Catch-22

Jeg tenkte at nå var det tid for å lese en klassiker igjen. Det var med litt lave forventninger jeg begynte å lese klassikeren Catch 22. Årsaken til mine lave forventninger var at på min faste side hvor jeg liker å diskutere bøker med andre, kunne jeg se at dette er en bok som veldig mange lesere gir opp å lese. Det er en bok som flere ønsket å ha lest, men de hadde gitt seg flere ganger. Det virket på meg som at side 100 var en slags magisk grense. Så første mål var 100 siders merket.

Catch 22 av Joseph Heller kom ut i 1961, og er kategorisert som svart humor, satire, absurd fiction, krigsroman, historisk fiksjon. Videre er den en antikrigsroman, og en kritikk av byråkrati generelt.

Du kan kjøpe den på cappelendamm.no for kun kr 99.-

Den kommer som miniserie på TV 2 Sumo og C More 18.mai 2019. Det er strømmetjenesten Hulu som har rettigheten til serien. Hulu hadde også den kjente The Handmaid’s Tale. George Clooney har en stor rolle i Cath-22 og traileren på youtube ser veldig bra ut.

Mange kjenner til utrykket Catch-22 som er en slags absurd dilemma hvor uansett hva du velger så havner du i en sirkel som fører til samme negative resultat, man kommer ikke ut av loopen.

Jeg tenker at dette kan være en personlig situasjon, altså et eget negativt tankesett, men ofte brukt som en beskrivelse av en byråkratisk situasjon.

Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:

«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert.

«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han.

«Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.

Som en som misliker byråkrati sterkt fant jeg første gleden av parodi av byråkrati allerede på side 10. En offiser som ligger på feltsykehus må jobbe med å sensurere meniges personlige post (slik man gjør i krig). Han finner sin byråkratiske kontrollfunksjon så kjedelig at han velger å sensurere posten på absurd forskjellig måte hele tiden bare for gøy. Sine sensureringer signerer han med et alias slik at hans overordnede ikke skal forstå hvem han er. Derfor blir en annen offiser (byråkrat) plantet blant de som sensurerer i den hensikt å avsløre han. Denne offiseren går lei, og gidder ikke selv å sensurere og dermed blir han avslørt.

Hvem drar ikke kjensel på byråkrati her, et sterkt kontrollorgan som ikke kan, eller gidder å kontrollere seg selv med samme iver som andre skal kontrolleres.

Så etter tre sider til kommer neste allegori som er antikrig og antibyråkrati under ett. Det bryter ut brann på feltsykehuset, og brannvesenet som har ansvar på den nærliggende militære flyplassen rykker ut for å slukke brannen. Når brannen er nær slukket så er et bombefly i ferd med å lande. Brannfolkene er da noe i villrede siden instruksen tilsier at de skal være stand-by landingsstripen når bombefly lander. De velger å forlate det brennende feltsykehuset i tilfelle bombeflyet skal ta fyr når det lander. Instruksen vinner da over et brennende sykehus, krigsmateriellet prioriteres fremfor sykehuset med pasienter.

Jeg liker også veldig godt hvordan en bok fra 1961 klarer å parodiere noe man kjenner godt igjen i byråkratiske organisasjoner selv i 2019. Kokken som ikke klarer å lage mat får en fin jobb i administrasjonen, slik at han ikke skal ødelegge mer mat. Eller majoren som gjør så dårlig jobb at andre offiserer forfremmer han slik at de får han vekk. Her treffer man jo både The Dilbert principle fra 1995 og The Peter principle fra 1969 på en humoristisk måte.

Møtte veggen på side 114…men hvorfor? Dialogen er for så vidt morsom, men er som en endeløs rekke av absurde samtaler. Unnskyld for den dårlige sammenlikningen, men om man har hørt 2 tungt rusede/berusede ha en diskusjon om noe en gang så føles dialogen litt slik. Gøy til å begynne med, men man går lei, veldig lei.

Så på side 269 skifter det hele litt og dialogen blir mer givende

Bokens raljering av byråkratiets vesen er gjennomgående, og for meg som er et mostander av byråkratiets vesen, er eksemplene mange og veldig underholdene. Dette innlegget blir for langt om jeg skal trekke frem noen av de beste eksemplene.

Bokens historie gjør det lett å glemme og merke seg de absurde situasjonene som oppstår gjennom historien faktisk er parodi på byråkratiets vesen. For eksempel når Milo Minderbinder sin organisasjon (Syndikatet) som startet som et fritt kapitalistisk system, nå er så byråkratisert et det er umulig å forstå galskapen. Han er selv den eneste som tilsynelatende forstår systemet. Offiserene er livredd for å miste Milo, så han slipper farlig tjeneste. Kun for å opprettholde et fullstendig unødvendig kapitalistisk byråkratisk apparat.

Uansett, boken har mange innfallsvinkler og en leser vil sikkert se forskjellige momenter basert på egen erfaring og ståsted. Det er kanskje en god grunn til at man på bokkilden.no kan kjøpe en 200 siders bok om det å forstå boken Catch-22.

