollar.

Boken kom ut i 2009 og er en meget spesiell bok. Den havnet på 11. plass på New York Times bestselgerliste under kategorien «Fiction». Det er en dystopisk post-apokalyptisk historie, en bok kategori jeg virkelig liker.

Jeg liker skrekkfilmer og mørke historier meget godt, men dette er en bok som ga meg mareritt 2 netter på rad (helt sant).

Boken er skremmende å lese, særlig siden scenarioet ikke er helt usannsynlig. Dagens moderne samfunn er komplisert og innfløkt.  Det er små marginer for sammenbrudd i viktig logistikk, og et større sammenbrudd av flere samfunnskritiske funksjoner  samtidig kan utløse en kjedereaksjon av meget uheldige omstendigheter. Dette scenarioet materialiserer seg i denne boken ved et EMP angrep mot USA og setter en verdensdel 200 år tilbake i tid uten at vi har den kunnskapen som den gang var essensiell for daglig overlevelse.

Inspirasjonen til boken fant forfatteren etter myndighetene i USA studerte trusselen som ligger i et angrep utført med elektromagnetisk bomber. Et scenario er en ombygd atombombe, eller det man kan kalle tredjegenerasjons kjernefysiske våpen utløst i atmosfæren over målet som sender ut EMP. Effekten av en slik EMP atombombe er slik at hverken mennesker eller dyr blir skadet eller drept. Elektronisk utstyr som moderne samfunn er fullstendig avhengig av blir ødelagt. Integrert kretser, mikroprosessorer, silisiumbrikker, transistorer, dioder, induktorer og elektriske motorer ødelegges. Det betyr at man ikke bare mister strømmen, men alt av moderne utstyr «dør».

En av rapportene finner du her: http://www.empcommission.org/docs/empc_exec_rpt.pdf

Handlingen er lagt til en mindre by i North Carolina etter at USA har blitt EMP bombet. I løpet av noen dager begynner sulten, medisiner kommer ikke inn og offentlige tjenester bryter fullstendig sammen. Moderne kjøretøy virker ikke. Vann og kloakk systemer virker ikke. Folk dør av enkle sykdommer, en infeksjon er rask dødelig osv. Samfunnsstrukturen er totalt brutt sammen. Plyndring og med det summariske henrettelse av tyver oppstår.

Forfatteren er professor i historie og har skrevet flere bøker, men denne One Second After er ganske så spesiell, ikke bare har det ført til at forfatteren har blitt inviterte til å forelese om temaet i boken for medlemmer av kongressen i USA, men han har også blitt invitert til NASA, U.S. Strategic Command som har ansvaret for strategiske styrker (atomvåpen), militære operasjoner i verdensrommet, datanettoperasjoner, informasjonskrigføring og strategisk etterretningsanalyse, og ikke minst Sandia Labs. Noe som viser at denne boken har vekt oppsikt i mange spennende miljøer. Den inspirerte National Geographic til å lage programmene i serien American Blackout.

Boken har en politisk side som mange republikanere på landsbygda i USA likte. Viktige personer i boken er stort sett folk med militær bakgrunn, som har våpen hjemme, og som har tatt vare på gammelt militært utstyr. Andre essensielle karakterer i boken er vanlige arbeidere med håndverker egenskaper. Det store byene kollapser fullstendig, dette er folk på landsbygda som klarer seg best. Boken har også blitt omtalt som et viktig verk for den store amerikanske prepper bevegelsen. Ikke at det er et kvalitetsstempel, men det viser hva boken gjør med folk.

Noen sitater fra boken som jeg likte og synes setter standarden:

America is like an exotic hothouse plant. It can only live now in the artificial environment of vaccinations, sterilization, and antibiotics we started creating a hundred or more years ago.

To put it coldly, my friends, all the ones who should have died years ago, would have died years ago without beta-blockers, stents, angioplasties, pacemakers, exotic medications, well, now theyre dying all at once. John

She'd always talk about how great Gandhi was. I'd tell her the only reason Gandhi survived after his first protest was that he was dealing with the Brits. If Stalin had been running India, he'd of been dead in a second, his name forgotten.

Dette hadde blitt en rå film etter samme lest som The road eller The Book of Eli.