En krevende bok jeg mange ganger angret på at jeg startet på, men glad jeg leste.

Nå har jeg i det minste en god forståelse og et bilde av det klassiske utrykket Catch-22.

Om du skal lese kun en klassikker i år så bør du etter min mening vurdere en annen bok.

 

Perfekt påskekrim

Jeg har akkurat lest ferdig en bok som jeg tenker at må være den perfekte boken om du allerede nå planlegger påskelektyren. Personlig skulle jeg gjerne ikke ha lest den nå, men spart den til påsken om jeg hadde visst bedre. Men for all del, boken passer året rundt. Hvorfor jeg tenker påskekrim kommer jeg tilbake til.

Sort messe av John Dickson Carr

Utgitt: Første gang i 1937, så i 1985 og 2009
Forlag: Aschehoug
Orig.tittel: The burning court

Den ligger på bokkilden.no og boklubben.no som paperback til kr 179.-

Jeg ble tipset om denne boken av Tom Egeland, og da hadde jeg ikke annet valg enn å lese den.

Andre tungvektere som har anbefalt boken er André Bjerke som i en innledning til en Carr-novelle i krimantologien ‘Store detektiver’ skriver. «Blir jeg spurt om hvilken kriminalroman jeg anser som den beste jeg noensinne har lest, vil jeg ikke nøle et øyeblikk. Svaret er ‘The Burning Court’ av John Dickson Carr».

Dette er etter min mening en klassisk krim av beste sort, den typiske klassiske, engelske kriminalsjanger. Et «lukket rom mysterium», et begrenset antall involverte og mistanken flytter seg hele tiden. Mye av handlingen er basert på dialog i en gruppe. Det er gjennom dialogen at mistanken om hvem som er gjerningspersonen hele tiden flytter seg. Det er selvsagt også slik at det skjer noe i boken, noen hendelser påvirker mysteriet, men dialogen er sentral.

Kanskje også derfor boken har vært en suksess som hørespill i flere land.

 

Det som gjør denne boken ekstra spennende er at den stadig lar leseren lure. Er det en grøsser, altså er god gammeldags spøkelseshistorie, eller en kriminalroman? Stemningen i boken er i hvert fall upåklagelig, og når boken starter med «Det var en gang en man som bodde ved en kirkegård..» så er stemningen gitt.

Handlingen foregår Ny-England i USA, i et velstående miljø på 30-tallet, men leseren føres også til Frankrike på 1600-tallet med svart magi og hekser. Mysteriet starter med at forlagsmannen Ted Stevens har fått et nytt bokmanuskript fra en av sine forfattere, og stor er overraskelsen hans da han i manuskriptet finner et bilde av en giftmorderske som ble henrettet i 1861. Kvinnen er helt lik Teds kone, og har til og med et helt likt smykke. Navnet er også det samme… Ikke lenge etter dukker det opp et lik, en mann som døde etter symptomer på arsenikk forgiftning.

 

Som jeg har skrevet om tidligere, jeg liker veldig godt å lese eldre bøker, det er noe med språket og samtaleformen jeg liker. Høfligheten mellom herrer i enhver diskusjon i eldre bøker som dette er fornøyelig.

Her er et godt eksempel på høfligheten, dialogen og et språk som jeg koser meg med i slike bøker. Dialogen kommer etter at en gift dame har vært en hel natt hos en annen herre.

«Nå ja, det hadde ingen fare og hun ble ikke skandalisert. Rent bortsett fra at jeg lever sammen med min husholderske, fru Murgenroyd, som også bor i mitt hus, torde min alder i og for seg være garanti nok». Han var 75 år gammel.

Senere i dialogen svarer ektemannen:

«Og ettersom det å snakke rett ut for Dem later til å være synonymt med å snakke grovt, vil jeg ikke vike tilbake for å antyde, med så skånsomme ord som mulig, at De neppe er den typen som min kone skulle foretrekke om hun aktet å utvide sine erfaringer og begynne å studere ekteskapsbruddets mer subtile tekniske nyanser».

Denne meget gode kriminal romanen, eller er det en grøsser er en påskekrim av beste Agatha Christie stil. Jeg røper ikke noe mer, men du rekker å bestille den til påsketuren.

God lesning!

En perfekt bok for en lesesirkel

Noen ganger leser man en bok som til de grader er så åpen for tolkning og diskusjon at den virkelig kan anbefales grupper som liker å lese og diskutere bøker sammen.

Boken heter Salamanderkrigen og ble utgitt av den tsjekkiske forfatteren Karel Čapek i 1936

Det er en dystopisk bok, en kategori jeg liker godt. Utfordringen, og gleden er at boken er svært allegorisk. Boken har sin handling som jeg kommer tilbake til. Historien er for så vidt spennende nok i seg selv, og den kan tolkes svært forskjellige av leserne. Jeg har gått igjennom de vanlige nettsidene som jeg bruker hvor bøker diskuteres, og sjelden har jeg sett en så sprikende tolkning og vurdering av en bok.

Gjennom boken så klistret jeg den dystopiske advarselen mot fascisme, kommunisme, ekstrem islamisme, nynazisme, radikal venstre for å nevne noe. Videre får leseren advarsler om naturkatastrofer i en bok fra 1936, en beskrivelse av menneskehetens kortsiktig misbruk av naturen. Jeg trodde ikke man tenkte på slik i 1936.

Det finnes også flere briller man kan lese boken med, for eksempel kan man se på boken som en beskrivelse av kolonisering og slavehandel.  Eller rett og slett en beskrivelse av klassifisering av menneskeheten som vi jo kjenner fra tiden rett før 2. verdenskrig.

Jeg valgte å lese historien som en beskrivelse av hvordan en ond ideologi, salamanderne, kan vokse frem, hvordan ideologien kan starte i det obskure, litt sært. For så å bli oppdaget, brukt til feil hensikt, så tolket, til slutt så forsøker man å organisere og systematisere i det gode selskap.

Særlig når salamandernes forplantning beskrives er det nesten så en skulle tro at forfatteren kunne se for seg hvordan uønskede idelogier sprer seg på internett.

Når man til slutt oppdager at ideologen er skadelig og farlig har den undergravd hele samfunnet og tar over.

Jeg valgte å anse boken som en symbolsk beskrivelse av start, fremvekst og til slutt en dominerende ond og ødeleggende ideologi.

Det er lett å la seg fascinere av historien underveis, men jeg måtte stadig ta meg i det å tenke på at historien er et symbol, eller legemegjøring av noe mer abstrakt.

Handlingen er for så spennende og original at jeg mange ganger måtte stoppe opp og tenke nøye etter; Hva er dette et bilde på? Hva er det forfatteren tenker på her? Dette er en billedlig fremstilling av noe, og hva er det!? Hva er metaforen her?

Ikke bare ville jeg kose meg med historien, men jeg ville prøve å skjønne allegorien.

Advarsel!  Til en hvis grad spoiler!

Vi starter med kapteinen Van Toch som oppdager en helt spesiell art av salamander. Etter hvert så oppdager Van Toch at disse kan læres opp til enkle arbeidsoppgaver under vannet. Disse viser en del menneskelige egenskaper, de lærer fort. Fysisk er de litt mindre enn mennesker, de trives under vann, men kan være litt på land også.

I del to blir det ser man konturene av konflikter mellom salamanderne og menneskene. Salamandrene blir utsatt for grusomme eksperiment av vitskapsmenn og de blir brukt som slaver for menneskeheten. Men de formerer seg voldsomt og utvikler seg selv og samfunnet under vann

I del tre er krigen mellom menneskene og salamanderne et faktum. Katastrofen er uunngåelig.

Favoritt kapittelet mitt var «Wolf Meynert skriver i sitt verk», og her hjelper forfatteren leseren litt med å tolke boken. Temaene berører mye som er like aktuelt den dag i dag.

Selv «fake news» er et tema i boken, hvor det er den «halvoffisiøse presse» som tør å rapportere tildragelsene mellom menneskene og salamandrene korrekt. Main stram media pynter på sannheten og håper at alt går over. Dette gjelder når den franske krysseren senkes av salamanderne.

Denne boken krever en del av leseren, men den gir veldig mye tilbake.

Etter min mening en skjult klassiker. I vertfall skjult for oss «ikke akademiske» enkle lesere.

True crime

Vi er jo virkelig inne i en «true crime» bølge. Jeg har på mange måter ikke helt fanget det opp selv, men når jeg tenker etter, så er det veldig mye «true crime» underholdning. Altså «true crime» sjangeren har jo alltid vært der, særlig filmer om kjente seriemordere har vært populært så lenge jeg kan huske. Men nå har omfanget vokst seg veldig stort. Denne sjangeren har sneket seg inn på meg de siste årene og noen googlesøk viser lett hvor populær denne sjangeren har blitt som TV-serier, filmer og podcaster.

«True Crime» er altså der hvor en forfatter, film eller serieskaper gransker en virkelig sak, altså ekte kriminalsaker, og lager da et produkt for den aktuelle saken. Gjerne store spektakulære saker, saker uten kjent gjerningsmann, saker med justismord, gjenopptakelses saker osv. Noen saker tas opp kun til rent underholdningsøyemed, men også stygge justismord avdekkes. I Norge er jo særlig «Gåten Orderud», «Hvem drepte Birgitte?», «Åsted Norge», kjent som «true crime» på TV siste tiden.

Making a murderer er nesten som et «true crime» høydepunkt å regne, og kjent som en stor Netflix satsning.

Min datter på 12 år og jeg fulgte nøye med på «Åsted Norge», og særlig gåten «hvem drepte drosjesjåfør Gudmund Stenersen fra Rendalen», synes vi var spennende. Vi diskuterte de forskjellige teoriene, politiets arbeid osv. Jeg er imponert over hvor spennende en 12-åring tenker og reflekterer rundt kriminalitet, både hvordan de tenker sånn rent sosiologisk om kriminalitet, men også deres teorier om motiv og etterforskningsmetoder. 