 

 

Litterær hagefest på ærverdige Løkken i Tønsberg.

Lørdag 25.august ble historiens første, men forhåpentligvis ikke siste, Litterær hagefest på Løkken i Tønsberg arrangert.
Mannen bak det hele, Terje Floberg, burde snart kvalifiseres til en hederstittel av byen. Nå har han stått bak utviklingen av Tønsberg Middelalderfestival gjennom en årrekke. En festival som tydelig markerer at Tønsberg er en middelalderby, ikke bare på papiret. Som han sa forsiktig til meg en gang: det finnes utenlandske turister som kommer til Tønsberg for å besøke Norges eldste by. Det kan være at noen blir litt skuffet, vi må utvikle middelalderbyen.

Så fra Middelalderfestival med flere tusen besøkende til en sjarmerende og kul litterær hagefest. Jeg må jo innrømme at da jeg første gang leste at det skulle arrangeres en Litterær Hagefest på Løkken i Tønsberg fikk litt assosiasjoner til Aschehougs hagefest. Blir dette litt sånn finkulturell jordbær hagefest? Hva skal man så ha på seg? Dress eller olabukse? Videre så jeg at det skulle komme noen kjendisforfattere, så jeg var ganske usikker på hva dette skulle være.

Da jeg først kom dit ble jeg beroliget av at det stod noen litt rufsete telt med øl, vin og hva man ellers måtte behage av drikke, videre et mattelt og gamle møbler på scenen.

Det lignet en festival og ikke et finkulturelt hageselskap på ærverdige Løkken i Tønsberg.  Det var også helt vanlige folk som kom, så ikke noe skremmende høykultur over dette.

Det var fem spennende scener, et tett, bra og variert program som det virkelig ikke var lett å prioritere mellom for oss besøkende. Jeg er ingen erfaren gjest på bokbad så skal ikke begi meg ut på å mene noe særlig om gjennomføringen, annet en at jeg fant det hele spennende og interessant i en avslappet atmosfære. Særlig synes jeg at det var lærerikt å høre forlagsbransjen og forfattere diskutere forlagsverden, rettigheter og ordninger. Slikt var helt nytt for meg. Det er interessant å få innblikk i bokbransjen og alt som ligger bak en bok du holder i hånden.

Det var mange personligheter på scenene og jeg kan nevne blant annet Per Petterson, Vigdis Hjorth, Dag Solstad, Helga Flatland, Tom Egeland, og Hans Olav Lahlum. Paneldebatt med Arve Juritzen, Sarah Natasha Melbye, Kari Marstein og Tom Egeland var veldig interessant.

Scenene var fordelt på tema. En scene for diskusjoner og debatt, en som hadde fokus på temaer fra virkeligheten med alt fra krigshistorie til kokkekunst, en annen het stuntscenen med et vidt spekter fra åpen mic til slam maraton. Skråscenen hadde fokus på nye stemmer og det lokale. Andre temaer var historisk krim, om krimlitteraturen har en samfunnskritisk funksjon, brutalitet i kriminallitteraturen.

Etter å ha hørt noen debatter så slo deg meg at forfatterne, selv de mest kjente, ikke tar positiv oppmerksomhet og medieomtale som en selvfølge. Derfor synes jeg at slike arrangementer er ekstra morsomme. Her arrangeres det en flott litterær hagefest og arrangøren er takknemlig for i underkant av 500 besøkende. Overveldende antall når anslaget var 100 ved starten av planleggingen. Personlig mener jeg denne hagefesten hadde fortjent et langt høyere besøkstall.

Dørene ble åpnet kl. 12.30 og det hele holdt på til kl. 01.00.  Man fikk kjøpt mat og drikke fra to barer. Det var også anledning til å kjøpe signerte bøker av forfatterne til stede.

Det var også flott å se forfatterne mingle og prate med folk.  Siden det ikke var noe avlåst backstageområde her, minnet hagefesten om et kult backstageområde i seg selv.

Dette var et fint arrangement som jeg vil anbefale alle. Selv de med ganske moderat interesse for bøker, uansett sjanger, burde ta gi denne litterære hagefesten et besøk til neste år.

Takk til Terje Floberg og hans team som engasjerer og setter Tønsberg på kartet.