Jeg erkjenner at denne sjangeren har store etiske spørsmål som burde diskuteres, men jeg lar det ligge nå.

«True Crime» sjangeren har alltid vært der, men det samlede omfanget når man legger til TV-serier, dokumentarprogramer, filmer, podcaster begynner å bli stort nå. Kanskje dette kan spille positivt inn på boksalget om man klarer å koble denne interessen over på bøker.

Når jeg først ble litt mer bevist denne trenden så tenkte jeg at jeg måtte lese en «True Crime» bok. Jeg begynte å kikke litt rundt på nettet for å finne en bok i denne sjangeren og ble overasket over det store omfanget gjennom mange år. Jeg meldte meg inn i en gruppe på goodreads for de som liker «True Crimes» og her er det nesten 10 000 titler å velge mellom! Riktignok mange som bare er på engelsk.

Dette må være en spennende boksjanger for herrer som ønsker å begynne å lese mer bøker. Vi menn har jo en tendens til å trekke mot fakta sjangeren som for eksempel krigslitteratur, historie, biografier og liknende.

Omfanget her et veldig stort og jeg har først nå blitt litt mer bevisst på en helt ny type sjanger.

Jeg valgte å begynne med «En uskyldig mann» av John Grisham. En tragisk historie om et justismord. Ron Williamson som ble uskyldig dømt for et drap og satt tolv år på dødscelle før han ble renvasket av en DNA analyse i 1994. Dette er John Grishams første non-fiction bok.

Nå har den akkurat kommet som en 6 episoders serie på Netflix.

Jeg kan si at jeg kommer helt klart til og utforske «true crime» boksjangeren enda mer.

Men jeg kan love at jeg aldri kommer til å lese «Et mord i Kongo».

 

Favorittsteder

Jeg tror jeg må ha vært i de fleste land i verden gjennom bøkene jeg har lest. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår på steder jeg har lyst til å reise, eller spennende steder som jeg har besøkt.

Om bokens handling tar meg til et sted jeg har vært før så får jeg den følelsen man har når man nettopp har vært i for eksempel New York, og ser en film hvor handlingen er lagt til New York, da blir man litt sånn «der har jeg vært!». Den følelsen er enda sterkere i en bok, når handlingen plutselig ligger til et sted jeg har gode ferieminner fra.
 

Nylig så likte jeg da Ken Follets «Den evige ilden» tar meg til en av de storbyer som jeg liker best, Sevilla.


Eller når «Catcher in the rye», tok meg til New York rett etter jeg hadde vært der, da fikk jeg den «der har jeg vært» følelsen da bokens hovedperson kommer til NY via Penn Station, akkurat der vi først kom til Manhatten.

Eller da jeg leste Dan Brown og jeg i bokens handling kjente meg igjen i Jerusalem, en by det er umulig å glemme for de som har vært der. 

For meg så er det viktig at bokens handling tar meg på en reise, gjerne i både tid og sted. Men det må være et spennende sted. Jeg vil helst ikke lese en bok hvor handlingen er i Norge. Juvdal er et hederlig unntak.

Skal jeg velge en favorittlokasjon så må det være sørstatene i USA. Det er et eller annet med gode bøker som fanger stemningen i en liten sørstatsby. Den intense varmen, gresshoppesang, alle kjenner alle, og byen har sine bondknøler, sleske advokater, hemmelighetsfulle familier, rasister (Ku Klux Klan), arbeidsfolk. Småbyene har ofte en nerve gjennom motsetningene i de ulike sosiale lagene, og da spesielt mellom afro-amerikanske familier og rasistene. Ofte er det i dette skjæringspunktet man finner handlingen. Man skal ikke lese mange av disse bøkene før man får forståelse for hvor hjerteskjærende  rasismen (er) har vært i sørstatene gjennom tidene. Den ekstreme  «code of silence» man ofte finner i slike byer.

Allerede som ungdom likte jeg Tom Sawyer og Huckleberry Finn og deres eventyr av mange grunner, men spesielt for stemningen og handlingen rundt Mississippi.

Det blir ofte en fin nerve rundt handlingen fra en sørstatsby. Her synes jeg både John Hart og spesielt John Grisham fanger den stemningen jeg liker så godt. Men jeg må jo selvsagt også nevne «Drep ikke en sangfugl» av Harper Lee, «Bienes hemmelige liv» av Sue Monk Kidd (ja, jeg leser også damebøker) som gir akkurat den samme stemningen.

Her følger en morsom link for de som gjerne vil finne en bok hvor handlingen er lagt til et ønsket geografisk sted. På nettstedet finner du et kart du kan zoome inn på ønsket område.  

https://electricliterature.com/a-google-map-of-all-your-favorite-books-17f9d393b9c8

Og skulle du som meg like bøker med handlingen fra sørstatene så har goodreads en lang liste her https://www.goodreads.com/list/show/6825.Quirky_Southern_Fiction

Les flere bøker, færre statusoppdateringer

Så Iangt i 2018 har jeg lest 17 bøker. Antallet er ikke så høyt, men årets bøker var tykkere en vanlig. Ingen lydbøker.