Høstlig bok.

Jeg er litt slik at jeg liker best å lese bøker hvor handlingen er lagt til samme årstid som jeg selv er i. Det er ikke noe krav, men effekten av boken blir bedre om den faller sammen med årstiden. 

Denne helgen har vi hatt ekstremvær. Farenivået var oppgradert til rødt nivå, det høyeste farenivået, for vindkast i Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold.  Det er fortsatt noe høstlig vær igjen å vente selv om det verste er over for denne gang. For de som ikke mistet strømmen så er jo dette en super anledning til å kose seg inne med en bok. Alle anledninger er gode anledninger til å lese en bok, men på de mest høstlige dagene er det helt supert.

Til slikt vær vi hadde i går så vil jeg anbefale en bok som senere har blitt filmatisert. Jeg har ikke sett filmen siden min bedre halvdel ikke liker så godt skumle filmer. Så om du ikke har sett Shutter Island så les boken, den er for god til å bli ødelagt av en film. Bokens norske tittel er De gales øy, forfatter er Dennis Lehane.

Dette er ikke en spoiler, så les videre om du vil ha et godt boktips som passer været denne helgen.

Den er også drivende lett å lese, så den passer bra til perioder man kanskje er litt sliten og ikke ønsker å bry hodet med så mye.

Handlingen er lagt til en øde øy på 50-tallet i USA, nærmere bestemt et mentalsykehus hvor de farligste og mest voldelige pasienter og fanger er plassert. En pasient mangler og US Marshall Edward «Teddy» Daniels ankommer øyen sammen med en kollega for å etterforske forsvinningen. Grunnet uvær, kanskje likt det vi har i Vestfold denne helgen, så blir altså Teddy og kollegaen værfast og avskåret fra omverdenen mens de er på øya.

Øya har åpenbart mange hemmeligheter og man blir liksom ikke helt trygg på det som skjer.

Det går rykter om grusomme eksperimentelle forsøk på pasientene.  De ansatte oppfører seg merkelig.

Handlingen er mørk og dyster.  Man har litt den konspiratoriske følelsen hele tiden. Det er liksom hele tiden noe nytt som ikke stemmer. Etterhvert som man føler at man nærmer seg sannheten så er det noe nytt som ikke stemmer.

Fin bok for de som liker mørke, dystre krimbøker. Lett å lese og det er få karakterer i boken.

Den fanger stemningen som denne helgens uvær gir.

Til denne boken og høstvær så vil nok en Laphroaig Quarter Cask passe ypperlig.

Gaming vs. bok i høstferien

Tønsberg og Færder Bibliotek er et sted som har mye annet enn bare bøker i hyllene. Blant annet arrangerer de spennende foredrag, temakvelder og liknende for store og små.

I går var jeg på et foredrag som het «Dataspill i den moderne familien».

Bra å holde dette i et bibliotek siden dataspill må være den største konkurrenten til unges lesevaner noen gang.

Men først: Hverken jeg eller noen i min husholdning er eller har vært spilleavhengig!

På bibliotekets nettsider ble arrangementet beskrevet slik:

I dette foredraget vil Anders Grønning ta for seg begrepet spillavhengighet og spillets rolle i den moderne familien. Han kommer til å snakke om barnets fascinasjon av spill og ungdommens forhold til spill som del av en identitetsutvikling. Anders vil også fortelle om hva som kan lede til for mye spilling, og hvordan man kan håndtere spilling på forskjellige nivå i en moderne familie hvor både foreldre og barn gjerne har sine favorittspill.

Anders Grønning fra Bibliogames er utdannet bibliotekar og jobber på Asker videregående skole. Han jobber blant annet med formidling av spillkultur.

Et meget tidsriktig og aktuelt tema, men personlig var jeg nok noe uenig med foredragsholder i hvor lett man skal se på tidsbruken og de positive sidene med skjermtid.

Jeg er selv glad i å spille Xbox og har vært aktiv med Xbox live i mange år, noe som jeg mener har gitt meg en ekstra ballast i det å snakke med unge om spill.

Ingen tvil om at dagens foreldre har en helt ny, og meget vanskelig utfordring når det gjelder oppdragelse enn tidligere. Den nye utfordringen heter gaming og sosiale medier.

Derfor fikk jeg interesse for en nettside som heter gamequitters.com, og jeg har hørt på podcastene til grunnleggeren av Game Quitters, Cam Adair. Det var svært nyttig for å lære å kjenne igjen signaler på at de unge begynner å spille litt for mye, og for å fortelle de om hva som kan bli konsekvensene av dette.

Jeg har hørt på dette siden det ikke er så mange steder vi som foreldre kan få kvalifiserte råd i å unngå at barna utvikler usunn avhengighet til skjermene sine.

Nå som Verdens Helseorganisasjon (WHO) har bestemt at avhengighet av dataspill skal regnes som en form for psykisk lidelse så bør vi foreldre resonere noe mer rundt skjermtiden til de unge.

Jeg er ikke imot dataspill, men tvert i mot synes jeg selv at dette er en utrolig fin avkobling så lenge det er i passende doser.

Men bøker er bedre enn spill!

Spillene er designet med hjelp av psykologer for å gi de unge akkurat nok balanse av spennende utfordringer, de setter de unge i en positiv flytsone og holder de der. De krever i grunnen svært lite av spilleren. Spilleren vinner et spill, går opp i level, vinner pakker osv., men så kommer et nytt spill og ingen bryr seg om det forrige spillet.
 

Boken utvikler konsentrasjonen, fantasien, språket, empatien og ordforrådet. Boken gir nye tanker og ideer. Når tenkte du en splitter ny tanke helt av deg selv? En god idè eller en ny tanke kan ta lang tid å utvikle, og kommer ofte gjennom en spennende karakter eller et plot i en bok.
Bøker gir trening i å lese fort og mye, noe som kommer godt med i senere studier.

Bøkene bygger visdom og kreativ energi.

Dataspill gir ikke spennende tanker, de setter deg i en avslappende og lite krevende flytsone. Spilling tar energi og tid.

Det finnes sikkert positive effekter av å spille også, men alt med måte, ikke sant?

Det er de som mener at dataspill kan være bra. Dette med så mye skjermtid, og dataspill i ekstreme mengder er et nytt fenomen. Så det er trolig ikke så mye god forskning på hva det gjør med hjernen og personlighetsutviklingen over tid. Det i seg selv burde gjøre noe med oss foresatte når vi tildeler barna spilltid. Hva skjer egentlig med de unge når de spiller for eksempel en hel høstferie mens foreldrene er på jobb?

Bøker har som kjent vært med oss en god stund nå så vi kan være trygge på at bøker er sunt!

At man leser bøker betyr ikke at man er smart, mens om man spiller så er man dum! Det er veldig viktig å påpeke.

Du må ikke la de unge velge mellom spill eller bok. La de kose seg litt med spilling med god samvittighet, men ikke la gamingen frarøve de gleden som bøkene gir. 

Nå som vi nærmer oss høstferien så er det en ypperlig anledning til å samlese en bok med en ungdom. Det å lese en bok sammen med sin tenåring er utrolig givende. Det er gøy å få en 15-årings perspektiver på samme bok jeg som 47-åring leser samtidig.

Det siste året har jeg samlest tre bøker med husets 15-åring. Alle de tre bøkene er klassikere som ungdommen kan være stolt av å ha lest. Dette er bøker som gjør seg i bokhyllen til en gryende samler.

Nå skal det sies at det er han som har lest voksen bøker, og ikke jeg som har lest ungdomsbøker. Årsaken er at han alltid blir nysgjerrig på det jeg har lest, og får lyst til å lese den samme boken.

Herman og mitt forslag til bøker som kan samleses er tre kjente klassikere som kanskje ikke behøver en nærmere presentasjon.

Ondskapens hotell av Stephen King. Denne anbefales om tenåringen er noe vant til å lese. Den er veldig spennende, og er fortsatt ganske så klassisk 70/80-tall skrekk hvor dette med telepatiske evner var populært i underholdningssjangeren. Hotellet har sitt alternative univers fra en annen tid som krysser over til nåtiden. Det er noe «Stranger Things» aktig over stemningen.

Terningkast
Husets 15-åring. Terningkast 5 (Interessant. Godt skrevet. Lettlest. Moderne nok. Spennende).