Status er 7062 sider fordelt på 17 bøker. 7062 sider er kun 19 sider pr dag. Neste år er målet 25 sider pr dag, noe som vil gi 9125 sider jeg gleder meg til.

I år har jeg virkelig hatt et godt år, og jeg har bare lest gode bøker jeg vil anbefale andre. Bøker som jeg har blitt glad i, og følt en tomhet etter jeg har lest siste side, også spøkefullt kjent som Post Book Depression.
Jeg har satt pris på alle gode lesetips som følge av denne bloggen. Av de hovedpersonene som jeg er blitt mest glad i, så er de kommet fra bøker jeg har blitt anbefalt av andre herrer. Det viser virkelig at det er spennende når menn snakker om bøker.

Jeg har lest bøker på toget, når jeg har ventet på barna som har vært på treninger, på stranden og stort sett hver kveld. Særlig når jeg venter på barna her og der så leser jeg mye.

Da jeg har satt meg målet om å lese mer i 2019 enn i 2018 så skal jeg primært ta av tiden jeg ellers hadde brukt på unødvendige ting på telefonen. Særlig når jeg er i ventemodus er det lett å dra frem mobilen og se på diverse statusoppdateringer, sjekke jobbmail uten at jeg egentlig venter på noe spesielt, se på linker som en eller annen har delt på sosiale medier. Kikke på meningsløse bilder på Instagram. Hvorfor ikke heller ha med en god Pocketbok i lomma? Det ligger jo navnet, Pocketbok.

Etter å ha dratt meg gjennom den faste runden på mobilen blir jeg egentlig bare trøtt og får den negative tomhetsfølelsen. Noen ganger har jeg til og med vært så dum at jeg har blitt dratt inn i en ørkesløs politisk debatt på fb som bare tar energi og ikke gir noe positivt.

Det verste med en slik runde på mobilen er at tiden går så fort, uten at det gir noe bidrag.

Tiden forsvinner i en digital tåke.

Nå skal jeg lese flere bøker. Etter å ha lest en halvtime så har jeg en mye bedre følelse enn når jeg har kikket på mobilen.

Nå er det ikke meningen å moralisere over nytten man kan få av å bli mer opplyst av saker man kan bli kjent med gjennom sosial medier, nyheter på nett, gode podcaster osv. Man kan virkelig få mye god og viktig kunnskap gjennom alt dette. Bøker er ikke overlegen informasjonen man kan finne på nettet.

Det er mere den gode følelsen man har over en god bok mot følelsen man har etter en unødvendig halvtime på telefonen jeg tenker på.

Nå som vi nærmer oss januar så er det kjent at treningsstudioene fylles opp av folk med nyttårsforsetter. Nå skal det trenes, det kjøpes smartklokker som skal holde rede på all aktivitet, proteinpulver, treningsdagbok, PT timer og alt som hører en ny og sunn livsstil til. Fremgangen deles på sosiale medier. Jeg synes det er bra, trening er bra, del det gjerne på fb. Det er gøy å følge venner og bekjentes fremgang uansett hva slags mål de setter seg.

Mitt mål for 2019 er altså å lese mer. Jeg skal ikke gå mer på treningsstudio, kanskje ikke i det hele tatt, men heller gå mer tur, både alene og sammen med andre. Men mest av alt skal jeg gå i bokhandleren, biblioteket og i bruktbutikker for å finne noen gamle og glemte bøker.

Jeg har lyst til å lese bøker som gir meg noen helt nye tanker, tanker jeg aldri har hatt før, kanskje provosere meg selv litt.

Det er sånn at trening begrenser kroppens aldring, og det er det mange som har et forhold til. Jeg tror at nye tanker både fra å prate med nye mennesker og å lese tankevekkende bøker begrenser sinnets aldring.

Om jeg skal anbefale en bok som kan gi noen nye tanker og provosere deg selv litt med så må det være Underkastelse av Michel Houellebecq. Boken er en dystopisk fremtidsvisjon (som er en av mine favoritt sjangere). Dette er dystopisk om Islam i Frankrike.

Situasjonen er slik i denne boken at den siste valgrunden i det Franske valget har endt opp slik at det står mellom en høyreekstrem og en muslimsk kandidat. Sistnevnte vinner og med det så begynner Frankrike raskt å endre seg. Kvinner får ikke lenger gå med skjørt offentlig og utestenges fra arbeidslivet, hundretusener av menn får dermed jobb og arbeidsledigheten faller. Viktige deler av akademia finansieres/sponses av  Saudi Arabia, så om man ønsker en karriere innen akademia hvor vår hovedperson befinner seg, så er det best å konvertere til Islam.

Boken følger en desillusjonert middelaldrende akademiker, en pessimistisk type som mildt sagt sliter med livsgleden.