Dracula av Bram Stokers. Denne boken fra er jo den ekte Dracula historien fra 1897. Det er her historien om selve Dracula begynner. Boken er nok tung for en 15-åring, så anbefales kun til en erfaren leser som er vant til å lese litt. Boken er forsåvidt ikke særlig spennende. Vi snakket mest om at vi syntes språket i boken var gammeldags. Høfligheten i språket var i seg selv underholdene. Vi lo begge en del av kvinnesynet i boken. Kvinner ble omtalt som umåtelige skjøre og som måtte skjermes fra stress og inntrykk.

Terningkast
Husets 15-åring. Terningkast 4 (Interessant. Umoderne. Treg. Tidvis spennende. 100 sider for lang for handlingen).

Kamerat Napoleon av George Orwell. Boken er nok mest kjent under sin original tittel Animal Farm. Boken er en evig aktuell klassiker om hvordan diktaturer vokser frem. Den viser også hvordan makt korrumperer. Fin bok som man kan bruke som grunnlag til snakke politikk med ungdommen. Boken har få sider, så om ungdommen i huset leser 13-14 sider pr dag så er den unnagjort i løpet av høstferien. Som Herman sa, denne boken kan leses på to måter. En enkel og overfladisk handlingsdel, men det spennende ligger i dybden. Historien i seg selv kan leses alene, men mye bedre om man reflekterer over hvordan et diktatur vokser frem.

Terningkast
Husets 15-åring. 6 (Nyttig. God kombinasjon av skjønnlitteratur og fakta. Interessant)

Det er fremdeles tid til en tur i din lokale bokhandel eller bibliotek før høstferien.

 

Ungdomsbøker.

Leselysten min ble for alvor vekket da jeg var 12 år.

Da arvet jeg en eske med gamle ungdomsbøker samtidig som vi flyttet til et veldig stille og landlig sted. Der var det langt mellom klassekameratene. De man trivdes best med på skolen kunne bo 2 mil unna. Det var lite å gjøre for oss som ikke var glad i fotball på sommeren og ski på vinteren.

Så denne esken med gamle bøker ble stadig mer spennende. Her fant jeg bøker av blant annet Alexandre Dumas, Jack London, Roald Dahl, Jules Verne, Edgar Rice Burroughs, Johnston McCulley, for å nevne noen av klassikerne. Jeg leste alt jeg kom over. Da esken var ferdig lest ble jeg en flittig bruker av skolebiblioteket og bokbussen.

Jeg drømte meg bort med Davy Crockett, Tom Sawyer, Zorro, Tarzan, Phileas Fogg, Athos, Portos, Aramis og d'Artagnan.

Skal jeg ta frem en av karakterene som jeg på mange måter synes var den kuleste, i vertfall frem til jeg møtte Roald Dahl`s,  Onkel Oswald, så må det være Jules Verne`s Phileas Fogg.

Jeg ser jo at boken Jorden rundt på 80 dager, som jeg likte utrolig godt som ung, på mange måter likner på bøker jeg liker den dag i dag. Jeg liker bøker hvor man er på reise til spennende steder og gjerne i en annen tid. Altså bøker hvor reisen er en del av handlingen i seg selv. Videre har jeg alltid likt kule gentleman karakterer i bøker som Hercule Poirot, Sherlock Holmes og Onkel Oswald.

Etter hvert fikk jeg også en sans for makabre bøker, og leste gjerne makabre novellesamlinger som Roald Dahls «Svarte bok» og novellene i «Et hode kortere og andre hårreisende historier».

Jeg kan den dag i dag huske min første krimbok for voksne. Familien var på camping, og jeg hadde mitt eget lille telt utenfor campingvognen. Camping på 80-tallet i indre Telemark, DET var kjedelige greier det. Kanskje det eneste stedet som kunne ha vært spennende i Telemark hadde vært Juvdal, men dit dro vi aldri dessverre. Uansett, jeg fant en gjenglemt krimbok som het «Hvem var Jason Bourne». Spennende bok, og det var jo også en spennende skjønnlitterær reiseskildring i handlingen. Morsomt at boken senere har blitt filmatisert på en så strålende måte. Den boken reddet noen dager, og etter det har jeg lest og lest og lest.