Åpenbart en provoserende bok, akkurat slik jeg liker bøkene mine.

Godt leseår i 2019.

Julegavetips

Om du vil gi en god bok i julegave til en mann så vil jeg anbefale Tom Egeland sine bøker om arkeologen Bjørn Beltø. En lesende herre kjenner nok disse gode bøkene godt. Når jeg anbefaler disse bøkene nå, så tenker jeg på bøker til en mann som de siste årene kanskje har mistet leselysten litt. Ja, selvsagt anbefales Tom Egelands bøker til alle, men hva skal man nå gi en gubbe som har alt, og som burde komme i gang å lese litt igjen.

For noen år siden skulle «alle» lese Dan Brown`s Da Vinci koden. Denne boken engasjerte og traff alle type lesere, også mange som vanligvis ikke leste bøker. Akkurat som Harry Potter bøkene alene tilskrives mye av æren for at gutter og ungdommer begynte å lese bøker igjen. Da Vinci koden hadde samme effekt på mange menn som ikke hadde lest på en stund.

Bøkene til Tom Egeland er i samme gate som Dan Brown, selvsagt annerledes, men jeg tror at de fleste som likte Dan Brown vil like Tom Egeland bedre.

Så om du skal kjøpe en bok i julegave for å vekke leseinteressen hos en mann igjen, så start med Sirkelens ende fra 2001. Dette er den første boken i serien om antihelten, albinoen og arkeologen Bjørn Beltø. Etter dette er det 7 fantastiske bøker i denne serien. Så da har du bursdagsgave tips også.

Bøkene er fantastiske spenningsromaner hvor handlingen spinner rundt konspirasjonsteorier, gåter, skjulte budskaper, historie, symbolikk, okkultisme og teologi. Ofte tar jeg korte pauser i bøkene for å sjekke noen av de historiske henvisningene i bøkene nærmere. Det er drivende spenningsromaner som jeg føler at jeg lærer noe av. Når jeg er ferdig med en av Bjørn Beltø bøkene så har jeg følelsen av at jeg har lært en hemmelighet, at jeg har fått en ny innsikt som ingen andre har.

Så er det forfriskende med hovedpersonen, den sjenerte antihelten, grublende og tidvis litt negativ til seg selv. Umulig ikke å bli glad i han.  Dette er jo litt som Indiana Jones filmene, bare med en stakkars norsk arkeolog som mot sin vilje havner på eventyr.

Vanskelig å velge en favoritt i denne serien, men måtte jeg velge så hadde det kanskje blitt Lucifers evangelium.

Man behøver ikke å lese bøkene i rekkefølge, men jeg ville nok allikevel foretrekke det.

Jeg er misunnelig på dere som enda ikke har lest disse bøkene, dere har mye spennende til gode.

Bøkene finnes på Bokkilden.no og sikkert der du pleier å kjøpe dine bøker.

 

The Stupidest Angel: A Heartwarming Tale of Christmas Terror

En meget alternativ julefortelling

Siden vi nå skriver 1.desember er det jo på sin plass å anbefale alle å huske på og stresse litt ned  med en god bok. Desember er dessverre en måned som går alt for fort.

Jeg må jo trekke frem en julefortelling, og da har jeg en julebok som ikke akkurat fanger den tradisjonelle julestemningen. Boken er ikke for alle, man må like å lese fantasy/horror/splatter humor.  Leser slike bøker en gang i blant og likte denne godt.

Den norske tittelen er, Engelen fra helvete, og boken er skrevet av Christopher Moore, den er på 216 sider.

Det er en stund siden jeg leste boken, men hadde lyst til å trekke frem en julefortelling jeg selv syntes er verdt å lese. Det kan være at jeg husker noen detaljer fra handlingen feil, men alt i alt husker jeg denne julefortellingen som veldig morsom for oss som kan tåle litt alternativ humor.

Delvis spoiler alert!

Handlingen er lagt til en småby i California, og som om ikke befolkningen i denne byen er rare nok fra før med sin narkomane politimann, mannsgris som juger på seg yrker, gal dame som tror hun er eventyrkrigerprinsesse, snakkende flaggermushund osv
Så har vi en liten gutt som ser en mann utkledd som julenissen bli drept av en dame med spade og begravd i bakgården, og den lille gutten tror med det at nissen er død. Samtidig ankommer erkeengelen Raziel jorden med et oppdrag om å utføre et julemirakel, og treffer denne gutten som selvsagt ønsker at nissen skal bli levende igjen. Raziel er ikke den skarpeste kniven i skuffen og roter ting til ganske kraftig og gjenoppliver en hel kirkegård. Og da får vi jo et zombiehelvete med zombier som spiser ferske hjerner.

Høres søkt ut? Jeg synes det var et forfriske bidrag til lesingen min, og boken vant Quill Award for beste roman i kategorien Science Fiction/Fantasy/Horror i 2005.

Så her har du en julebok med hjernespisende zombier.

Praktisk Machiavellisme

Praktisk Machiavellisme

Hvem vil vel lese det som kan være den mest omfattende lærebok i Machiavellisme? Forfatteren selv hevder i et intervju at de som prøver å praktisere det de leser i boken ville vært en «horrible ugly person to be around» sitat fra The Telegraph 2012.

Machiavellisme er et personlighetstrekk med ekstrem bruk av sluhet og falskhet. Innen psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i den mørke triaden (machiavellisme, narsissisme og psykopati). Slike personlighetstrekk karakteriseres av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst. En som stiller seg over konvensjonell moral ved å bedra og manipulere andre. Det er akkurat det denne boken vil lære deg å gjøre på best mulig måte.

Det som pirret min nysgjerrighet først er at det er den mest populære boken i amerikanske fengselsbiblioteker. Samtidig er den en av få bøker som er ulovlig i en del andre fengsler.

Den mest utlånte, og samtidig mest sensurerte selvhjelpsbøkene i amerikanske fengsler. Årsaken til dette er at det er en så kynisk selvhjelpsbok i å manipulere sine omgivelser at noen fengsler anser den som en sikkerhetsrisiko.

Boken måtte jeg lese.

Etter å ha lest boken så skjønner jeg hvor utrolig kynisk noen kan være, noen bevist, andre ubevist. Boken vil gi leseren en forståelse av hva man kan bli utsatt for av manipulasjon fra andre, samtidig så gir den leseren en opplæring i teknikker som selv kan benyttes for å tilegne seg, beholde og bruke makt. Jeg tror at for å være best mulig utrustet for å motstå manipulasjon så kan det være en fordel å kjenne til teknikker som manipulatorer bruker bevist, eller enda verre, med de som har dette som en ubevist del av personligheten sin.

Boken er The 48 Laws of Power av Robert Greene utgitt først i 1998 og er på 450 tungleste sider. Den er ikke utgitt på norsk og må leses på engelsk med lange fotnoter som tidvis er forvirrende og vanskelig å settes i sammenheng med beskrivelse av den aktuelle loven.

Tror neppe jeg vil anbefale å lese boken fra perm til perm, men ta en lov nå og da.

Fra forordet;

The feeling of having no power over people and events is generally unbearable to us, when we feel helpless we feel miserable. No one wants less power; everyone wants more. In the world today, however, it is dangerous to seem too power hungry, to be overt with your power moves. We have to seem fair and decent. So we need to be subtle-congenial yet cunning, democratic yet devious.

Boken har 48 lover som hver seg skal bidra til å øke og beholde din makt over andre personer, situasjoner, i arbeidslivet, politikken eller hvor det nå måtte være. Bokens lover og eksempler henter det meste fra historiske hendelser. Dette er ganske spennende i seg selv, og gjør at man får lyst til å lese mer historie.

Noen eksempler blant de noe mer av de kyniske lovene.

Nr 1. Never Outshine the Master (dette er den loven jeg har sett referert flest ganger, sist i serien Luke Cage).
Nr 2 Never put too Much Trust in Friends, Learn how to use Enemies
Nr 4 Always Say Less than Necessary
Nr 7 Get others to do the Work for you, but Always Take the Credit

Noen av de litt mindre kyniske lovene kan være.

Nr 9 Win through your Actions, Never through Argument
Nr 16 Use Absence to Increase Respect and Honor
Nr 28 Enter action with Boldness

Dere ser tegningen…et eget kapittel tilegnet det å ta æren for andres arbeide. Er det mulig?
Jeg tror at de som vil ha størst nytte av boken er snille og ærlige typer. Boken forteller deg ikke hva du ønsker å vite, men hva du burde vite.

Boken har ekstremt mange gode sitater.

Et godt av mange:

Never assume that the person you are dealing with is weaker or less important than you are. Some people are slow to take offense, which may make you misjudge the thickness of their skin, and fail to worry about insulting them. But should you offend their honor and their pride, they will overwhelm you with a violence that seems sudden and extreme given their slowness to anger. If you want to turn people down, it is best to do so politely and respectfully, even if you feel their request is impudent or their offer ridiculous.

En meget spesiell bok som etter min mening burde finnes i alle menns bokhylle. Det er umulig og ikke lære noe av denne boken. Den gir deg noen nye tanker og refleksjoner.

Anbefales når du har tid, overskudd og ønsker noen veldig lange tankerekker.

En bok av en finne! Kan det være noe gøy?

Vi som vokste opp under NRK sitt dystre monopol har trolig fått varig svekket inntrykk av Finland. Var det på tirsdager at NRK sendte fjernsynsteateret? Husker ikke hvilken dag, tror det var tirsdager. Om man skulle se på TV i Norge på den dagen så var det fjernsynsteateret som gjaldt. Og verst av alt var de dagene det var finsk fjernsynsteater.

I 2009 hadde Norstat en undersøkelse om hvilket annet nordisk land en nordmann ville valgt om måtte flytte til et annet nordisk land. Kun 2 % ville valgt Finland. Den gang sa direktør ved Finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo Elina Sajakorpi, at årsaken var finsk fjernsynsteater. Jeg tror henne.

Første gang jeg møtte finner i noen grad var i FN-tjeneste i Makedonia, jeg husker at de alltid bygde de beste lagseirene. De hadde til og med badstu, og det på en liten lagsleir! Men at de var noen utadvendte gladlakser det var lett å bli kjent med kan jeg ikke si.

Dette har gjort at jeg lenge ikke en gang har vurdert å lese noe som helst skrevet av en finne, men tilfeldighetene gjorde at jeg til slutt valgte å prøve meg på en bok, Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Det rare er at samme dag jeg til slutt falt for fristelsen til å kjøpe denne boken, så dør  forfatteren. Høres jo nesten ut som min stereotypiske oppfatning av nettopp finsk drama.   

Tittelen på boken jeg ved en tilfeldighet kjøpt, uten å google noe som helst om forfatteren var altså «Kollektivt selvmord». Og med min noe stereotypiske oppfattelse av finner så kjøper jeg en bok med en slik tittel. 

Du verden og feil man kan ta!

En tragikomisk historie som jeg flere ganger måtte le høyt av. Temaet er jo dypt alvorlig og tragisk, men språket er fornøyelig og historien er varm på samme tid. Og ikke minst parodieres finnene på en måte som jo tar de litt på kornet på samme måte som jeg oppfatter de på.

To menn som begge har bestemt seg for å avslutte livet treffer hverandre tilfeldig på samme låve akkurat da de skal ta livet sitt. De utvikler et vennskap, og bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som også ønsker å ta sitt eget liv. Altså, de vil hjelpe andre å ta sitt eget liv. Det mangler jo ikke på selvmordskandidater i Finland.
De skaffer en stor buss og begynner reisen for å finne det perfekte stedet å gjøre dette i felleskap på. Turen tar den snodige samlingen av selvmordskandidater til nye steder i Europa på jakt etter dette rette stedet.

Språket er utrolig morsomt, særlig når vi følger en av de to opprinnelige kandidatene fra låven, obersten. Du kan så levende se for deg en rettskaffen, stram, men desillusjonert offiser. Det er ikke så lett for han å hele livet ha trent på en krig som aldri kom, og samtidig blir han tvangspensjonert.

Et eksempel; de to hovedpersonene diskuterer under hvilken rubrikk i avisen de skal sette inn annonsen hvor de skal søke etter flere selvmordskandidater.

«Han hadde erfaring med kontaktannonser fra tidligere tider, og den gang hadde han fått svar fra eventyrlystne kvinner til tross for at han hadde vært ute etter hederlig og harmoniske selskap. Obersten mente annonsen ikke burde rykkes inn under avisens personlig-spalte. Han syntes den seksjonen var det rene vrøvl, en søppelplass for romantiske mennesker plaget av erotisk hunger»

Plaget av erotisk hunger! For et utrykk, morsomt synes nå jeg. Enda mer morsomt når obersten alltid snakker slik. Et annet morsomt eksempel på denne obersten er etter at 3 av de kvinnelige selvmordskandidatene tar en «tyvperm» og setter en liten landsby i Frankrike på hodet. De kommer etter hvert til rette og bekrefter sitt dødsønske, og får lov til å være med videre. Men før bussen med selvmordskandidatene kjører videre så fulgte obersten de tre «skamløse» flyktningene til en klinikk for hud- og kjønnssykdommer for nærmere undersøkelser før de kan dra videre i sitt forsett om å ende livet.

Gjennom hele boken finner jeg små samfunnsparodier jeg fant fornøyelig. Obersten reflekterer litt over forsvaret og offiserers anseelse i det moderne samfunnet.

«..de militærets status hadde sunket dramatisk de senere årene. Sivilarbeiederne ble møtte med kjærlig forståelse, mens gamle soldater som hadde vært gjennom den harde skolen ble spottet i full offentlighet. Hvis man kommanderte en uforskammet rekrutt til å måtte krype, måtte man regne med anklager om trakassering. Og likevel: En soldat som ikke går med på å krype når det er krig, han blir drept av fienden, og liket slept til en massegrav. Men sånt skjønte ikke disse menneskerettighetsfanatikerne.»

Eller stikket til diverse organisasjoner forhold til penger.

«sikkerhetspolitiinspektøren kunne gjerne tatt til takke med et mer beskjedent møtested, men representanten fra Finlands turistkontor hadde vent seg til førsteklasses forhandlingslokaler, og lovet dessuten å sette restaurantutgiftene på sin egen organisasjons regning».

Boken er sånn sett fornøyelig på flere nivåer samtidig.

Med tanken på at denne bloggen er å samle menn som leser, og kanskje få flere menn til å lese, så er dette en skikkelig manne-bok. Alle vil ha glede av den, men særlig litt voksne menn vil nok lettere kunne nyte alle dimensjonene i boken.

En fornøyelig, morsom og varm historie, og jeg skal definitivt lese mer av Arto Paasilinna, og gjerne andre finner.